Følgen av «jo mer vi vet om omverdenen vår, desto større er muligheten for å overleve» er at naturen har gitt oss instinktene som skal til for å søke ny informasjon. Når du lærer deg noe nytt, frigjøres dopamin i hjernen. Dopamin spiller en sentral rolle i hjernens belønningssystem, men dopaminet gjør også at vi lærer bedre.
Mobilen hacker seg inn i hjernens belønningssystem
Hjernen higer ikke bare etter ny informasjon, den vil også ha nyheter i form av nye miljøer og hendelser. Det fins dopaminproduserende celler i hjernen som bare reagerer på nye ting. Hvis du ser noe du drar kjensel på, for eksempel gata du bor i, reagerer de ikke.
Hvis du derimot ser noe nytt, for eksempel et ukjent ansikt, aktiveres plutselig cellene. Det samme skjer hvis du ser noe som vekker følelser. At det fins dopaminceller som tørster etter ny informasjon – deriblant nye miljøer – betyr at hjernen belønner det som er nytt.
Belønningssystemet styrer oss mot forskjellige typer atferd som gjør oss i stand til å overleve og føre genene våre videre. Det er med andre ord ikke så rart at mat, omgang med andre – viktig for et flokkdyr som mennesket – og sex får dopaminnivåene til å stige.
Også mobilen får nivåene til å stige. Det er grunnen til at du føler et sterkt sug etter å ta den opp når du får en SMS. Faktum er at mobilen hacker seg rett inn i flere grunnleggende mekanismer i belønningssystemet.
Suget etter det nye lever fortsatt i oss
Allerede fra fødselen av har vi en sterk drift mot å søke oss til det nye og ukjente, og det bidrar til vår higen etter å reise til nye steder, treffe nye mennesker og oppleve nye ting. Sannsynligvis var denne driften der for å motivere forfedrene våre til å utforske nye muligheter i en verden der det var lite mat og ressurser.
Nå går vi hundre tusen år tilbake i tid, og ser for oss to kvinner som forsøker å løse det evige problemet med å skaffe mat. Den ene drives mot å oppsøke det nye – å utforske nye områder og miljøer – mens den andre mangler denne driften. Jeg tror førstnevnte har størst muligheter til å finne mat. Jo mer man forflytter seg, desto større er mulighetene til å finne noe spiselig.
Nå spoler vi raskt fram til deg og meg. Hjernen er i det store og hele uforandret, så suget etter det nye lever fortsatt i oss, men nå kommer det til uttrykk på andre måter enn bare en lengsel etter å se flere steder. Det fører isteden til en tørst etter ny kunnskap og informasjon, som vi får fra PC-ene og mobilene våre. For hver nye side på PC-en eller mobilen skiller hjernen ut dopamin, derfor liker vi å klikke oss videre. Og det virker faktisk som vi liker «neste side» atskillig bedre enn den vi er på i øyeblikket.
Vi oppholder oss nemlig mindre enn fire sekunder på nærmere en femtedel av alle nettsider. Bare fire prosent bruker vi mer enn ti minutter på. Når vi skaffer oss ny informasjon – for det er jo først og fremst det vi gjør, enten det dreier seg om å gå inn på nyhetssider, mail eller sosiale medier – aktiveres belønningssystemet på samme måte som når forfedrene våre så nye steder og miljøer.
Ble distrahert av alt
Har du lagt merke til at du de siste årene har prøvd å gjøre stadig flere ting samtidig? I så fall er du på langt nær den eneste. Selv har jeg vanskelig for å bare se på film. Jeg merker at jeg ofte strekker meg etter mobilen for å sjekke mailen eller bare surfe meningsløst rundt samtidig som jeg forsøker å henge med på handlingen i filmen. Vår digitale livsstil innebærer mer enn noe annet at vi prøver å gjøre flere ting samtidig – altså multitaske.
Forskere ved Stanford bestemte seg for å undersøke hvordan multitaskere takler forskjellige tankemessige oppgaver, og samlet nesten tre hundre forsøkspersoner. Halvparten av dem opplevde at de ikke hadde noen som helst problemer med å surfe mellom forskjellige nettsider samtidig som de leste fagstoff. Den andre halvparten foretrakk å gjøre én ting om gangen.
Etter en rekke tester der konsentrasjonsevnen ble undersøkt, viste det seg at multitaskerne var dårligere til å konsentrere seg. Mye dårligere. De hadde spesielt problemer med å overse uviktig informasjon som de ikke kunne filtrere bort. Det virket som om de ble distrahert av alt.
Samme dårlige resultat kunne noteres da multitaskernes hukommelse ble testet i en undersøkelse der de skulle ha en rekke bokstaver i hodet. Men noe må de vel være bedre i, tenkte forskerne, og bestemte seg for å teste evnen til raskt å hoppe fra én oppgave til en annen, altså å multitaske. Men til og med i sin egen paradegren – multitasking – gjorde multitaskerne det dårligere!
Prisen for å multitaske
Hjernen har en utrolig evne til å parallelt håndtere et stort antall ulike prosesser, men det er ett område der vår mentale båndbredde er kraftig begrenset: fokuset vårt. Vi kan rett og slett bare konsentrere oss om én ting om gangen. Det vi faktisk gjør når vi tror vi multitasker, er å raskt hoppe mellom forskjellige oppgaver.
Når du hører på en forelesning samtidig som du skriver en mail, og blir imponert over at du klarer å gjøre begge deler samtidig, er sannheten at du raskt skifter fokus mellom de to tingene. Å flytte fokus går riktignok på noen tiendels sekunder, men problemet er at hjernen blir værende ved det du nettopp gjorde. Når du går over til mailen, kommer den til å fortsette å bruke en viss båndbredde på foreleseren.
Det samme skjer når du går fra mailen til å høre på forelesningen. At hjernen har en «omkoblingstid», og henger igjen ved det vi nettopp gjorde, kalles på forskerspråk attention residue. Når du tror at du bare vier mailen et par sekunder, er prisen høyere enn de sekundene du brukte. Hvor lang denne «omkoblingstiden» er, går det ikke an å si noe eksakt om, men det er gjort forsøk som antyder at det tar atskillige minutter før hjernen kan fokusere hundre prosent på en oppgave igjen etter å ha skiftet fokus.
Men alle er ikke dårlige til å multitaske, det er faktisk noen som klarer å gjøre flere ting på en gang. De utgjør en liten gruppe som noen ganger kalles «supermultitaskere». Det antas at én eller noen få prosent av befolkningen har denne egenskapen, så for de aller fleste fungerer hjernen ikke sånn. Interessant nok ser det ut til at kvinner generelt er bedre til å multitaske enn menn.
Hjernen belønner seg selv når den fungerer dårligere
Når vi forsøker å gjøre flere ting samtidig, men egentlig hopper fra oppgave til oppgave, fungerer hjernen altså ikke særlig effektivt. At hjernen er en dårlig sjonglør som fomlete mister alle ballene, burde gjøre at den fraråder oss å multitaske, men det gjør den ikke. I stedet belønner den oss med dopamin – som får oss til å føle oss bra – når vi multitasker.
Hjernen forsøker altså å motivere oss til noe som gjør at den fungerer dårligere. Hvordan kan det ha seg? At vi kan føle oss bra av å flytte oppmerksomheten mellom ulike ting, kan komme av at forfedrene våre måtte være på alerten for raskt å kunne reagere på alle tenkbare stimuli rundt seg. Den minste lille distraksjon kunne innebære en fare, og derfor gjaldt det å ikke gå glipp av noe.
Et splittet fokus og å kunne reagere raskt på alt som dukker opp, kan ha vært livsavgjørende i en tid da det var så farlig å leve at halvparten døde før de fylte ti år. Det er ut fra dette hjernen er utviklet og belønner seg selv med dopamin for å motivere oss til å prøve å multitaske og la oss distrahere. Vi liker det, men det skjer på bekostning av noe annet.
De digitale distraksjonene som stadig skyller over oss, ser ut til å gjøre oss enda mer følsomme for forstyrrelser. Det kan være en av grunnene til at så mange opplever at det har blitt vanskelig å konsentrere seg de siste årene, selv når de ikke er på nettet. Når distraksjonen blir normalen, begynner vi å lengte etter den – selv når den ikke er der. Konsentrasjon har blitt en mangelvare i dagens samfunn.
Men at oppmerksomhetspennet vårt skulle ha sunket fra tolv til åtte sekunder – og nå er dårligere enn en gullfisks – er heldigvis bare en myte.
