I dagens samfunn har isbading blitt en stadig mer populær aktivitet, særlig blant kvinner i midtlivskrisa.
For noen kan det være lett å avfeie fenomenet som en form for selvrealisering – et ønske om bekreftelse fra omverdenen, gjerne i form av bilder på sosiale medier. Kanskje ligger det noe i det.
For min del har isbading vist seg å handle om noe langt mer enn det ytre. For hva skjer egentlig i det øyeblikket kroppen møter det iskalde vannet? Hva skjer når hjernen roper at du må komme deg opp, men du velger å bli? Nysgjerrigheten min tok meg dit.
Kanskje var det Sørlandets svaberg som lokket, kanskje var det en midtlivskrise i forkledning. Plutselig befant jeg meg i vannet, med hjertet hamrende i brystet og kroppen i full beredskap. Alt i meg ropte «opp igjen!», men jeg ble. Jeg pustet. Og jeg oppdaget noe nytt.
Motstanden mot kulden – og det ukjente
Vi mennesker liker det kjente og komfortable. Når noe utfordrer oss – som iskaldt vann – reagerer kroppen instinktivt med motstand. Men i stedet for å la panikken styre, bestemte jeg meg for å teste en annen tilnærming: å være i det.
Jeg begynte å fokusere på pusten. På å gi slipp på tankene om hvor kaldt det var, og heller kjenne etter hvordan kroppen faktisk opplevde det. Først føltes det som et dårlig livsvalg, men etter noen øyeblikk begynte motstanden å slippe. Jeg sluttet å kjempe imot, og plutselig var det ikke like ille.
Studier viser at isbading kan redusere stress og styrke immunforsvaret ved å aktivere det parasympatiske nervesystemet og frigjøre endorfiner. Nyere forskning antyder også at regelmessig eksponering for kaldt vann kan ha en stabiliserende effekt på humøret og redusere symptomer på angst og depresjon.
Når jeg står i det kalde vannet og kjenner at ubehaget slipper taket, er det kanskje nettopp disse fysiologiske prosessene som spiller inn en påminnelse om at kroppen vår tilpasser seg.
Å våge seg utenfor komfortsonen
Vi tror ofte at vi vet hvem vi er, hva vi liker, hva vi ikke klarer. Jeg har alltid sagt at jeg ikke er en sånn som bader i kaldt vann. Men hvem har bestemt det?
Filosofen Søren Kierkegaard skrev at «å våge er å miste fotfestet en liten stund, ikke å våge er å miste seg selv». Når vi utfordrer oss selv, om det så er gjennom isbading eller andre små skritt ut av komfortsonen, åpner vi oss for nye erfaringer – og kanskje også en ny forståelse av oss selv.
Når jeg bader nå, er det ikke lenger et spørsmål om å overleve kulden, men om å være i den. Å ta inn virkeligheten som den er, uten å skyve den bort.
Jeg vet ikke om jeg vil isbade resten av livet, men akkurat nå er det en erfaring som gir meg noe. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan.