Selv om Knut Hamsun er død, er det fortsatt ikke ukomplisert å snakke om hans personlighetstype, fordi mange har en stor kjærlighet til litteraturen hans.
Det har i alle år vært en krevende øvelse å unnskylde alt han har sagt og gjort i det offentlige. Nettopp derfor synes jeg det er viktig å skrive om dette.
I personlig dynamikk, så vel som i det offentlige, blir narsissistiske personlighetstrekk unnskyldt gang på gang på gang. Og hvem tjener på det? Kun den som manipulerer.
En oktoberkveld i 1891
En oktoberkveld i 1891, i Kristiania, inviterte Knut Hamsun til en aften med tema norsk litteratur. Det er en serie på fire litteraturkvelder som Knut Hamsun har invitert til, og dette er den første. På første benk sitter Henrik Ibsen, bare noen meter fra talerstolen.
«Mine herrer og damer!», begynner han. «Jeg blir overhodet så angripende, så nedrivende i aften, som mulig».
Så setter han i gang. Bjørnson, Kielland, Lie og deretter Ibsen får gjennomgå av den yngre forfatteren.
Det de har skrevet er lite å samle på. Ibsen, som han ofte kalte for «Ifsen» var den det gikk hardest ut over. Shakespeare fikk til og med haglende kritikk.
(Saken fortsetter under bildet)
MAKT: Karikaturen viser Hamsun «seirende» over datidens største forfattere; Ibsen, Bjørnson, Lie, Kielland, Garborg og Sivle, mens kvinner står i nesegrus beundring rundt ham. Illustrasjon: Andreas Bloch (fri lisens).
Hamsun sier at Ibsen skriver om enkel psykologi. «Alt dette våset om Ibsens uutgrunnelige dybde. Alt som ikke går opp, som virker merkelig hos Ibsen, er derfor blitt gjort til en gåte», sier han. Men Ibsens stykker er altså ikke gåtefulle, de handler bare om enkel psykologi.
Knut Hamsun oppsøkte og skapte situasjonen, og ville selv ha regien. Han skulle være spillmester. Han hadde planlagt hvordan det skulle foregå. Han hadde behov for å trykke noen ned. Andre måtte bli brikker i den iscenesatte situasjonen.
«Jeg har noe jeg må ha plass for, men som det slett ikke er plass for hvis det ikke ryddes. Så trangt synes jeg det er innen den verdensberømte norske litteratur», sa han.
Hamsun ønsket å være en ener, et unntaksmenneske. Da måtte andre ryddes av veien. Hoder måtte rulle.
Hva skyldes alt dette oppstusset? Kanskje en følelse av tomhet og mindreverdighetsfølelse, et rom som måtte fylles med noe. Men det ble aldri nok.
Ble utspillet hans godt mottatt i litterære kretser? Ikke så veldig. Fikk han oppmerksomhet? Ja, masse. Det gav ham en sterkere posisjon. Han ble lagt merke til. Det spilte ikke noen rolle om oppmerksomheten ikke var så positiv. På sikt vokste han. Og mottok applaus.
En arena for narsissistisk påfyll
På litteraturkvelden i Kristiania var Knut Hamsun i sentrum av oppmerksomheten, og karikaturen fra Aftenposten viser at en debatt fulgte etter opptrinnet i avisene i etterkant.
Hvis personer med høy grad av narsissistiske trekk ikke er i sentrum, kan de trekke seg unna fordi situasjonen er uinteressant. Det viser seg også i Knut Hamsuns liv. Det spilte ingen rolle om det var fødsler, dåp, bryllup, bursdagsfeiringer, julaften eller annet. Hvis det ikke var en arena der han hadde hovedfokus, kunne han sabotere, skape drama eller bare trekke seg unna.
Familiedynamikken beskrives nærmere i artikkelen Herr og fru Hamsuns jul.
Navnet Hamsun
Knut Hamsun var opptatt av at navnet hans skulle være noe stort, og han ville eie det alene. Han påstod at han hadde skapt det selv.
På et tidspunkt sa han: «Det er én eneste Mand i Norge som heter Hamsun, det er meg, og jeg tror ikke nogen andre i Verden heter saa».
Knut var døpt Pedersen til etternavn og hadde også eksperimentert med flere andre navn som Pederson, Pedersen Hamsun og Hamsunn med to nn’er.
Til tross for at han ikke engang var døpt Hamsun, gikk han rettens vei mot sine slektninger for å ha navnet for seg selv. Både mot broren og nevøen. Han tapte i retten, men fikk dem etterpå til å forandre navn ved et forlik og at han betalte dem henholdsvis 3000 og 5000 kr.
Han ville beskytte navnet sitt mot snyltende slektninger. Han sammenlignet seg selv med kongelige for å få det som han ville og sa: «Vår konge har tatt sitt navn – har det ikke Lovs kraft?».
Han fikk det som regel som han ville, selv om argumentasjonen var ganske drøy og full av løgner.
Knut Hamsun og nazismen
Knut Hamsun var drevet av et ønske om makt og kontroll, og det fant han i politikken og litteraturen. Han ville gjerne være en ener blant menneskene. Han søkte mot «toppen».
Nazismen appellerte kanskje fordi den dyrket overmennesket, mennesket som var bedre enn alle andre. Den ariske rase og jordbruksideologien passet også inn i dette bildet.
Nazistene var på sin side også tiltrukket av Hamsun, fordi han beskrev jordbrukssamfunnet og det jordnære så godt. Det passet liksom begge veier.
Det er selvsagt ikke likhetstegn mellom narsissistisk personlighetsstil og nazisme, men flere kjente nazister hadde en narsissistisk personlighetsstil. Narsissistisk personlighetsstil forekommer i alle samfunnslag og i alle grener av politikken.
Hamsun og Hitler
Møtet mellom Hamsun og Hitler gikk i klinsj, kan vi lese i «Knut Hamsun – Reisen til Hitler» av Tore Rem. Hvis to personer med narsissistiske trekk kommer for tett på hverandre, krasjer det som regel til slutt. To personer kan ikke dele førsteplassen. To personer kan ikke være best.
Min teori er at den narsissistiske dynamikken er en forklaring på det som skjedde mellom Hitler og Hamsun. En person med høy grad av narsissistiske trekk, altså i dette tilfelle Hitler, tålte ikke å bli fortalt hva han bør gjøre. Han vil sette agendaen selv og ha kontroll.
Sånn sett var nok Hamsun for nærgående i sin agenda overfor Hitler. Da ble han satt på plass. Det taklet han på sin side dårlig.
Vi unnskylder væremåten
Narsissistisk personlighetsstil og atferd er noe vi ofte skyver bort og unnskylder. Det er liksom for sprøtt til å være sant, det vi opplever.
Da Hamsun ble tilhenger av nazismen og det Hitler stod for, ville folk liksom ikke tro på det. Hamsunsenteret åpnet i år utstillingen «Den kontroversielle Hamsun». Der kan en bli innviet i flere av Hamsuns mørke sider.
Det preger diskusjonen fortsatt, selv etter hans død. Noen har til og med kalt Hamsun og nazismen for et nasjonalt traume. Det går ikke i hop, nobelprisvinneren og nazismen.
Men det er absolutt ingen motsetning i å være smart, driftig, en god forfatter, kunstner, ha god økonomisk teft eller hva det måtte være, og det å ha en narsissistisk personlighetsstil.
LES MER:
Knut Hamsuns varig svekkede sjelsevner