Kroglund skriver om å komme tilbake til samfunnet etter hjerneslag. Dette er del to av to, du lese del én her: Å bygge seg ut av en krise
Jeg hadde satt av ett år til å bygge prammen min. Det tok to år. Men det ble båt. Og selv om jeg var sikker på at den skulle synke, så sikker at jeg hadde badebukse på, så fløt den faktisk.
Nå har jeg hatt to somre med ro og roing i skjærgården. Den andre sommeren tok den inn litt mer vann og måtte trutne lenger før bruk.
Men da lærte jeg dersom man blir utålmodig kan man tette de verste sprekkene med margarin. Det tetter godt men er samtidig fleksibelt slik at når båten endelig trutner presses margarinet ut.
Om å se mennesket – ikke sykdommen
Båtbyggingen fungerte rent faktisk som medisin ved at jeg utsatte meg, og min skadede hjerne, for ubehaget i å bøye meg, høvle og holde på. Regne ut brøker og koordinere slik at det ikke ble for store sprekker i skroget og at byggverket holdt sammen med spant og bunnstokker.
Kanskje var det dette de andre delene av hjernen trengte av utfordring for å lære og utvikle seg?
Svimmelheten og koordinasjonen ble betydelig bedret i prosessen, det er det liten tvil om. Selv om jeg fremdeles har rester igjen av dette som kanskje aldri blir helt hundre prosent så er det vesentlig bedre.
Nevrolog-filosofen Oliver Sacks snakker om en case history, en epikrise, som en novelle. Det er aldri bare en pasient, men et menneske fastholder han. Ikke sykdommen i seg selv – men hva sykdommen gjør med akkurat denne personen, og denne personens helt unike livshistorie.
Det som en gang var meg
Enhver alvorlig sykdom, skade eller krise innebærer som oftest å miste en del av seg selv. Det fører uvegerlig til en eller annen form for sorg og følelse av tap. Men dermed kanskje også muligheten for å gjenoppdage, gjenfortelle eller skape noe nytt.
«Narrative is the central part of medicine», sier Sacks, med et slags historisk ekko helt tilbake til Hippokrates og andre folk som Herodot, Homer og Aristoteles i dagens eldgamle Hellas.
Noen av virkningene fra slaget som jeg, venner og kolleger og kanskje aller mest mine nærmeste legger merke til, som jeg har diskutert med og fått bekreftet fra nevropsykologen Brunner, fikk jeg også bekreftet da jeg møtte andre folk som har hatt slag.
Da jeg skulle gi ut boka om båten var jeg i grunn enda mer usikker enn i sjøsettingen av båten. Kunne jeg fremdeles skrive? Var det narrativet mitt jeg ville ta tilbake kontrollen på – for å bli et helt menneske igjen, selv med en tapt del av det som en gang hadde vært meg?
Oppfølging, rehabilitering og forskning – hvor blir det av?
Det sies svært ofte – med rette – at ethvert slag er forskjellig. Det er den dødeligste sykdommen i landet, og svært få kommer tilbake til arbeidslivet.
Likevel mangler helt grunnleggende oppfølging i de alle fleste tilfeller. Forskningen og rehabiliteringen synes å være merkelig på bakbeina – selv om det også er ganske utbredt: hvert år rammes 12 000 personer av hjerneslag i Norge.
Det ligger en del subtile følelsesregister i venstre lillehjerne. Jeg var en betydelig spakere utgave av meg selv. Noe lavere på serotonin. Mørket lå – og ligger – lurende i hushjørnene. Tålmodigheten er betraktelig tynnere. I alle fall når jeg er sliten. Og sliten er man nesten hele tiden.
Noen av marerittene jeg har hatt de siste par årene handler, foruten flashbacks til ambulansen, om at jeg beveger meg som i sirup, at hvert skritt koster krefter. Jeg kan fremdeles løpe i skauen, takk og pris, men det er vanskelig å dosere kreftene og jeg tar meg derfor aldri helt ut.
Jeg vet at det ikke lenger er et reservebatteri og når det er tomt er det faktisk helt tomt, i lang tid.
Man lærer å kjenne sitt nye selv
Det som jeg alltid har likt svært godt er selskap, sosiale sammenkomster og være ute på bar, konserter og festivaler.
Toleransen for bakgrunnsstøy er nå svært lav og alle symptomene som svimmelhet, ustøhet, vondt og trykk bak i hodet, tinnitus og en stormende form for trøtthet kommer irriterende fort – også når jeg har det gøy.
Når jeg har det slik er det som en slags influensafølelse i kroppen. Men, etterhvert begynner man å kjenne kroppen og hodet i den nye situasjonen, og det går fint an å leve med.
Jeg kan godt gå ut på kvelden, på konsert eller holde en forfattersamtale på scenen nå uten at det blir for ille. Ja, jeg kan sågar nyte det – så lenge jeg vet å hvile før og etter. Man lærer å kjenne sitt nye selv. Og resultatet av lavere serotonin, lavere selvfølelse.
Et drypp av innsikt
Som forfatter betyr det kanskje noe? Har jeg blitt mer empatisk, mer lyttende, søkende i min usikkerhet? Kan det snus til noe positivt – og betyr det at jeg skriver bedre enn før mon tro?
I innspurten av boka om båten gjorde jeg noe jeg ikke har gjort før; jeg ba to gode forfattervenner – foruten den vanlige redaktøren min – om å lese manus grundig og gi meg tilbakemeldinger. Og, kanskje mer enn før, så lyttet jeg og endret ganske mye på bakgrunn av innspillene.
Før slaget hadde jeg også en tendens til gjentagelser og fokus på detaljer. Men etter slaget ble dette forsterket en god del. Nok til at min kone har måttet påpeke det. Jeg skjønner henne godt. Det må være irriterende når jeg gjentar ting ofte, og gjerne små detaljer og tilsynelatende «uvesentlige ting». Paradoksalt også kanskje for en som i utgangspunktet har en filosofisk tilnærming til mange ting.
Men, som jeg diskuterte med nevropsykolog Brunner, kanskje er dette også et typisk trekk for kunstnere og forfattere, noe som er nødvendig i den kreative aktiviteten det er å skrive og skape?
Et kunstnerisk uttrykk
Det er ikke mange forfattere som har hatt slag. Anne Karin Elstad, Anne B. Ragde og meg, alle tre faktisk fra Trøndelag. Ellers er det kjent fra faglitteraturen at nevrologen Jill Bolte Taylor skrev en bok om sitt eget slag, «My stroke of insight».
I en av de mange filmsnuttene av Oliver Sacks på nettet ser man ham sammen med en av hans pasienter, en kunstner med sterkt utagerende Tourettes syndrom.
Maleriene vi får se er unike i sin sterke uttrykksfullhet og det er lett for oss å se at det er en eller annen sammenheng mellom de sterke fysiske utbruddene kunstneren har og de sterke og uttrykksfulle bildene hans.
Sacks snakker om at denne kunstneren ved å lære seg å leve med sykdommen har fått en forløsning som kunstner.
Savnet etter andre
Det verste med folk som lever i en krise, med en alvorlig sykdom eller sorg, er at vedkommende blir svært selvsentrert. Naturlig nok. Det skulle bare mangle. Men, det betyr jo at man ikke nødvendigvis oppfattes som sympatisk heller. I verste fall avvisende og vanskelig å hjelpe.
Kanskje er det også det jeg tar med meg videre. I perioden nå, etter at båten for lengst er på vannet og godt brukt, og ikke minst etter at boka er ute og har fått gode anmeldelser, har jeg turnert rundt med den.
I kjølvannet av alle bokbadene, alle møtene og all responsen jeg har fått fra lesere, nye og gamle kjente som har dukket opp rundt omkring i landet har det gått opp for meg at det var dette jeg savnet i den boblen av krise jeg var i.
I min egen personlige, samfunnets pandemi-krise, i en slags overordnet følelse av syndflod og dommedag i medieoffentligheten, savnet jeg fellesskapet. Andre mennesker.
Båten – menneskeheten
Det slo meg jo selvsagt også at dette dessuten er båtens innerste vesen, hva en båt egentlig, dypest sett, er. Det arketypiske kommunikasjonsmidlet som binder oss sammen.
Da vi vandret ut av Afrika for hundretusen år siden er det sannsynlig at vi laget enkle båtfarkoster, og båten er sånn sett eldre enn hjulet. Båten er et kommunikasjonsmiddel og som sådan er det langt eldre enn alfabetet.
I mytene, religionen og litteraturen er båten dessuten farkosten som frakter oss over ufarbare farvann til døden og til nytt liv.
En gang i den faktiske historien var det slik at båtene som vi brukte til jakt, fiske og enkel transport tok oss videre – ut i det ukjente. Båten er premisset for det vi i dag tar for gitt: det globaliserte samfunnet.
Arken til Noah, den lille punten som Kharon brukte over Styx, Osebergskipet til Osebergdronningen eller Khufuskipet til faraoen Khufu, ofrede båter fra bronsealderen som dukker opp i myra, helleristninger som nesten alltid har et overtall av båttegninger – de forteller alle om båten som arketypisk del av det å være menneske.
Filosofiens pessimist
Den gamle kristne salmen om at «min båt er så liten og havet så stort» har gjenklang i det eksistensielle gjennomgangsmotivet som filosof Arthur Schopenhauer, brutalt ærlig, viser i en oppsummerende filosofisk maksime:
«Just as the boatman sits in his small boat, trusting his frail craft in a stormy sea that is boundless in every direction, rising and falling with the howling, mountainous waves, so in the midst of a world full of suffering and misery the individual man calmly sits, supported by and trusting the principium individuationis, or the way in which the individual knows things as phenomenon.
The boundless world, everywhere full of suffering in the infinite past, in the infinite future, is strange to him, is indeed fiction. His vanishing person, his extensionless present, his momentary gratification, these alone have reality for him».
Der tro, håp og kjærlighet trumfer
Eller: som det jo var for meg da jeg sto midt i krisen og ikke hadde tid til å reflektere for mye over at jeg sto midt oppe i en krise, men snarere bare ville bygge meg en vei ut av den. Som det alltid er i religionen, mytene, litteraturen, der håp, tro og kjærlighet trumfer de schopenhauerske livsvilkårene.
For å avslutte kan man gå til lyrikken fra den gamle skotske folkesangen, popularisert av Pete Seeger med flere (selv hører jeg det med Bob Dylans raspende stemme):
«The water is wide, I can’t cross over, and neither have I wings to fly, build me a boat, that can carry two, and both shall row, my love and I».