Fra 23. til 25. november avholder Norsk psykologforening sitt landsmøte i Sandefjord, hvor foreningens hovedsatsningsområde for de neste tre årene skal vedtas.
Som en konsekvens av at foreningen kun i beskjeden grad har lykkes med å iverksette hovedsatsningsområdet som ble vedtatt på landsmøtet i 2019, Arbeid og utdannelse: påvirkningsfaktorer og inkluderingsarenaer, har sentralstyret varslet at de ønsker å videreføre hovedsatsningsområdet de neste tre årene. Med visse justeringer.
Dette er et klokt valg, og en gylden mulighet til å reise kjerringa.
Det krever fokus
Hovedsatsningsområdet er ment å være et uttrykk for Psykologforeningens politikk på et bestemt samfunnsområde hvor psykologer kan gi vesentlige bidrag for å løse hittil uløste oppgaver.
Her står arbeidslivet i en særstilling; det er vanskelig å tenke seg et område hvor psykologer og psykologisk kunnskap så effektivt kan bidra til å forebygge sosiale forskjeller, utenforskap og helseplager, kombinert med å skape flere psykologarbeidsplasser innenfor et felt som historisk sett har vært en sentral arena for psykologprofesjonen.
Men her kreves det fokus. Landsmøtet i 2019 valgte bredt, og endte opp med et hovedsatsningsområde som omfattet både arbeid og utdanning. Resultatet viser at det er vanskelig å omsette gode hensikter til konkrete tiltak.
Derfor er det viktig at arbeidsliv prioriteres fremover, og så kan utdanning være i fokus ved en senere anledning. Videre vil jeg trekke frem hva Norsk psykologforening kan oppnå med en helhjertet satsing på arbeidsliv.
Tese 1: Bidra til bedret psykisk helse og motvirke psykisk uhelse
Arbeid er en viktig del av menneskers identitet, og sentralt for sosial utvikling og psykisk helse. Deltagelse i arbeidslivet gir en opplevelse av mestring og tilhørighet, samtidig som det bidrar med struktur og mening i hverdagen.
I og med at de fleste av oss tilbringer omtrent halvparten av den våkne delen av døgnet på jobb, spiller arbeidsmiljøet en vesentlig rolle for vår psykiske helse og uhelse. Samtidig er situasjonen slik at tilbudet om oppfølging før du blir syk ikke er likt for alle.
Arbeidstagere som står i de tyngste jobbene, som gjerne også er mest utsatt for store omstillinger og automatisering, har sjelden tilgang til psykologer gjennom bedriftshelsetjenesten.
Arbeidet overlates til mindre egnede yrkesgrupper
I mangel på psykologer, har yrkesgrupper med mindre og ofte lite relevant kompetanse blitt satt til å ivareta gode psykososiale arbeidsmiljø og psykisk arbeidshelse. Nå er det på høy tid at psykologene spiller seg inn på disse viktige arenaene.
Profesjonsutdanningen gir psykologer spisskompetanse på menneskelig samspill, samhandling og endring som arbeidslivet sårt trenger. I kombinasjon med klinisk kompetanse, gjør dette psykologene særlig egnet til å jobbe med organisasjoner og menneskene som skal utgjøre disse.
Gjennom å arbeide forebyggende, sikres en mer effektiv utnyttelse av ressursene, noe som er avgjørende når situasjonen uansett er den at det er for få psykologer til at alle som trenger det kan få klinisk behandling.
Tese 2: Bidra til å motvirke utenforskap og fattigdom
Stadig flere barn vokser opp i lavinntektsfamilier med foreldre utenfor arbeidslivet, og NAV har over lengre tid sett et økende antall unge som mislykkes i overgangen mellom skole og arbeidsliv.
Samtidig ser vi at barn av foreldre med god tilknytning til arbeidslivet har lavere risiko for å vokse opp i fattigdom. Arbeidsaktive foreldre utgjør viktige rollemodeller for de unges fremtidige yrkesdeltakelse.
I et stadig mer spesialisert og prestasjonsorientert arbeidsliv, med hyppige endringer og et stadig økende krav om oppdatering og tilpasning, trengs psykologene mer enn noen gang. Både for å tilrettelegge for helsefremmende arbeidsplasser og for å hjelpe arbeidstakere som strever med å håndtere arbeidshverdagen på en best mulig måte.
Loven gjelder ikke for alle?
Helt siden 1960-tallet har norske psykologer og psykologiske forskningsmiljøer vært sentrale premissleverandører for forståelsen av det psykososiale arbeidsmiljøet og hvordan dette påvirker psykisk helse.
Psykologen Einar Thorsrud bidro sterkt til at psykologiske jobbkrav ble skrevet inn i arbeidsmiljøloven. Kravene sammenfatter arbeidstakerens behov som går ut over de grunnleggende hygienefaktorene lønn, arbeidstid og sikkerhet mot skader og vilkårlig oppsigelse.
Dette har bidratt til å forsterke grunnleggende kulturelle karaktertrekk i norsk arbeidsliv og sikret større deltagelse og involvering innenfor norske virksomheter. Imidlertid er det liten grunn til å tro at disse kjerneverdiene er etablert en gang for alle.
Tese 3: Bidra til å opprettholde velferdsstaten
Skal vi opprettholde velferdsstaten og forebygge sosial ulikhet, er det nødvendig med et arbeidsliv som omfatter flere.
En konsekvens av globaliseringen er at vi opplever mer konkurranse. Dette legger press på arbeidslivet, og dermed også arbeidsmiljøet. Norge er et høykostland og må stille høyere krav til arbeidstakerne enn land vi konkurrerer med.
Konsekvensen av økt stress og krav til omstilling er at mange faller fra. Som om dette ikke er nok, har vi store utfordringer knyttet til pensjonsordningen når vi får stadig flere eldre per yrkesaktiv.
Tar man vare på arbeidstakeren tar man vare på konkurransekraften
Psykiske helseplager er indirekte og direkte en av de viktigste årsakene til langtidssykefravær, noe som igjen fører til store utfordringer for virksomhetene med tanke på tapt produktivitet og redusert konkurransekraft.
Gjennom å forebygge opplevelse av tilkortkommenhet på arbeidsplassen og hjelpe arbeidsgivere til å ivareta sine ansatte, kan psykologer bidra til å motvirke at arbeidstagere faller ut av arbeidsarenaen – og inn i psykisk uhelse.
Slik kan mennesker som ellers ville ha vært en del av utgiftsstatistikken, i stedet bidra på inntektssiden. Psykologene kan bidra med kunnskap om motivasjon, ledelse og organisering for slik å bidra til mer effektive, helsefremmende og inkluderende organisasjoner.
Arbeidslivet skriker etter psykologisk kunnskap
En landsmøteperiode går fort, og det er selvsagt begrenset hva man kan oppnå på tre år. Når det er sagt, burde tre år være tilstrekkelig til å markere at psykologstanden har noe å tilføre norsk arbeidsliv.
Paradokset er at arbeidslivet formelig roper etter psykologisk kunnskap, samtidig som psykologene har en tendens til å stenge seg inne på terapirommet.
Med kunnskap fra normalpsykologi, arbeids- og organisasjonspsykologi og klinisk psykologi, kombinert med både et systemisk og individualpsykologisk perspektiv, kan psykologprofesjonen bidra til en helhetlig forståelse av faktorer som utgjør et helsefremmende og effektivt arbeidsliv. Til beste for samfunnet, bedriftene og den enkelte arbeidstager med familie.
Godt landsmøte!