Jeg takker for et godt motinnlegg som inneholder mange forståelige synspunkter. Det er innlysende at et handlingsprinsipp i seg selv ikke hjelper barn – det er hjelp som trengs.
Jeg slutter meg helt til synspunktet om at «først og fremst må vi jobbe for å få til god og virksom hjelp til familier som innebærer opplevd støtte, hjelp og omsorg, tro på egne ferdigheter, hjelp med økonomi og sosioøkonomiske belastninger».
Jeg er også enig i at det ikke er «veiing og måling av samspillsferdigheter, vurderinger av mikrosamspill og blikkontakt og detaljmålinger av barn og foreldre i vanskelige og sårbare situasjoner som er viktig».
Adopsjon etter tiltak i hjemmet er utprøvd
Det ser likevel ut til at Wittrup Djup og Pettersen ikke har sett sammenhengen mellom de to hovedelementene i min argumentasjon: (1) at adopsjon i enkelte tilfeller kan være det beste tiltaket, men (2) først etter at alle hjelpetiltak i hjemmet er prøvd ut på en uttømmende måte uten å gi et resultat som kan godtas.
Jeg skrev i mitt første innlegg at «når et familiebasert tiltak er prøvd ut til bunns og ikke fungerer, mener jeg adopsjon er den beste form for intervensjon for barn opp til to år».
Det mener jeg etisk sett er mer forsvarlig enn å utsette et lite barn for en usikker tilværelse med stadig midlertidige plasseringer og ofte truende omsorgsbetingelser som kan fremme tilknytningsforstyrrelse og andre alvorlige vansker.
En løsning for de vanskeligste sakene
Wittrup Djup og Pettersen skriver at «prinsippet om at det er bedre at enkelte foreldre med urette fratas sitt lille barn enn at ett alvorlig nødlidende barn ikke skal få hjelp» er en god grunnregel i teorien, men ikke i praksis.
Det virker som de tror jeg er av den mening at den første barnevernsvurderingen med stor grad av treffsikkerhet vil kunne bringe for dagen omsorgssvikt av ulike grader. Det stemmer ikke; og hvis jeg hadde trodd det, ville det ha vært en teoretisk øvelse.
Det jeg har skrevet må forstås som en tilnærmingsmåte i forsøket på å løse de aller vanskeligste barnevernssakene som gjelder spedbarnsfamilier.
Valget mellom en dysfunksjonell familie og adopsjon
For å stave det ut: Når en familie blir henvist til barnevernet blir det først foretatt en vurdering. Det er dessverre ikke til å unngå at det kan henge feil ved denne. Man kan i denne fasen ikke vente så stor grad av treffsikkerhet.
Hvis vurderingen tyder på at det kan være en barnevernssak, må det iverksettes tiltak i hjemmet. Et skikket tiltak vil etter hvert vise om det er grunn til behandlingsoptimisme eller ikke, og vil kunne røpe om et falskt positivt resultat hjemler en barnevernssak eller ikke.
Hvis det viser seg at familien ikke er mottakelig for et hjemmebasert tiltak, må man gjøre noe annet og ikke la den lille bli værende i en dysfunksjonell familie. Da står valget mellom fosterplassering og adopsjon.
Atskillelse kan være til barnets beste
I vinningen med å atskille et lite barn fra sine biologiske foreldre som har vist alvorlig omsorgssvikt, finner vi en gjenklang av viten om barns første tilknytning.
Tidlig adopsjon er ut fra tilknytningsteori antatt å være den mest forsvarlige strategien i alvorlige barnevernssaker med familier som har barn i den sårbare tilknytningsfasen, men skal altså aldri anvendes bare på grunnlag av en tidlig vurdering.
Det biologiske prinsipp, som bygger på grunntanken om at det har stor egenverdi for barn å vokse opp hos sine biologiske foreldre selv om det er visse mangler ved omsorgen, må ikke bli tvunget gjennom i saker der det er overveiende sannsynlighet for at de aller minste har blitt utsatt for grov omsorgssvikt og der atskillelse er til barnas beste.
Valget om adopsjon må tas etter flere grundige vurderinger
Vi har sett mange eksempler på hvordan det kan gå når foreldre som er helt uten grunnleggende omsorgskompetanse får fortsette å ta vare på småbarna sine. Det har i ettertid resultert i hjerteskjærende historier om alvorlig neglekt eller fysisk og emosjonell mishandling.
Jeg mener at standpunktet om ikke å gå til adopsjon av de minste barna når tiltak i hjemmet vitterlig ikke fører frem, representerer en høyst problematisk forståelse av små barns tilknytningsbehov og rettigheter.
Mitt synspunkt er av flere blitt tolket dit hen at jeg bagatelliserer det at enkelte foreldre med urette kan bli fratatt sitt lille barn. Forekomsten av slike feil er dypt å beklage, og en avgjørelse om adopsjon må ikke tas på grunnlag av en enkelt vurdering.
Gode omsorgsbetingelser er avgjørende
I alvorlige barnevernssaker med de aller minste må permanent omsorgsovertakelse bare finne sted etter at det er godt dokumentert at tiltak i hjemmet ikke virker.
Til slutt vil jeg presisere at mine refleksjoner omkring barnevernsarbeid for de aller minste har dreid seg om saker som gjelder barn opp til to eller tre år. Det er i denne tiden barns første tilknytning etableres og kan gjøres trygg og solid.
Det er av den grunn det er så avgjørende at barn nettopp har de trygge og støttende omsorgsbetingelser som enkelte foreldre ikke makter å skape.