Aftenpostens reportasje om de «alvorlig psykisk syke» barnevernsbarna har skapt debatt.
Barneministeren, Barneombudet og direktører i Bufetat erkjenner at de alvorligst syke ikke får den helsehjelpen de trenger. Det pekes på helsevesenets ansvar.
Logikken i vinklingen er på ett plan tilforlatelig: Barna oppfyller kriterier for diagnoser. Ergo er de syke.
Og de har jo krav på behandling for sykdommen sin. Det må helsevesenet ta seg av, siden barnevernet ikke er en helsetjeneste.
Problemet er bare at det under denne logikken ligger en forståelse av psykisk lidelse som i beste fall er forenklet. Mange med meg vil også mene den er utdatert og har spilt falitt hva angår barn som har levd med alvorlig omsorgssvikt. Og få ting kjennetegner gruppen barnevernsbarn mer enn nettopp erfaringer med omsorgssvikt.
En biomedisinsk sykdomsforståelse
Det jeg sikter til er den biomedisinske sykdomsforståelsen, hvor psykiske lidelser forstås på samme måte som somatiske sykdommer: Det fins noe patologisk eller sykt «inni» oss, som kan identifiseres på grunnlag av symptomer. Sykdommene kan sorteres i adskilte kategorier, og for å bli frisk trenger man behandling rettet mot den aktuelle sykdommen. Forskningens viktigste oppgave blir i dette perspektivet å finne den behandlingen som har best effekt.
I min kontakt med tjenesteapparatet kommer forståelsen ofte til uttrykk som appeller om at barnet må få komme til psykisk helsevern for barn og unge (BUP) for å få bearbeidet traumene sine. Det ligger liksom en «reparasjonsidé» under; at barnet etter å ha kommet tilbake fra «verksted» skal fungere godt nok til å kunne nyttiggjøre seg omsorgen som tilbys av tjenesten som er tettest på.
Og for all del; det fins psykiske lidelser dette passer for, hvor BUP utgjør forskjellen. Eller hvor innleggelse trengs for å redde liv og helse.
Men for de fleste barn under offentlig omsorg kommer denne sykdomsforståelsen til kort. Vanskene deres passer rett og slett ikke inn i kategoriene våre. De går på tvers. Hvis vi velger å se på dem med sykdoms- eller diagnosebriller, finner vi at de som regel har flere diagnoser på én gang. Og gjerne mange.
Et utviklingsperspektiv fremfor et sykdomsperspektiv
En tradisjonell behandlingstankegang kommer da til kort. For hva skal BUP gjøre? Begynne i én ende med én evidensbasert behandling for én av «sykdommene», så neste? Det er også beskjeden evidens for at tradisjonell behandling i det hele tatt kan tilby noe som monner.
Ofte ekskluderes disse barna fra behandlingsforskning fordi studiedesignet ikke takler kompleksiteten i vanskene deres. I realiteten kan ikke psykisk helsevern innfri forventningene de her stilles overfor.
Dagens kunnskapsgrunnlag gir etter mitt syn langt bedre støtte for å forstå vanskene i et utviklingsperspektiv, fremfor i et sykdomsperspektiv. Vi vet at omsorgssvikt ofte forstyrrer etableringen av grunnleggende funksjoner vi trenger for å fungere smidig sosialt og emosjonelt.
Eksempler er tillit og kapasitet til affektregulering. Når dette ikke er på plass, vil det kunne farge den videre utviklingen på et mangfold av måter, alt etter hvordan det spiller seg ut i møte med nye utviklingsoppgaver og hva som ellers fins av risiko og beskyttelse i barnets liv.
Konsekvensen blir ofte et tilsvarende mangfold av funksjonsvansker. I en biomedisinsk tradisjon omtales gjerne dette mangfoldet som «komorbiditet» eller samsykelighet – at barnet er rammet av flere psykiske sykdommer samtidig. I et utviklingsperspektiv gir ikke begrepet mening. Her er diagnoser i ulike konstellasjoner kun en forventet implikasjon av samme underliggende fenomen. Diagnosene i seg selv gir lite informasjon.
Vi må kompensere for manglende omsorgserfaringer
Ovennevnte utviklingsforløp kan kalles en skjevutvikling, men er det sykt? Det kan like gjerne ses som en funksjonell tilpasning. Vi mennesker tilpasser oss vår kontekst – det er det nervesystemet er drillet for. I en fiendtlig kontekst vil kort lunte og mistillit til andre kunne være høyst funksjonelt.
Jeg tror vi kommer lenger, også i dialogen med de unge selv, ved å anerkjenne dette perspektivet. Det er neppe konstruktivt å referere til dem som «alvorlig psykisk syke», når vanskene deres er forståelige reaksjoner på vonde erfaringer. Da fester vi uvegerlig problemet på dem.
Forstått slik bommer vi hvis vi for ensidig retter tiltakene mot symptomene eller diagnosene i seg selv. Vi må komme til inngrep med det som ligger bak symptomene og som produserer dem.
En skjevutvikling er liksom ikke noe du blir helbredet fra. Du må utvikle deg ut av den. Disse erkjennelsene har, slik jeg leser fagfeltet, endret innholdet i begreper som behandling og helsehjelp, hvor det i dag handler mindre om reparasjon og mer om å kompensere for manglende omsorgserfaringer.
En fortvilt situasjon
Og det kan jo ikke flagges ut til en tjeneste for seg. Det må først og fremst skje gjennom dem som inngår i omsorgssystemet rundt barnet.
Skillet mellom omsorgstjenester og helsetjenester er slik sett kunstig og gammeldags. I begrepets faglige betydning yter selvsagt fosterhjem og barnevernsinstitusjoner også helsehjelp. Og for akkurat disse barna trolig den viktigste. Vi må ikke la juridiske og organisatoriske begreper få tilsløre det.
Kapasitetsøkning i psykisk helsevern har derfor lite for seg hvis vi ikke samtidig myker opp dette sektorskillet. Da blir barna som har størst vansker lett de andre sitt ansvar. Som disse barnas siste sikkerhetsnett står barnevernet i dag i en fortvilt situasjon.
Jeg mener løsningen heller ligger i at barnevernet anerkjennes for den helsefunksjonen de i praksis har, og styrkes deretter – internt og gjennom samhandlingsløsninger som samler kompetansene barnet trenger under ett tak. Dette prøves nå ut i Bufetats institusjoner i Bodø og Søgne, og det fins også flere initiativer å høste læring fra.
Slikt integrerende arbeid blir imidlertid fort undergravd hvis vi samtidig bruker språk og benevnelser som plasserer barnet i en sykdomsbås.
I en kjent satiretegning klamrer en koalabjørn seg desperat til en av stubbene i hogstfeltet som er igjen av skogen hvor den levde. Forskerne noterer at «This young koala has a mental health problem».
Jeg mener vi bør spørre oss om ikke vi driver med det samme når vi blindt adopterer Aftenpostens retorikk om de alvorlig psykisk syke barnevernsbarna.