Høsten 2019 overlevde jeg et hjerneslag. Da var jeg allerede i gang med å bygge en båt og skrive en bok om det.
Å fullføre båtbyggingen og bokskrivingen etter hjerneslaget var meningsfullt både som oppbygging av meg selv, som rehabilitering og dessuten for å forstå bedre det litt mer eksistensielle grunnspørsmålet i boka: hva er en båt egentlig, dypest sett.
Ettervirkningene av slaget lever jeg videre med – ikke ulikt trebåt-eierens forståelse av sprekker som må trutne, mulige kvisthull og levende treverk.
En historie om båten
Høsten 2019 var jeg kultursjef i Risør i full stilling. I tillegg var jeg forfatter i tilnærmet 50 prosent, med den siste utgivelsen fra 2018 – en bok som ble oversatt til tysk og svensk.
Samme høst var jeg blant annet med den norske delegasjonen til Frankfurt bokmesse. Som om jeg ikke hadde det travelt nok, meldte jeg meg på et kurs i båtbygging denne sommeren. Det var en Agder-pram vi skulle bygge, jeg og syv andre kursdeltakere.
Det som var tiltrekkende med kurset var nettopp det konkrete og autentiske i å bygge en båt, det jeg ante som en meditativ ro, og dessuten tanken om at det å bygge min egen lille båt kunne være et godt utgangspunkt for å angripe det svært omfattende temaet båtens historie.
Klodens lunger
Bunnbordet var spent ut og de første sidebordene var påbegynt – og sammen utgjorde disse plankene en slags båtform når vi kom ut i november måned.
Jeg hadde pløyd gjennom en god del litteratur rundt båt og båtens historie, og ikke minst satt meg inn også i skogens historie – ettersom det konkrete vi holdt på med var treverket.
Et verk i nakken hadde plaget meg de siste par ukene. Jeg satt en frokost-morgen og funderte over dette med at skogen og havet møtes i båten, og at det er klodens to lunger – en grønn og en blå – mens nakken verket.
Da jeg prøvde å bøye nakken for å «knekke opp» litt, opplevde jeg et slags skudd i hodet som fikk alt til å snurre rundt som i en vill karusell.
I det jeg falt fikk jeg røsket med meg mobiltelefonen og ringt etter hjelp. Det viste seg at det var en ambulanse bare to minutt unna – og jeg kom raskt på sykehus; men selve slaget utviklet seg langsomt.
Jul hjemme – nyttår i fjæresteinene
Jeg lå, delvis bevisst, to døgn på intensiven og svevde mellom liv og død før karusellen sakket farten og diagnosen kunne stilles. Store deler av venstre lillehjerne var død – og andre deler av hjernen måtte ta over.
Etter et par uker til sengs kunne jeg sakte men sikkert reise meg i sengen, så forsøke å stå støtt uten å falle og til sist, etter en måned, gå skritt for skritt, støttet av fysioterapeut på Kongsgård rehabilitering.
Etter en drøy måned kunne jeg gå på egenhånd, små turer på skogsstiene rundt rehabiliteringssenteret, og jeg fikk komme hjem til jul. På nyåret gikk jeg i barndommen på sett og vis ved at jeg gikk turer ned til fjæra og balanserte på fjæresteinene – slik jeg jo gjorde som barn.
Mange spørsmål
Kunne jeg, et par måneder etter den traumatiske hendelsen, gjenoppta båtbyggingen? Jeg ble svimmel av å bøye meg. Kanskje var koordinasjonen også svekket.
Og, hva med boka – kunne jeg fremdeles skrive – var logikken, språket, følelsene og fornuften det samme som før? Og, skulle jeg også prøve å komme tilbake til jobben som kultursjef?
Mange spørsmål – og det som slår meg i dag er at følelsen av krise kanskje nettopp besto i en situasjon av (tvungen) stillstand.
Hjelp er avgjørende
Jeg var 45 år, ung og sprek. Aktiv terrengløper, i full jobb og med et forfatterskap på si. Dette var mitt første møte med alvorlig sykdom, og første gang jeg har blitt behandlet av andre som pasient.Dette opplevdes reduserende og dermed ydmykende. Ikke noe jeg ønsket å være lenge i.
Alle rådene jeg fikk handlet om at jeg måtte «ta tiden til hjelp» eller «ta den tiden du trenger». Men jeg hadde ikke tid til å lytte til det.
Om noen i månedene etter slaget fortalte meg om eventuelle ettervirkninger og konstante svekkelser tror jeg at jeg overhørte det, og satt igjen med inntrykket som også noen av helsepersonellet faktisk uttrykte: ting vil bli som før.
Hvis du får spørsmål om du vil ha hjelp, takker du nei. Poenget skjønner man lenge etterpå. Man må få – eller gi – hjelp likevel. Det er som regel avgjørende for å komme videre.
Når man står i en krise er alt man ønsker å komme tilbake til «normalen». Når man er vel igjennom krisen og virkelig har forstått den innser man i beste fall at det ikke finnes noen normal. Det er kanskje det man ofte ser på som en form for klokskap i kjølvannet av kriser.
Jeg var ikke som før
Jeg presset meg hardnakket på jobb og sjanglet av gårde på møte etter møte – hvor jeg ikke fikk med meg særlig mye av det som skjedde rundt meg. Hjemme igjen etter arbeidsdagen var jeg en zombie som holdt til på sofaen og ikke fikk med meg særlig mye av det som skjedde i hjemmet.
Det var ingen tydelige ytre tegn på slag. Ingen skjevheter, utydelig tale eller noe annet. Jeg så ut som før og jeg ble behandlet som før. Men jeg var ikke som før og dette skapte konflikt på arbeidsplassen og frustrasjon hjemme. Dessuten frustrasjon i meg selv.
Da det igjen ble jul krøp mørket som hadde lurt og lusket i hushjørnene fram og fortærte meg og jeg følte jeg befant meg på havets bunn. Depresjon diagnostiserte fastlegen og jeg var på ny fullt sykemeldt og fikk en ny tur tilbake til Kongsgård.
Alt var ikke som før. Noe var vesentlig endret.
Krisen og mennesket som står i den
Redningen min ble møtet med nevropsykologen Jan Brunner. En norsk Oliver Sacks som ikke så meg bare som pasient, som en sykdom, men som et menneske med nye utfordringer som følge av en skade på hjernen.
Men, kanskje var nettopp denne skaden ikke større enn at det kunne gå an å leve et godt og meningsfullt liv likevel? Hva så om du gir avkall på jobben som kultursjef – er du ikke også forfatter, og båtbygger?
Samtaleterapien – sammen med den fysiske båtbyggingen – hadde dobbel effekt. Etter flere timer med Brunner begynte jeg å forstå hva skaden på venstre lillehjerne betydde for meg og mitt virke. Man kan kanskje ikke komme over en krise uten at man virkelig forstår hva krisen faktisk består i?
Muligens er det den primære feilen som ofte gjøres, at man møter kriser, sykdommer eller skader så og si på overflaten – på instrumentelt vis – uten å gå dypere ned i hele komplekset: som alltid består av både skaden i seg selv og ikke minst personen som møter denne, med hele sin personlige kompleksitet.
Å sy sammen båter og biter
Parallelt med min gradvise tilbakekomst, nytt sammenbrudd og etterhvert forståelse for at jeg måtte si opp jobben min fortsatte jeg altså med både å bygge båt og å skrive om det. Uten jobben å tenke på kunne jeg konsentrere meg om båtbygging og bokskriving, og det var selvsagt mer enn nok.
Jeg fortsatte også med timer hos Brunner og lese meg opp på nevrologi, psykologi og kriselitteratur i tillegg til all båtlitteraturen. At alt dette sammenfalt med pandemien med sin isolasjon og unntakstilstand forsterket følelsen av «å bygge seg ut av krisen».
Som Noah med arken sto jeg – ute av stand til å reise noe sted – og bygde båten min. Med god hjelp fra mer kyndige pensjonister som også bygde båt, og som ikke hadde lest seg til sin kunnskap – men lært det fra sin far.
Vi bygget etter klinkbygg-metoden, nedarvet fra vikingene og deres ukjente bronsealder-forfedre. En gang i tidlig historie ble sidebordene sydd sammen, med vidjespenning eller annet seigt materiale. Derav uttrykket båtsøm. Å sy sammen bitene i livet ble åpenbart viktig for meg.
Slik bare de eldre kan nå kanskje: å stoppe hull i sokken, eller også leger, som syr sammen større åpne sår.
Rådet jeg en gang fnøs av
Mens jeg kjente lukten av treverket jeg høvlet og satte sammen til noe som mer og mer lignet en båt kjente jeg igjen følelsen av å sitte høyt og trygt plassert i treet, den store grana, ved barndomshjemmet.
Til alle tider har vi lagt noe magisk til trærne, en klokskap, de har – som er mange hundre, ofte tusen, år eldre enn oss. Lik båten som skal flyte, som skal bære oss over. Som skal bære alle byrdene vi legger i den over havet. Som er «uendelig» og dypere enn vi klarer å tenke oss.
Det er ikke uten grunn at såkalt friluftsterapi, eller andre måter å bruke natur som en slags medisin, brer om seg. Novalis´ gamle utsagn om at vår tids uro kommer av at vi har fjernet oss fra naturen, som vi jo er en ubrytbar del av, er talende for en slags overordnet sykdom i samfunnet.
Og ja, når man bygger en båt eller er ute og ror, så forstår man det jeg en gang fnøs av: at man må ta tiden til hjelp, og ta den tiden man trenger.
Dette er del én av to. Du kan lese del to her: Jeg er ikke den samme som jeg var