Den 22. juni ble det endelig oppnevnt et utvalg som skal undersøke institusjonsbarnevernet i Norge, og som i tillegg har fått mandat til å foreslå nødvendige endringer.
Det er helt essensielt at et slikt utvalg nedsettes nå, spesielt etter de siste årenes graverende funn om hvordan barn og unge egentlig har det i barneverninstitusjoner.
Dette er en av de viktigste jobbene som skal gjøres det neste året, og det kan bidra til stor utvikling av et felt som har enormt behov for det.
Blir barna representert i utvalget?
Bare de siste månedene har det blitt tydeliggjort gjennom Aftenpostenes reportasjer at tilbudet som gis til barn og unge ikke er godt nok. Nå står vi endelig i et skifte hvor det faktisk er mulig å se på, vurdere og foreslå endringer.
Men, et ganske stort og oppgitt men, er at menneskene som skal gjøre denne utredningen er voksne med topptunge titler som bærer mye prestisje. Det er selvsagt ikke ensbetydende med at de ikke vil gjøre en god jobb, men ikke ett eneste av de ti utvalgsmedlemmene har selv erfaring med å bo på barneverninstitusjoner.
Når barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) i tillegg sier at «vi må tenke nytt omkring hva barna med størst behov for hjelp og støtte trenger, og hvordan tilbudet bør innrettes til det beste for disse barna», er det på sin rettmessige plass å stille spørsmål tilbake om hvor disse barna er representert i utvalget?
Viktige, men ikke viktige nok
Toppe argumenterer selv med at det skal opprettes et såkalt underutvalg som skal bestå av barn og unge som selv har erfaring fra barnevernet. Det er viktig og riktig gjort av ministeren. Men det er på sin plass å spørre om dette ikke er en ganske primitiv tankegang av departementet på hvordan vi skal sikre at barn og unges medvirkning er med i alle nivåer. For nå tyder alle signaler på at stemmen vår er viktig, men ikke viktig nok til å bli tatt med på et beslutningsnivå.
Selv om det er noen barn og unge som har stor nytteverdi av å bo på en institusjon som ivaretar deres behov, er det ikke til å stikke under stol at rettssikkerheten til barn og unge er nesten fraværende i institusjonsbarnevernet. Dette har vi særlig de siste årene blitt smertelig klar over, og jeg har selv vært med på å løfte kritikken.
Jeg lurer på hva Toppe er redd for skal skje hvis barnestemmen tar aktivt del i utvalgsarbeidet, og jeg tror ikke barn og unges stemme blir sikret hvis vi ikke lar en av deres representanter faktisk delta i utvalget. Vi hadde ikke latt noen revidere fastlegeordningen uten fastleger, så hvorfor skal vi la det skje i barnevernet?
Ikke la et så viktig arbeid floppe, Toppe. La oss være med.
