Eg tenker på når to menneske vel kvarandre. To liv vel kvarandre. Kva var det som gjorde at det vart desse to? Ei forelsking blir til kjærleik? Kanskje eit ønske om tryggleik og det å bli sett av nokon? Å høyre til i ein flokk der det vesle nyfødde barnet kjennes som ei sterkare pakt enn ekteskapspakta?
Så sit du der ein kveld, i sofaen din og ser utover i stua di der alle spora frå dagen som har vore, ligg som små forteljingar. Over stolen heng ei bukse med hol på kneet og du tenker på ho som måtte trøystast etter møtet med asfalten. Under bordet ligg makaroni klistra til parketten og fortel om han som vil bruke skeia sjølv. På bordet står den tomme tallerken til han eller ho som ikkje rakk heim til middag likevel.
Du blir ein meister i kompromiss. Og kanskje inngår du fleire og djupare kompromiss enn du trudde du kunne gå med på?
Slik er det når ein ror
Har du tenkt på at det å leve saman med eit anna menneske på ein måte kan samanliknast med det å ro ein båt i lag?
Du såg båten ligge der inntil brygga. Du såg den og spurte om det var plass til deg óg i den båten. Så nikka den som sat der og du gjekk om bord.
I starten sat du deg framme i baugen og let deg føre av stad av den som rodde. Du såg på ryggen, på armane, på musklane som spente seg for kvart tak med årene og du kjente på lysta til å vere dette mennesket nær, kor du fysisk lengta etter å halde og bli halden.
Kanskje flyttar du deg akter i båten slik at du også ser ansiktet til den som ror? Båten blir tyngre å ro når nokon sit akter, så de set dykk heller på tofta saman. No har de kvar si åre. I same takt løftar de årene. Åreblada treff vatnet med same vinkling og båten glir framover. De ser frå plassen på tofta kor rett kjølstripa er etter båten. Langs armen din kjenner du varmen frå den som sit ved sida av deg.
De ror mot eit mål som de ikkje ser. For slik er det når ein ror. Då sit ein med ryggen til slik at ein ikkje ser framover, så de bytter på å snu ansiktet for å sjekke retninga. Litt meir babord, seier kanskje du. Kva om vi heller svingar styrbord, spør den andre.
Det er ikkje så lett å ro ein båt i lag. Medan du sit der, ser du at kjølstripa ikkje er så rett lenger. Båten svingar frå den eine til den andre sida. Nokre gonger kjennest det som om det berre er du som ror. Du jobbar og strevar og kjempar. Du ror og ror. Har den andre gitt opp? Båten går i ring. Det er så tungt å ro åleine, kjenner du. Du gir eit puff i sida og ber den andre om å ta seg saman, eller det er du som får eit puff. Så går det på eit vis likevel.
Åretaka
Nokre gonger kjennes det ut som om de ikkje er åleine i båten. Det er ein eller ei som tek merksemda. Kanskje du rett og slett må be om å bli sett i land? Så står du der på kaia og ser båten forsvinne utover, ein båt du sat i før, ein båt der det sit ein annan person på plassen din på tofta. Det kjennes sårt og vondt. Eller kanskje er du berre letta for å sleppe å vere med i ein båt som vingla så mykje at du kjente deg både uvel og redd?
Nokre gonger blir ein sitjande åleine att i båten. Den du rodde med mista kreftene og vart svakare og svakare. Eller kanskje den andre forsvann brått fordi ei ulykke skjedde – eller fordi livet vart for mykje?
Åretaka er ekstra tunge då. Sorga over å miste er nesten ikkje til å bere. Du trekk årene inn frå hamlebandet. Så støttar du hendene på tofta og legg hovudet bakover så det lette duskregnet treff ansiktet ditt. Høgt ropar du ei bøn til Han du trudde styrte dette universet. Stille blandar tårene dine seg med regnet.
Litt meir babord, seier kanskje du. Kva om vi heller svingar styrbord, spør den andre.
Når båten eg sit i ikkje skal segle meir, om det så er at eg sit åleine eller saman med nokon, så ønskjer eg at båten sakte, sakte forsvinn mot det endelege målet i horisonten. Du ser nesten ikkje kjølstripa, for båten går så sakte no. Du skimtar berre omrisset av båten før den brått ikkje er å sjå meir. Då er eg framme.