Verdensdagen for psykisk helse er her. Bortsett fra tomme floskler og symbolikk, hva betyr det egentlig å slå et slag for psykisk helse? Eller, mer presist, hvilke perspektiver bør vi unngå en ytterligere sementering av?
Det er ikke en krevende øvelse å observere at vi lever i en terapeutisk kultur, hvor mesteparten av livets kompleksitet og uttrykksformer blir gjort om til patologi og låst inn i diagnoser som ofte leder an til kronifisering. Kan psykisk smerte – endog ekstreme former for livsuttrykk som blant annet selvdød – heller forstås som meningsfulle responser på utfordrende og smertende livsforhold, uten å anlegge syltynne perspektiver som sykeliggjør vår (selv)destruktive kapasitet?
Det er på tide å innse at diagnosefokus er et blindspor. Diagnoser handler om mangler og sykdom. Altså ikke hva en kan – men hva en ikke kan. Utstrakt bruk av diagnostiske kategorier lukker livsmulighetene og ressursene vi har i oss og rundt oss.
Vi må våge å snakke om hvordan det er å være til i en ustabil tilværelse; om livet som er rikt, rotete, usikkert og mangefasettert – hvor det ikke finnes noen moralske eller faglige kalkyler som gir oss et fasitsvar en gang for alle – uten å ty til simplifiserende merkelapper og kategorier.
Vi må snakke mer om det eksistensielle dramaet som livet jo er – om hvordan vi møter smerter, tap, svik, angst, men også mulighetene for gjenreisning, for solidaritet og omsorg. Vi må rett og slett øve oss opp på å tåle usikkerhet og hvile i det ufullstendige uten metodiske grep som opprettholder en kunstig distanse mellom «de syke» og «de friske».
Vi må løfte frem det uferdige, våre feil og mangler. At vi er sårbare og smerteømfintlige vesener, at det å være utsatt for smerte er et grunnvilkår ved det å være et menneske. Vi sårer andre, og vi blir såret av andres valg og avgjørelser. At det å trenge hjelp til selvhjelp, ikke er tegn på individuell skrøpelighet og skavanker, men at dette kan være en mulighet til å vise omsorg og en kilde til at vi skal bry oss om hverandre som mennesker med store uforløste ressurser.
Vi må stille oss fundamentalt kritiske overfor tendenser i samfunnet som bidrar til å privatisere uhelse og livssmerte i et samfunn som stadig akselererer – og krever effektivisering i et nevrotisk tempo – på bekostning av kilder til mening, nærhet, frihet, ansvar og håp, på bekostning av menneskelivet.
Vi må løfte frem samtalen om at økonomi, sosiale forskjeller, rasisme, religion, makt og eksklusjon også er psykisk helse. Vi må protestere mot tanken om at naturen kun er et livløst objekt som vi kan manipulere etter eget forgodtbefinnende. Tvert imot så er tiden overmoden for å innse at menneskeheten befinner seg i en ny geologisk tidsepoke – den antropocene tidsalder – hvor menneskenes teknologiske virksomhet og inngripen i naturen påvirker livsviktige økosystemer. Denne epoken fordrer en fundamental omstilling som anerkjenner naturens iboende verdi – uavhengig av den instrumentelle nytteverdi.
En kunnskapsbasert systemkritikk, og en ny forståelse av menneskets tyngende frihet og ansvar i møte med de globale klimatiske ringvirkninger menneskets arts-egoistiske skadeverk genererer, trengs mer enn noensinne. Vi trenger med andre ord en ny forståelse av autentisitetens etikk.
Vi bør kritisere sønder og sammen narrativet om at psykisk helse er noe vi skal «mestre» på egen hånd. Det vi mennesker trenger er følelsen av å være i betydningsfulle fellesskap der vi er en del av noe større enn vårt eget selv, uten å miste av syne vår særegne annerledeshet og selvstendighet.
Psykisk helse innebærer å slå ut en større vifte for hvordan vi kan uttrykke våre særegenheter, vår unikhet, uten det helseskadelige fokuset på kropp som en ting som skal fikses på og oppgraderes for å tilfredsstille kyniske idealer om perfeksjonisme som forsterkes av de såkalte influenserene på sosiale medier.
Psykisk helse handler også om å stå opp for urett i solidaritet med de minst begunstigede av oss. Det handler om å innse at urettferdighet og undertrykkelse ikke er nødvendige ordninger – verken fra naturens side eller fra høyere makter – men snarere konsekvenser av menneskelige valg som lar seg endre på med politisk vilje og mot – og kraften i et kollektivt engasjement for å avvise betingelser som legitimerer en nedvurdering av andres verdighet og frihet.
Vi må hegne om troen på livets plastisitet og radikale åpenhet og at det å ville ha frihet, å leve ett liv snarere enn et annet, innebærer å kjempe for friheten til våre medmennesker – uavhengig av markører som kultur, religion, funksjonsdyktighet, sosial status, økonomi, språk og etnisitet.
Vi trenger å slå et slag for en samfunnskultur som anerkjenner livets ufravikelig grunnvilkår – hvor det å være sårbar eller ufullstendig ikke er knyttet til skam, stigma, patologi eller skyld. Vi trenger et nytt narrativ som støtter opp under følelsen av egenverdi, og at om vi ikke lenger kan opprettholde fremdriften i tilværelsen gjennom prestasjoner og ytelser, så forblir det grunnleggende menneskeverdet konstant. Vårt menneskeverd skal ikke knyttes til, og måles med, markedsøkonomiske idealer som driver rovdrift på menneskelivet.
Kort sagt, vi trenger å stake ut en ny kurs for hvordan vi forstår menneskelivet og hvordan denne forståelsen kan benyttes til å organisere samfunnet på en måte som betjener våre eksistensvilkår. Festtaler som behager vår smak for dypsindigheter er langt fra nyttige. Håpet – og mulighetene for mer bærekraftige levemåter – ligger i menneskets valg og handlinger. Det ligger i vår evne til å distansere oss, til å stille spørsmål ved tingenes tilstand som noe grunnleggende foranderlig.
Som den franske eksistensielle filosofen Jean-Paul Sartre forfekter: Vi mennesker har den verdenen vi fortjener. Spørsmålet vi bør stille oss og forfølge er: Hva slags verden har vi skapt? Og hva slags verden ønsker vi for den oppvoksende generasjonen – for våre barn og barnebarn?