Som aktiv foredragsholder om dødsønsker og det store dødsspranget, møter jeg ofte ettertenksomme fagpersoner, pårørende og etterlatte som sitter igjen med flere spørsmål enn definitive svar.
Mine foredrag og perspektiver kan riktignok provosere, som en forstyrrende impuls i et tungrodd system hvor monotonien råder. Men også fordi jeg ikke frembyr endelig svar og tydelige løsninger på problemstillinger av eksistensiell karakter. Dels fordi jeg ikke besitter definitive svar, og dels – og kanskje den mest tungtveiende grunnen – fordi jeg mener mennesker har evner og ressurser til å skape sin egen vei og finne sine egne svar.
Det ligger en verdighet i denne tanken, etter mitt syn. For alternativet til denne posisjonen kan lett gli over til et formynderi, hvor hjelpen – som impliserer en fundamental respekt for den andres frihet til å forvalte sitt eget liv, og livets radikale ubestemmelighet – henfaller til noe paternalistisk og et epistemisk overmot.
Som Jens Bjørneboe sier: «formyndermennesket vet bedre enn vi selv, hva som er til vårt eget beste, derfor vil han bestemme over oss, for å hjelpe oss.».
Notorisk komplekst
Om sin innviklete og krevende skrivestil, skriver Fjodor Dostojevskij at en bør «la leserne arbeide litt selv». Som en forlengelse, et siktemål med mine foredrag og forelesninger er å oppmuntre til en undring som styrker vår evne til å stå i det usikre og uavklarte. Altså vår positive evne til å romme livets usikkerhet og ubestemmelighet uten å ty til raske og forenklede løsninger.
Dette er etter mitt syn en avgjørende kvalitet i møte med sjelens mysterier, og menneskelivet som en uendelig rikdom – på godt og vondt. Og ikke minst en viktig motvekt til terapeutiske tilnærminger hvor tekniske ferdigheter og raske løsninger står sentralt.
Især i møte med noe så notorisk komplekst og uforutsigbart som menneskets dødsønsker og vår selvdestruktive evne, er det klokt å ta avstand fra å trekke hurtige slutninger. Visst er de beleilige, men de gjør at vi mister av syne nye muligheter som settes i spill av undring og å tåle det usikre.
Lengsel etter symbolsk død?
Et spørsmål som ofte dukker opp i etterkant av foredragene, hvor vi undrer oss sammen, har å gjøre med hvorvidt dødsønskene til de som har valgt å forlate oss, virkelig var et ønske om bokstavelig død, eller om det, dypest sett, handlet om å komme seg ut av en overveldende livssmerte.
En del etterlatte og fagpersoner sitter igjen med tanker om at deres kjære og pasienter kanskje ønsket en slags forløsning fra en kvelende livssmerte de ikke fant en annen vei ut av, og at bokstavelig død dermed ble ansett som den eneste utveien av det indre, psykiske infernoet.
Som en forlengelse av det ovenfornevnte spørsmålet, tenker jeg at det er av vesentlig verdi å skjelne mellom bokstavelig selvdød og symbolsk selvdød og dødsprosess. Ifølge teorien til nestor i suicidforskning Edwin Schneidman, kan dette dødelige indre dramaet bli ansett som en dynamisk prosess som kan oppstå av at psykologiske grunnbehov ikke blir dekket i tilstrekkelig grad.
Et vesentlig aspekt ved denne teorien, er at det suicidale sammenbruddet kan bli forstått og definert på en måte hvor bokstavelig selvdestruksjon blir betraktet som den eneste og endelige løsningen, med den hensikt å eliminere en uutholdelig livssmerte, eller «psychache», som Schneidman kaller det.
Sagt med andre ord, mennesker som nærer dødsønsker, søker nødvendigvis ikke en bokstavelig død, men uttrykker en lengsel etter, og et fragilt håp om å eliminere eller redusere livssmertens intensitet på et eller annet vis. Dette er jo sannelig noe som bør tas livet av, men det behøver ikke å være ditt unike og uerstattelige liv som sådan.
På dette punkt, i møte med individer i det dødelige sammenbruddet, kan det å våge å tone seg inn på ambivalensen og dynamikken i bokstavelig og symbolsk død, være av avgjørende betydning – både for fagpersoner og allmennheten. Dette vågestykke impliserer at vi mister vårt tilsynelatende sikre fotfeste, våre kliniske og moralske skråsikkerheter, for et øyeblikk. Det er som et sprang ut i det ukjente, uten et sikkert ankerpunkt.
Den gode samtalen
For mennesker som gjennomlever et frykt- og angstinngytende sammenbrudd, hvor selvets kontinuitet og integritet går i oppløsning, og en står ved avgrunnens mørke dyp, er behovet stort for en symbolsk dødsprosess.
Denne prosessen fordrer langsomhet og et nærvær som tåler råheten i dette livssammenbruddet, uten å strekke seg etter forhastede løsninger. For er det slik at effektivitet og nevrotisk tempo stimulerer til refleksjon, undring og moralsk takt i møte med menneskenes smertepunkter?
Den gode samtalen krever tid og kontinuitet. Det er byggesteinene for dialog og tillit. Og det er nettopp tid, langsomhet og kontinuitet som glimrer med sitt fravær i dagens hjelpetjenester – og i storsamfunnet generelt.
Og kan vi sette i spill nye muligheter for bærekraftige hjelpetjenester, med rom for undring, tid og det uavklarte, hvor mennesker som nærer dødsønsker kan gjennomleve en symbolsk dødsprosess på veien mot en gjenreisning?