Det er skammen som står mellom deg, dine kjære, potensielle forhold og vennskap.
Skammen er som en tjukk jævla jernvegg, som står i veien for å føle nærhet, kjenne varmen i kroppen av å bli elsket og være trygg. Den serverer en seig suppe av tristhet, ensomhet, frykt og håpløshet. Den gjør at du føler deg som et sammenkrøpet lite barn, helt alene i en mørk, trist og kald grotte, selv om du er omringet av folk som er glad i deg.
«Elsk deg selv», sier de.
Så jævla lett det høres ut. Hvorfor ikke bare få det til? Føle kjærlighet for seg selv? Ta det inn fra andre?
«HAH, selv der mislykkes du. Der ser du. Du er en jævla taper», sier skammen.
Skammen vil at du skal tro på at du er feil. Du er uelskbar. Du er defekt og verdiløs. Den vil at du skal skjule deg. Holde kjeft. Ikke si til noen hvordan du har det. Krumme ryggen. Unngå øyekontakt.
«Det er bare å drite i å gjøre det motsatte, for da vil det avsløres for hele verden at du er en taper, og alle vil være enig. Så kommer du til å bli forlatt og føle deg enda mer alene. Tenk så jævlig du vil ha det da. Enda verre enn nå. Da er det bedre å være død. Så hold kjeft og gjem deg. Aldri vil noen forstå eller elske deg uansett», sier skammen.
Jeg husker skammens jerngrep fra da jeg var på bunnen etter en skamfull hendelse og fortalte det til venninnen min, Ingri.
«Nå vil skammen at jeg skal unngå blikkontakt», tenkte jeg. Jeg tok sjansen på å gjøre det motsatte. En kjærlig sjanse, som kan være ubehagelig, men potensielt føre til nærhet.
Jeg så henne inn i øynene. Hun hadde et varmt fast blikk og sa bestemt: «Ane. Det er ikke noe galt med deg. Det er ikke noe galt med deg». Jeg gråt. Det var akkurat de ordene jeg trengte å høre.
Det er slike øyeblikk som sakte men sikkert motbeviser skammen din. At du våger å skrelle av lag for lag til en person du er trygg på, som har et varmt blikk, en god klem, en trygg stemme. Som tar deg imot. En som ikke bare tolererer deg, men omfavner og digger alle dine sider. Særlig sårbarheten din. Helt inn til roten. Gang på gang.
Litt etter litt begynner du å tro på det. At du blir tålt, elsket.
Og kanskje du etter hvert begynner å tolerere, like, eller til og med elske deg selv.
Kjære fine, gode du. Jeg ber deg: ta en kjærlig sjanse.
Gjør det motsatte av det skammen vil. Løft blikket. Vis deg.