Aftenposten har den siste tiden satt et prisverdig fokus på barn på barnevernsinstitusjon som ikke får helsehjelpen de trenger. Selv om dette er viktig journalistikk, har undertegnede vært blant dem som har advart mot å konsekvent omtale disse barna som syke barn med «alvorlige psykiske lidelser».
Slik begrepsbruk fremstiller barna som en ensartet gruppe med iboende lidelser som krever behandling i psykisk helsevern. Dette tildekker at barna det her er snakk om er en variert og sammensatt gruppe, og at systemet i seg selv kan påføre barna skade eller forverre eksisterende vansker.
Det er forståelig at allerede hardt prøvede ungdommer utviser reaksjoner på å fjernes fra alt de noensinne har kjent, for så å bli gjenstand for gjentatte flyttinger, mangelfull kompetanse og et uforsvarlig høyt antall voksne i turnus rundt dem. Å kalle det sykdom og forvente bedring gjennom helsehjelp, er etter min mening både uetisk og urealistisk.
Nylig publiserte Dag Nordanger en tekst om hvordan disse barna kan forstås i et utviklingsperspektiv. Dette er et godt bidrag som fremtvinger en mer nyansert forståelse av vanskene.
Det finnes barn som ikke hører hjemme i barnevernet
Som barnefaglig sakkyndig og behandlende psykolog, ønsker jeg å nyansere dette ytterligere. Blant disse barna finnes barn utsatt for omsorgssvikt, barn med psykiske lidelser og barn med omsorgsbehov som overgår det foreldrene makter å håndtere.
Vi må også erkjenne at det finnes barn som ikke skulle ha vært i barnevernets system i utgangspunktet og som er tatt ut av hjemmet på uriktig grunnlag. Ofte har dette skjedd brått og uten at barnet har fått medvirke, tatt farvel eller fått forklart hvorfor.
Mange av dem har først fått det bedre etter å ha blitt tilbakeført til familien og mottatt eventuelle hjelpetiltak i hjemmet. Andre har trengt at habiliteringstjenesten kobles inn og tar en større del av ansvaret. For enkelte ligger løsningen i at barnevernets og spesialisthelsetjenestens involvering, avsluttes.
Noen ganger er det systemet som er sykt, ikke barnet
Det finnes også barn som skulle ha fått hjelp langt tidligere og som er blitt sviktet over flere år før plassering på institusjon ble en realitet. Dette gjelder særlig, men ikke utelukkende, barn med autisme, asperger eller ADHD.
Disse barna har for eksempel langt høyere forekomst av ufrivillig skolefravær og mange foreldre får ikke hjelpen de ber om. De møtes i stedet med en «vente og se»-holdning eller hjelp som ikke hjelper, noen også med urettmessige meldinger til barnevernet fordi barnets utfordringer ikke er oppdaget eller forstått.
Dette øker belastningen på familiene, beslaglegger ressurser i barnevernet, og kommer verken barnet eller familien til gode. Over tid mister barna mange mestringserfaringer faglig og sosialt, foreldrene blir utslitt av en årelang kamp mot systemet, og vanskene tiltar og blir nær umulig å håndtere.
Risikoen for akuttplassering eller omsorgsovertakelse blir da stor. Noen ganger samtykker foreldrene fordi de ikke lenger makter omsorgsoppgavene og har tillit til at barnet endelig skal få hjelp. Andre ganger skjer slike vedtak i strid med både foreldrenes og barnas ønsker.
Men i en ukjent kontekst, langt unna familie og venner, er det ofte enda vanskeligere å være barn med utfordringer. Da er det lett å oppfatte barnet som psykisk syk fordi vanskene utvikler seg til at barnet utagerer, blir voldelig eller utgjør en fare for seg selv eller andre.
Institusjonen makter ikke å hjelpe, barnet flyttes, det forsøkes behandlingstiltak den unge verken ønsker eller trenger, og tidvise innleggelser på tvang. I slike saker må dere være riktig å si at det ikke er barna, men systemet, som er sykt.
Belastning øker symptomtrykket
Det hjelper heller ikke at Bufdir misforstår NTNU-rapporten fra 2015 som undersøkte psykisk helse hos barn i barnevernsinstitusjoner. Rapporten fant at 76 prosent av barna oppfylte kriteriene til én eller flere psykiske lidelser, men Bufdir omtaler dette feilaktig som at 3 av 4 har én eller flere alvorlige psykiske lidelser.
Men diagnosene det er snakk om er i hovedsak ulike angst- og depresjonslidelser. I tillegg hadde hele 23 prosent asperger, enda flere hadde ADHD (32 prosent), og det var også høy forekomst av rus og alvorlige atferdsforstyrrelser.
Altså ikke alvorlige psykiske lidelser. Kanskje har denne retorikken likevel festet seg og formet vår forståelse av barna det gjelder.
Det er verdt å påpeke at barna i snitt hadde blitt flyttet tre ganger ved tidspunkt for undersøkelsen, noen så mange som 25 ganger. For enkelte må det være nærliggende å tro at de psykiske vanskene har debutert eller økt som en konsekvens av en uholdbar, offentlig omsorgssituasjon.
Det må også sies at autisme og ADHD er tilstander det er fullt mulig å leve gode liv med, gitt at omgivelsene makter å tilrettelegge for en trygg og meningsfull hverdag. Min påstand er at langt flere foreldre ville klare dette om de faktisk fikk hjelpen de etterspør.
Når det er sagt, er det klart at noen virkelig trenger helsehjelp. Noen har både iboende vansker og er utsatt for omfattende omsorgssvikt. Selvsagt må de få hjelp, enten det er i spesialisthelsetjenesten eller i kommunale tjenester.
Men det som er enda viktigere, er at de må få en trygg, meningsfull og stabil omsorgsbase med tilgang på kloke voksne som har både kompetanse og tid til å hjelpe dem. Sakene Aftenposten har avdekket, viser klart og tydelig at det offentlige svikter stort.
Skal vi satse på landsbyen, må vi satse på familiene
«It takes a village to raise a child», lyder et velkjent afrikansk ordtak. Men jeg tror ikke mange landsbyer ville finne på å sende barnet sitt på et institusjonsopphold på andre siden av landet.
Skal vi satse på landsbyen, må vi satse på familiene, nettverket, skolene, PPT, kommunale helse- og omsorgstjenester, habiliteringstjenesten, barneboliger i kommunen, skolehelsetjenesten – og for noen også spesialisert helsehjelp.
Det er et stort paradoks at det er så lite midler til å hjelpe barnet mens det bor hjemme, mens det kan brukes millioner på enetiltak eller institusjonsopphold som i verste fall eskalerer vanskene.
Vi må ta innover oss at selv et hjelpeapparat som i mange tilfeller redder barn ut fra omsorgssvikt og lidelse, i andre sammenhenger påfører barn og familier stor skade og omfattende belastning gjennom å komme for sent inn, gjøre uriktige vurderinger, fjerne barnet fra de menneskene og det hverdagslivet som betyr mest for dem, og ved å påtvinge tiltak og en ustabil omsorgsbase som gjør vondt verre.
Det er en ubehagelig sannhet i et land som ellers har både kompetanse, vilje og ønske om å hjelpe.