Opptrappingsplanen for psykisk helse må prioritere psykisk helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid fremfor enda mer behandling. Den må prioritere brede befolkningsrettede tiltak foran tiltak for høyrisikogrupper.
Den må prioritere de vanligste psykiske helseproblemene foran de sjeldne. Og den må prioritere barn og unge foran voksne og eldre.
Først da kan vi få bukt med det galopperende tapet av helse, friske leveår, kreative, arbeidsmessige og økonomiske ressurser som psykiske lidelser frarøver landet vårt.
De færreste legger merke til opptrappingen
Planen må gjenoppbygge tilliten til helsemyndighetene på psykisk helse. Hvorfor? Fordi historien er en svinesti av svikt og brutte løfter.
Vi har allerede en opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse fra 2019 til 2024. Den nye, som kommer i 2023, kommer på toppen av dette. Den eksisterende skulle være helsefremmende, forebyggende og behandlingsrettet. Den skulle være helhetlig på tvers av sektorer. Men er den det? Nei.
Den kunne også vært økonomisk forpliktende. Men da den kom til Stortinget, hadde statsråd Bent Høie strøket «økonomisk» fra utkastet. Nå er planen bare «forpliktende» og de færreste har merket noe til den.
«Den gylne regel» bidro til svinestien
Regjeringen Solberg hadde mange andre planer også. En god en, var «psykologer i kommunene», som de gjennomførte. Én annen het «Den gylne regel». Veksten i spesialisthelsetjenesten skulle være større for psykisk helse enn for fysisk helse. Den bidro til svinestien.
Solberg-regjeringen fikk også på plass en «Strategi for god psykisk helse 2017-2022». Hovedbudskap: Psykisk helse er en like viktig del av folkehelsen som somatisk helse. Men ble det slik? Nei. Og var det egentlig en strategi? Nei. Det var en samling av tiltak som Regjeringen allerede hadde i skuffen. Ingen samlende idé, intet faglig fundament, ingen måltall. Mer svinesti.
Flere dør av selvmord enn brystkreft
Fra 2022 bryter Norge igjen Verdens helseorganisasjons mål. Vi står atter en gang uten en nasjonal strategi for psykisk helse, slik vi gjorde fra 2008 til 2017.
I 2020 fikk vi en nullvisjon mot selvmord. Men fulgte det penger med? Noen smuler sammenlignet med nullvisjonen for dødsfall i veitrafikken.
Sju ganger flere mennesker dør av selvmord enn det dør i veitrafikken, og også der er nok mellom 10 og 15 prosent selvmord.
På brystkreft har vi screeningprogrammer, på depresjon ikke. Men flere dør av selvmord enn brystkreft. Nok en svinesti.
Samme år ble folkehelse og livsmestring innført i skolen. Ikke som eget fag, men som såkalt tverrfaglig tema. Nå skal psykisk helse inn i skolen, lovet statsministeren, helseministeren og en serie kunnskapsministre.
Inneholder den nye læreplanen krav til kunnskap, holdninger eller ferdigheter i psykisk helse? Nei. Er det noen kompetansemål på psykisk helse? Nei. Ble psykisk helse tverrfaglig? Nei. Et helt nettverk av svinestier med løftebrudd.
Mer svinesti
I 2004 kom Helsedepartementet på at forebygging burde inn i den daværende opptrappingsplanen.
Departementet skrev klokt til Folkehelseinstituttet (FHI) at «En samlet strategi for å styrke det forebyggende arbeidet bør inneholde tiltak for å styrke kunnskapsgrunnlaget om faktorer som påvirker psykisk helse og effektive forebyggende tiltak, og bør sikre bedre implementering av de mest effektive tiltakene, og sikre en bedre kopling mellom gjennomføring av tiltak og arbeidet med å styrke kunnskapsgrunnlaget». Dette bør gjentas i en ny opptrappingsplan.
FHI fikk i oppgave å skaffe kunnskapsgrunnlaget. For å gjennomføre det, bygget instituttet opp et forskningsmiljø med rundt 100 forskningspersonell og et budsjett på rundt 100 millioner i dagens kroneverdi. Halvparten kom fra eksterne midler.
Miljøet var et av Europas beste på psykisk folkehelse og fikk toppevalueringer av Norges forskingsråds internasjonale evalueringskomité. Så fikk instituttet en ny direktør som splittet og la ned miljøet. Mer svinesti.
En ny plan må i det minste se om planen virker
På behandling ble datidens opptrappingsplan en suksess. Suksessfaktorene var: Felles mål på tvers av politiske partier fulgt opp av regjeringer med skiftende politiske farger.
Måltall for hva som skulle oppnås slik at måloppnåelse lot seg følge og evaluere. Øremerking av midler finansiert over planen. Detaljerte, godkjente planer for å få utløst penger.
Tett oppfølging av politiske myndigheter i hele planperioden og uavhengig evaluering fra SINTEF og Norges forskingsråd underveis og ved planens avslutning. Her har snekkerne bak den nye opptrappingsplanen mye å lære.
Men planen sviktet på viktige punkt: Altfor lite ble satt av til evaluering. Statsråd Tore Tønne trodde ikke på evalueringer, sa han. Resultat: Ingen vet om tjenestene ble bedre. Ingen vet om folk ble friskere. En svinesti det er mye å lære av.
En ny opptrappingsplan må i det minste se om planen virker. Får vi et psykisk sunnere folk?
«Behandling, behandling, behandling!»
Nå er det statsminister Jonas Gahr Støre og helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkols tur til å levere. Kjerkol passer på å si «forebygging» på alle innspillsmøter der hun deltar. «Psykisk helse begynner i barnehagen», sier hun. Hun burde si: «Psykisk helse begynner i svangerskapet».
Hun vil også lytte til brukerne. Og hva sier de? De sier: «Mer behandling! Lett tilgjengelig behandling! Raskere behandling! Bedre behandling! Behandling, behandling, behandling!»
Som i somatikken, er pressgruppene sterke. Men stikk motsatt av i somatikken, er politikerne lutter øre til brukerne og ikke så veldig interessert i forskerne. Forandringsfabrikken har alene fått 100 millioner fra offentlige myndigheter for at en høyst selektert, lite representativ og tidvis direkte instruert gruppe barn skal synse for dem. Svinesti.
En helseminister skal være sterk for å stå imot presset fra brukerinteressene. Vil hun klare det? Jeg tviler. Jeg er redd hovedgrepene i den nye opptrappingsplanen blir nettopp det brukerne vil ha: Mer behandling, mer tilgjengelig behandling, raskere behandling, bedre behandling.
Så hva er galt med det? Klart vi skal ha like god og tilgjengelig behandling når vi er psykisk syke som når vi er fysisk syke. Mengde, tllgang og kvalitet på behandling av vanlige psykiske lidelser som depresjon og angst har økt enormt de siste 30 årene. Effekten også, dokumenterbart rett nok mest på kort sikt.
God psykisk helse er landets viktigste ressurs
På folkehelsen, derimot, har mer, tilgjengeligere og bedre behandling de siste 30 årene ikke hatt noen effekt, ikke i Norge, ikke i Europa, ikke i USA. Noen vil til og med hevde at forekomsten av psykiske lidelser har økt, særlig blant unge kvinner.
Hvorfor er innretningen på den nye opptrappingsplanen så viktig? Fordi psykisk helse er landets viktigste ressurs; vår evne til å håndtere følelser, tenke fornuftig, styre vår atferd og opprettholde gode relasjoner til andre. Jo bedre psykisk helse vi har i befolkningen, desto bedre er vi i stand til å utnytte landets øvrige ressurser.
Vi har ikke råd til å fortsette å sløse med denne ressursen. Psykiske lidelser er nå landets dyreste sykdommer. Totalt koster psykiske lidelser Norge 280 til 290 milliarder kroner per år. Det er fire ganger mer enn det koster å drive forsvaret, nok til å bygge mellom to og tre Nord-Norge-baner i året, eller nok til å dekke behovet for økte alderspensjonskostnader i 25 år fremover.
Behandlingskostnadene utgjør bare 11 til 13 prosent av dette. Ingen sykdommer koster oss flere tapte friske leveår i arbeidsdyktig alder eller gir landet større helsetap.
Halvparten av de psykiske lidelsene debuterer før 15 års alder. To tredjedeler før 25 års alder. Det er den tidlige debuten, den sterke funksjonssvikten, frafallet fra utdanning og arbeid og de store trygdeutgiftene som står for de store kostnadene.
Mer behandling er ikke riktig vei å gå
Vi kan ikke behandle oss ut av dette. Ytterligere utbygging av behandling i land med gode, vel utbredte helsetjenester, har liten virkning på folkehelsen. Selv om alle psykisk syke i landet fikk optimal behandling, som er helt urealistisk, ville vi bare kunne redusere tapte friske leveår fra psykiske lidelser med en tredel.
For at én skal bli frisk fra landets dyreste sykdom, depresjon, må vi behandle åtte. Tilleggseffekten av å bli behandlet i spesialisthelsetjenesten sammenlignet med støttesamtaler i kommunen er minimal.
Derfor er en ny opptrappingsplan med enda mer behandling som hovedgrep, en opptrappingsplan på ville veier. Det vil knapt ha noen effekt på befolkningens psykiske helse.
Selv om det skulle gi oss muligheter til å gripe inn tidlig før de som sliter utvikler en diagnostiserbar sykdom, er heller ikke dette god forebygging. Det er fordi universelle tiltak er langt mere effektive når noe er så utbredt i befolkningen som psykiske helseplager.
Minst halvparten av de psykiske lidelsene kan forebygges, sier Verdens helseorganisasjon (WHO). Så hva kan vi gjøre?
Vend mot det helsefremmende
Styr mot lav sosial ulikhet. Hold mor og far i arbeid. Utrydd fattigdom. Gi store bøter til kommuner som bryter folkehelseloven. Kjør stram alkoholpolitikk. Styrk pappapermisjonen, men ikke på bekostning av mor. Fjern kontantstøtten. Gi tilbud om ettårig familietreningskurs for alle nye barnefamilier. Profesjonaliser barnevernet.
Innfør rutinemessig obligatorisk skillsmisseveiledning (erstatter megling) i alle kommuner med pliktig oppfølging av barnet inntil situasjonen for barnet er god. Innfør screening for alkohol, tobakk, toksisk stress og depresjon i svangerskap og spedbarnstid.
Innfør to års oppfølging av mors psykiske helse etter fødsel av helsesykepleier trenet i å fange opp og forebygge depresjon. Flytt helsestasjonsundersøkelser av førskolebarn til barnehagen. Innfør inntakssamtale i barnehager og skoler. Innfør systematisk veiledningsordning for alle nyansatte i barnehager.
Slå sammen PP-tjenesten og skolehelsetjenesten. Innfør psykisk helse som eget fag i skolen med kompetansemål på holdninger, kunnskap og ferdigheter. Krev psykisk helseutdanning hos folkehelsekoordinatorene. Lovfest familiens hus i alle kommuner. Gi kurs i depresjonsmestring og belastningsmestring i alle kommuner.
Opprett overpsykologstillinger i kommunene (tenk kommuneoverlege) plassert i kommuneledelsen. Innfør obligatorisk psykisk helsefremmende ledertrening for alle ledere i barnehage og skole.
Gi tilbud om psykisk helsefremmende ledertrening for alle ledere i kultur og idrett. Innfør psykologtjeneste, psykisk helsefremmende og depresjonsforebyggende HMS-programmer ved alle større arbeidsplasser. Vend alle organisasjoner og arbeidsplasser til å bli psykisk helsefremmende organisasjoner.
Vi er fortsatt et av verdens ti lykkeligste land. Men vi er også et av de land i verden som taper flest friske leveår i arbeidsdyktig alder og som har høyest kostander per innbygger på grunn av psykiske helseproblemer. Det er ikke smart.
Lykke til, Støre og Kjerkol!