Tradisjonelt er identitetspolitikk knyttet til krav om rettigheter for marginaliserte grupper.
Når disse kravene møter motstand fra for eksempel en majoritetskultur, blir det politikk ut av det.
De siste årene har identitetspolitikk av motstanderne blitt knyttet opp mot et annet begrep, nemlig «kjønnsideologi», som i noen sammenhenger knyttes til uttrykket «woke». Sammen har disse over år fått en negativ betydning.
Interessant nok, er det ikke mulig å finne ideologier bak begrepet kjønnsideologi blant dem som kjemper for uvanligkjønnedes rettigheter.
Det brukes likevel i motstanden overfor ønskene og behovene til personer som opplever en kjønnsidentitet forskjellig fra det kjønn personen ble tillagt ved fødselen.
Kjønnsideologi blir derfor utelatt i det følgende, fordi begrepet må oppfattes som et forestillingsprodukt ingen andre enn de som har konstruert denne forestillingen kan kjenner seg igjen i.
Kjønnsidentitet er på sin side en subjektiv opplevelse som ikke kan pålegges individet av fødselslege eller passmyndigheter.
Begrepet «woke» har blitt brukt av minoriteter for å minne om at minoritetene finnes, og at de ofte diskrimineres, overhøres og tilsidesettes. Woke brukes også for å protestere mot en historie av diskriminering og undertrykking, ved at de som en gang var undertykkere, æres gjennom å gi navn til viktige institusjoner eller bli reist statuer av.
Woke betyr å være våken for at svarte liv har betydning, være våken for at skeive liv har betydning, og være våken for at alle menneskers liv har betydning.
Den siste typen våkenhet er nok de færreste imot, likevel har woke, på linje med identitetspolitikk og kjønnspolitikk, altså fått en negativ klang i mange ører. Jeg tror langt færre har gitt seg tid til å sette seg inn i hva dette faktisk dreier seg om.
Marginaliserte og diskriminerte grupper er ikke alltid små. Eksempler er kvinner, annerledestroende, og mennesker rike på melanin.
Identitetspolitikk dreier seg om kamp mot diskriminering og kamp for likestilling, altså helt grunnleggende rettigheter.
Kvinnekamp er kjønnskamp, identitetspolitikk er kjønnspolitikk, som også angår kampen som føres av annerledeskjønnede, som for eksempel transpersoner, kjønnskreative og intersex-personer.
Det er ikke tvil om at dette er komplekst, like lite som det er tvil om at interessene til disse store og små marginaliserte gruppene tidvis kan komme i konflikt med hverandre.
Transekskluderende radikale feminister ser en trussel i at transkvinner får rettigheter som tidligere var forbeholdt dem som ble tildelt hunkjønn ved fødselen. En konsekvens av dette er at transkvinner i praksis ville kunne bli avskåret fra å få gjort fra seg på offentlige toalett, med alt ubehaget og plunderet det kan medføre.
Er det mulig i denne splittende og ekskluderende kompleksiteten å finne noe som kunne virke samlende?
Abraham Mazlow (1908-1970) var en amerikansk psykolog som var en av grunnleggerne av den humanistiske retningen innen moderne psykologi. Mazlow er kjent for sitt behovshierarki, der de mest grunnleggende behovene knyttes til fysisk overlevelse med mat, vann, husly og ro. Deretter følger behovet for trygghet fra farer av alle slag. Neste trinn er behovet for kjærlighet og tilhørighet.
De fleste av oss har vel begrep om hva det vil si både å elske og bli elsket både i erotisk og altruistisk forstand, men hva er egentlig tilhørighet? Det er et ord vi ofte møter på i den offentlige debatten, men ikke nødvendigvis knytter verken til identitetspolitikk, kjønnspolitikk eller woke.
Samtidig er det all grunn å reflektere over om det nettopp er dette helt grunnleggende behovet for tilhørighet som reflekteres i all identitetspolitikk, kjønnspolitikk og woke.
Tilhørighet dreier seg om å føle seg hjemme, være velkommen, bli inkludert, ikke bare blant nære og venner, menigheter og lignende, men i hele samfunnsrommet. Tilhørighet er knyttet til å være ønsket, likeverdig, og sett slik du selv opplever at du er.
En slik tilhørighet blir basis for det neste nivået hos Mazlow: Verdighet og positivt selvbilde.
Det skulle ikke være så komplisert å sette både identitetspolitikk, kjønnspolitikk og woke inn i en kamp for likeverdig tilhørighet på alle nivå i samfunnet.
Vi trenger ikke være så veldig våkne for å se at dette ikke er tilfellet i dagens samfunn, og for den som følger med, er det like åpenbart at forholdene har forverret seg de siste årene.
Ingen kan føle tilhørighet i kulturer som ikke anerkjenner deres opplevelse av seg selv, eller ja, nettopp: Deres identitet som kvinner, skeive, svarte, intersex, trygdet, funksjonshemmet eller nesten hva det måtte være som setter en utenfor maktelitene. Snarere øker følelsen av å bli forkastet, redusert til noe mindreverdig, noe sykt, feil eller bare uønsket.
Om vi ser samfunnet som en buss på vei inn i framtiden, treffer vi få som krever sitteplass når alle setene må være fulle, men alle har et ønske om å få være med og ikke bli stående igjen med en degradert identitet i hånden.