Frisyren er stram og vannkjemmet, kort på sidene og lengre på toppen – signaturklippen til alt-right og den såkalte identitærbevegelsen, men med historiske røtter til Hitler-Jugend, som klippet seg likt. Stedet er rettssal i Asker og Bærum tingrett, og klokka er straks ni. Han går med tunge, bredbeinte skritt over parketten mot advokaten sin.
Hadde det ikke vært for den rake ryggen og de tilbaketrukne skuldrene, kunne ganglaget vært betegnet som slentrende. Høflig strekker han høyrehånden frem, men advokaten nøyer seg med et vennlig smil og legger hendene bak på den kappekledde ryggen. Det er ikke fordi hun ikke vil ta ham i hånda, at hun avviser invitasjonen til håndhilsing, det er fordi hun ikke har lov. Koronapandemien har de siste to månedene tvunget oss til å oppgi våre vanlige sosiale koder. Fysisk kontakt må unngås, hender dynkes i Antibac.
Etter at Philip Manshaus ble pågrepet, varetektsfengslet og tiltalt for å ha drept sin 17 år gamle adoptivsøster Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og angrepet Al-Noor-moskeen i Bærum 10. august 2019, har han ikke fått trent på den samme sosiale interaksjonen som oss andre. Manshaus avvæpner den litt pinlige avvisningen med å vende oppmerksomheten i retning pressens kameraer og bruker i stedet øyrehånda til å hilse på dem han håper ser på – sine hvite, nasjonalistiske brødre. Gesten varer i to sekunder, tommel mot pekefinger, formet som en sirkel, med de øvrige tre fingrene strukket ut. Symbolet for hvit makt.
Et dystert drag om ansiktet
Manshaus trives når han får snakke om ideologien sin og svarer skoleflinkt på spørsmål om andre militante nasjonalister, hvor mange de har drept og når. Tonen er belærende, men blir nølende når statsadvokatens oppfølgingsspørsmål avslører at kunnskapen er overfladisk og leksikonpreget.
I små glimt synes usikkerheten. Flakkende blikk, famling etter ord, snubling i fremmedord. Små bevegelser som fremstår som tvangsmessige: de rytmiske kjærtegnene av halsen med peke- og langfingeren når han får ubehagelige spørsmål, som om han trøster og beroliger seg selv, måten han stryker seg på under den blonde luggen, den er stiv av hårgele. Usikkerheten pipler også frem gjennom de strategiske unnvikelsene av truende samtaletema eller i den synlige irritasjonen når han presses opp i en krok. Da saboterer Manshaus statsadvokatens krysseksaminasjon:
Øverberg: «Hva tenker du i forhold til … at du drepte din søster. Stesøster.» Manshaus svarer ikke. Sitter bare der med rynkede øyenbryn, blunker flere ganger med øynene og ser sammenbitt ut. Øverberg prøver å få ham i tale, spør om det ikke stemmer at de vokste opp sammen, og om de hadde et godt forhold i oppveksten. Manshaus trekker pusten dypt, ser sammenbitt, men også bestemt ut før han hogger blikket i statsadvokaten: «Jeg kommer ikke til å kommentere noe særlig på mitt forhold til … Johanne.» Blikket blir med en gang fjernt og unnvikende, han ser skrått i taket til venstre og strekker nesten umerkelig kjeven fra side til side.
Forsøket på grensesetting blir ikke respektert. Øverberg viser til den prejudisielle rapporten, hvor rettspsykiaterne har notert at «når han snakker om drapet på sin stesøster, fremstår han med et dystert drag om ansiktet. Det virker plagsomt for ham å tenke på». «Har det vært plagsomt?» vil statsadvokaten vite. Igjen puster Manshaus dypt og unngår å møte blikket hans, klør seg under venstre øye og sier på utpust: «Nei, jeg vil ikke si det.» «Ikke i det hele tatt?» spør Øverberg med lys, undrende stemme, men får ikke svar.
Før han skjøt henne, sa han: «Nå er det nok.»
Da statsadvokaten fortsetter å bore i Philip Manshaus’ følelser for Johanne, blir han merkbart trassig. Det er nesten noe barnslig yppende over den tiltaltes fremtreden, alle disse gestene han bruker for å demonstrere at han så lett som ingenting rister andres ulykke av seg – triumfen da han forteller at han etter drapet la et fotografi av Johanne som sto på en kommode, med bildesiden ned, eller måten han nonsjalant kaster hodet bakover på og sier han ikke kan ta hensyn til foreldrenes følelser.
Statsadvokaten spør om Johanne, alt som ble sagt og gjort. Hvor hun var og hva hun gjorde da han kom inn på rommet, hva som ble sagt og hvordan han skjøt henne. Manshaus prater rolig og distansert, virker fattet, som om han har øvd grundig på sin opptreden her.
Men det er også noe annet der – stress – som tyter frem bak masken: Manshaus prater med påfallende mye luft på stemmebåndet, puster tungt og fukter stadig leppene. Etter å ha sagt setningen: «De tre første traff i hodet, det siste i hjertet eller overarmen», må han drikke vann og skylle munnen. Det viser seg at riflen «klikket», slik at første skudd ikke gikk av. Han måtte ta ladegrep på nytt. Manshaus forteller at søsteren ble oppmerksom på ham da han kom inn i rommet, og at hun virket «forholdsvis lamslått». Før han skjøt henne, sa han: «Nå er det nok.»
Hvorfor nettopp Johanne?
Øverberg vil vite hvordan sinnstilstanden hans var på det tidspunktet, var han sint på henne? Manshaus rykker litt på seg i stolen, ser i taket, som for å gi inntrykk av at han nøye vurderer svaret sitt. Kroppsspråket virker anspent: Kjeven rykker fra side til side, han biter seg i kinnet og smatter litt. Svarer så: «Ganske stresset. Påvirket av adrenalin, men jeg gjorde hva jeg kunne for å holde hodet kaldt.» Statsadvokaten gir seg ikke, han vil ha svar på spørsmålet sitt, var Manshaus sint? Den tiltalte tenker, ser det ut som, men svarer fremdeles ikke. Øverberg gjentar: «Var du sint på henne? ‘Nå er det nok’?»
En skeptisk rynke farer over ansiktet til Manshaus før han legger hodet på skakke og svarer halvt giftig, halvt nonsjalant: «Henne personlig? Det vet jeg ikke», som for å understreke at dette spørsmålet er komplett irrelevant. «Nei», svarer statsadvokaten til en vegg av avvisning. Det kjennes maktpåliggende å få svar, men Øverberg presser ham ikke noe mer, og et av sakens viktigste spørsmål – hvorfor nettopp Johanne og ikke hvem som helst annen med mørk hudfarge? – blir hengende og vibrere, ubesvart.
Når det gjelder spørsmålet om den tiltaltes tilregnelighet, viser Johan Øverberg til de sakkyndiges rapport. Han sier også at Manshaus’ holdninger er ekstreme og ikke normale i befolkningen. Ekstremismen er farlig, og det er ingen grunn til å tro at den tiltalte i «overskuelig fremtid» vil endre holdning. «Selv om han bare er 22 år, er han likevel en voksen mann som har vist at han kynisk kan ta liv for å nå sine mål.»
Etter en times tid konkluderer Øverberg med at Philip Manshaus bør få lovens strengeste straff på 21 års fengsel. Av hensyn til samfunnets vern må han sone sin dom i forvaring, avslutter statsadvokaten. Dømmes han til forvaring, vil Manshaus sone i fengsel under et strengt sikkerhetsregime, i realiteten på ubestemt tid: Dersom han ikke rehabiliteres under soningen, og ikke utviser tegn til å forlate den farlige ideologien, kan kriminalomsorgen forlenge soningen med henvisning til at han fremdeles utgjør en fare for samfunnet.
Hva var det som fikk det til å bikke?
Da Johan Øverbergs prosedyre er over, har klokken nærmet seg 10.30. Retten tar et kvarters pause. Jeg blir sittende og tenke på hvor fascinerende det er at jurister så enkelt klarer å skape en slik logisk og lineær fortelling om hendelser som må ha vært ganske kaotiske. Flertydighetene er rensket ut av påtalemyndighetens fortellinger, siden strafferettens formål er å plassere entydig skyld. Og selv om jurister påberoper seg å være objektive, strør de bemerkelsesverdig lett om seg med følelsesladde ord som kynisk, nådeløs og uten å nøle.
Enda vi bare har terroristens egen utlegning av hva som foregikk, slås det fast at han iskaldt drepte sin søster før han målrettet dro til moskeen for å ta livet av flest mulig muslimer. I påtalemyndighetens historie om 10. august 2019 har den tiltalte blitt en slik person i løpet av to år utelukkende fordi han ble selvradikalisert på nettet.
‘Kanskje er det så enkelt? Etter å ha fulgt rettssaken de siste ni dagene er jeg ikke overbevist. Det vil si, det er vel knappest tvil om at Philip Manshaus er en rasist som har drept og forsøkt å drepe nettopp fordi han er rasist, men jeg har en fornemmelse av at det ligger noe mer her. Det virker ikke sannsynlig at et menneske bare kan sette seg foran en datamaskin og endre personlighet så radikalt på så kort tid, uten flere forstadier.
Hva var det som fikk det til å bikke? Finnes det noe vippepunkt, til syvende og sist? Må det ikke være noe brast inni det mennesket som sitter der ved skjermen sin, noe som gjør ham spesielt sårbar for å la seg forlede av disse konspirasjonsteoriene og omfavne det rasistiske grumset? I retten har vi fått vage antydninger av hva sårbarheten kan handle om – morens selvmord, at Manshaus var en søkende sjel, at han kjente et åndelig mørke – men opplysningene kobles ikke tydelig. Hvorfor påtalemyndigheten ikke ser det som vesentlig å belyse, forstår jeg ikke.
Frykt og fordommer
Denne påstanden om at holdningene til Philip Manshaus er ekstreme og «ikke normale i befolkningen» – kutter ikke det på et vis båndene mellom forbryteren og oss, de glidende overgangene mellom holdninger og handling?
Det er ikke vanlig å omtale ikke-hvite som «undermennesker» eller å agitere for nødvendigheten av «rasekrig», men hva med forskjellstenkningen som er ekstremistens fraspark? Om holdningene til Manshaus ikke er direkte vanlige, er de mer utbredt enn man skulle tro: Bare et lite mindretall har forståelse for at muslimer utsettes for vold og trakassering, men så mye som en tredjedel av den norske befolkningen tror at muslimer ønsker å ta over Europa. Snikislamiseringsbegrepet lever fremdeles i beste velgående, og her til lands mener nærmere 40 prosent at muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur.
Dette har konkrete og negative konsekvenser for de båndene av medmenneskelighet som kan motvirke vrangforestillinger og onde handlinger begått i nasjonalismens navn: Hver femte nordmann ønsker ikke å ha en muslim i sin omgangskrets. Hva forteller dette egentlig om samfunnet vårt?
Jeg tror det forteller en god del om frykt og fordommer. Om dette ikke er tilstrekkelige forutsetninger for vold, er de i alle fall nødvendige. I følge forskere kan høyreekstreme terrorister og voldsmenn betraktes som temperaturmålere for eventuelle strømninger i kulturen. Selv om solo-terrorister er fanatiske og ensrettede individer, kan de ikke handle uten å være motivert av følelser og en overordnet fortelling om hva som er galt i samfunnet. En slik fortelling vil alltid være en kollasj av samtidens mer eller mindre etablerte fiendebilder og sentimenter. Slik sett er hendelser som 22. juli og 10. august beretninger om en kultur som har et mørke ved seg som mange av oss enten ikke kan eller ikke vil ta på alvor.