Som aktiv foredragsholder om dødsønsker og det store dødsspranget, møter jeg ofte ettertenksomme fagpersoner, pårørende og etterlatte som sitter igjen med flere spørsmål enn definitive svar.
Mine foredrag og perspektiver kan riktignok provosere i et tungrodd system preget av monotoni. Men også fordi jeg ikke gir et endelig svar og tydelige løsninger på problemstillinger av eksistensiell karakter.
Dette er fordi jeg ikke besitter definitive svar, og fordi – og kanskje den tungtveiende grunnen – jeg anser mennesker med evne og ressurser til å skape sin egen vei og sine egne svar som de kan leve med.
Det ligger en verdighet i denne tanken, etter mitt syn. For alternativet til denne posisjonen kan lett gli over til et formynderi, hvor hjelpen henfaller til medisinsk paternalisme og et epistemisk overmot. Som Jens Bjørneboe sier: «formyndermennesket vet bedre enn vi selv, hva som er til vårt eget beste, derfor vil han bestemme over oss, for å hjelpe oss.».
Gjennom et livsløp blir mennesker flest, uavhengig av kjønn, økonomi, etnisitet og religiøsitet, konfrontert med, og strever med, det tyngende eksistensielle spørsmålet: Å være eller ikke være?
Livet er ikke noe som kan leves automatisk, som en biologisk mekanisme som utfolder seg etter instinktuelle lovmessigheter. Mennesket er ikke et vesen som simpelthen eksisterer, det er et vesen som må velge, og dermed skape, sin eksistens.
Dette fordi livet i seg selv er radikalt uferdig, det er ikke noe bastant foreliggende, men snarere et felt av muligheter. Sagt annerledes, mennesker er ikke bare til, men må aktivt ta stilling til hvordan, og hvorfor, de skal være til.
I denne sammenheng blir det tydelig hvorfor filosofen Petter Zapffe beskrev mennesket som et tragisk vesen, overutrustet fra naturens side. I motsetning til dyrene, er mennesket i en eksentrisk og åpen stilling som sprenger rammene for det naturlige. Våre overutviklede evner fører også til at vi ikke kan hvile i en forhåndsgitt livsmening, men blir konfrontert med det absurde ved vår eksistens.
Det absurde forstås som den fundamentale konfrontasjonen mellom menneskets trang og hang til stabil mening og universets øredøvende stillhet. Vi roper ut i håp om en respons, men blir møtt med taushet. Vi søker etter en høyere og stabil mening med vår eksistens, men finner ingen forhåndsgitt retning eller en kosmisk plan.
Dette danner grunnlaget for menneskets lodd: til tross for at vi også er biologiske vesener, besitter vi en unik, og dels uhyggelig, evne til å drømme, fantasere, forestille og skape oss alternative framtider.
Det er nettopp vår enestående evne til å nekte, til å avvise, som gjør at vi konfronteres med spørsmålet om vår egen destruktivitet. Vi kan ikke unngå den, men vi kan utvikle fluktmekanismer som fortrenger konfrontasjonen med vårt selvdestruktive potensial i kraft av vår menneskelighet, som avstedkommer eksistensiell angst.
Å leve, i en eksistensiell forstand, er ikke kun å være i live. Å leve impliserer å velge, å handle, å skape seg selv i møte med livet som et overskudd av muligheter. Det er en pågående improvisasjon hvor vi, på grunn av vår overutrusning, kan velge å overstyre vår fundamentale, biologiske selvoppholdelsesdrift som vi er utstyrt med.
Derfor er det uheldig at den biomedisinske ideologien, som amputerer våre dødsønsker til angivelig psykisk sykdom, fortsatt får bre seg som det dominerende narrativet i samfunnet.
Vi bør stoppe opp, og stille oss følgende spørsmål: Kan sykeliggjøringen av menneskets dødsønsker betraktes som en distraksjon fra ubehag og angst?
Etter mitt syn er det av avgjørende betydning at vi unngår å sykeliggjøre menneskets dødsønsker, og heller våger å anerkjenne dødsønskene som en lengsel etter et nytt liv, noe som rommer et potensial til en ny begynnelse.
I stedet for å bedøve livssmerten, eller ubehaget, med medikamenter, bør vi heller våge å spørre: Hva er det mennesket som nærer dødsønsker egentlig lengter etter? Hvilke muligheter kan skjule seg i dette ønsket om å utslette eget liv?
En slik undrende tilnærming kan sette i spill nye muligheter for å forstå livssmerten, ikke utelukkende som et medisinsk kasus, men som en eksistensiell åpning til endring og forandring.
I denne sammenheng er filosofen Ivan Illichs perspektiv på klinisk iatrogenese relevant. Illich beskriver hvordan det moderne helsevesenet, med sitt fokus på medisinering og symptomlindring, ofte virker sedativt på mennesker og gjør dem eksistensielt numne i møte med livets spenninger og kamper.
I stedet for å styrke menneskets evne til å finne sine egne svar, risikerer vi at medisinske intervensjoner frarøver de denne epistemiske agensen, og dermed erstatter den med biomedisinsk kontroll. Dette bidrar til å opprettholde en patologiserende kultur hvor livets kriser ikke anerkjennes som iboende menneskelige, men snarere som dysfunksjonelle tilstander som må korrigeres av et spesialisert behandlingsregime.
Konsekvensen er at mennesker, istedenfor å utvikle resiliens og selvinnsikt, holdes i en kjemisk dvaletilstand, der livssmerten skyves unna; en beleilig fluktmekanisme, men skyggesidene er desto tydeligere.
Menneskets eksistensielle utsatthet, vår kontinuerlige eksponering for livskriser og omveltninger, er ikke bare en trussel, men også en mulighet. En mulighet til gjenreisning, til en ny fødsel.
Det er nettopp denne evnen til å reise seg selv etter en krise, at vår skapende evne viser seg, ikke som en garanti for lykke eller evig stabilitet, men som en kontinuerlig kreativ prosess der vi, gang på gang, må finne våre egne svar som vi kan leve med.
Om vi anerkjenner denne prosessen som en del av livet, kan vi møte hverandre, ikke som patologiske tilfeller som har behov for reparasjon eller tekniske inngrep, men som medmennesker i en felles og åpen verden hvor livssmerten ikke trenger å renses kjemisk, men tåles, forstås og gis form, individuelt og i fellesskap.
For noen kan denne formen være en symbolsk død, en oppløsning og løsrivelse fra livshemmende identiteter og væremåter, som frigjør rom for tilfriskning og nye kilder til mot, håp og mening. Og for noen andre kan denne livssmerten være så uutholdelig at bokstavelig selvdød, det å tre ut av livet i bokstavelig forstand, blir en siste utvei, et symbol på radikal agens.
Det sentrale poenget er at vi bør motstå fristelsen til medikalisering av livet, hvor vi reduserer menneskets livsuttrykk, og vårt grenseoverskridende potensial, til patologiske avvik. For i siste instans handler dette ikke kun om å unngå døden, men å muliggjøre livet.