Men akkurat som vi voksne kan erfare at det skjer brudd på vår arbeidsmiljølov på en arbeidsplass, kan barn oppleve at det skjer et brudd på deres rett til et godt psykososialt miljø på skolen. For mange er det ikke et alternativ å bytte skole dersom barnet ikke opplever skolemiljøet som trygt.
Både barn og familie er derfor på mange måter prisgitt at brudd på denne retten repareres innen nokså begrenset tid. I en rekke tilfeller skjer det imidlertid ikke. Det er tilfeller der barn må gå på skolen til tross for at de opplever skolemiljøet som utrygt. Dette er realiteten til barn som utsettes for langvarig mobbing, og det vet vi gjør noe med barnet. Men hva gjør en slik situasjon med de foresatte som må sende barnet sitt til et sted de vet at barnet opplever som utrygt?
Jeg har tidligere skrevet om hvordan langvarig skolemobbing kan påvirke personer som blir utsatt direkte for det (Mikkelsen, 2016). Denne gangen vil jeg dele en mors fortelling, der jeg tar for meg hvordan det kan oppleves å være forelder til et barn som utsettes for langvarig skolemobbing, og hvilke rettigheter barn og deres foresatte har i slike situasjoner.
Denne kasusfortellingen kommer fra min psykologpraksis ved et legekontor. Hensikten er å formidle kunnskap om en (etter min erfaring) underkommunisert og lite anerkjent gruppe. Min klient har gitt samtykke til å dele sin historie anonymt.
I tillegg ønsker jeg å formidle praktisk informasjon om rettighetene skoleelever har til et godt og trygt skolemiljø fritt fra mobbing, og hva man kan gjøre når det er et vedvarende brudd på disse.
Mobbingens dragsug
«Det er en ensom og usikker vei å gå. Vi vet ikke når den ender. Eller hvordan den ender.» Slik innledet Else timen. Vi snakket om sønnen hennes, Martin, som hadde blitt utsatt for skolemobbing siden begynnelsen av barneskolen. Hun og mannen hadde i mange år forsøkt å finne noe som kunne stanse mobbingen, men uten hell. Om ett år skulle Martin begynne på ungdomsskolen, og mobbingen var et like stort faktum i dag som da den begynte. Men det var ikke han som satt i terapirommet. Det var moren hans.
Else var sykmeldt den syvende måneden på rad. Mobbingen hadde tiltatt, og etter mange år med mistrivsel på skolen hadde Martin utviklet skolevegring. Kampen om å få Martin på skolen startet hver morgen i ukedagene. Ofte resulterte kampen i at Martin ble hjemme. Else opplevde utfallet som både en lettelse og en fortvilelse. Hjemme var han trygg, men hun visste at det ikke kunne fortsette slik.
På den ene siden stod Martin, som hun følte et sterkt behov for å skjerme fra mobbingen, og på den andre siden stod plikten til grunnskoleopplæring. Hun opplevde at enten måtte Martin utsettes for mobbing, eller så måtte det skje et brudd på denne plikten. Hun og sønnen ville tape uansett utfall. Hjemmeundervisning var ikke en mulighet.
Hun brukte mye tid og krefter på å tenke over hva mer hun kunne gjøre, og hvordan hun skulle kompensere for de vonde skoledagene som Martin måtte gjennom. Etterhvert dreide tilværelsen seg mer og mer om å være en motvekt til skolemobbingen og dets ringvirkninger. Dragsuget som mobbingen utgjorde, gikk utover både ekteskapet og familiedynamikken.
Rollen som foresatt i omfattende og langvarige mobbesaker, er utmattende, og det kan oppleves som ensomt. Else beskrev det som å være i et slags sosialt vakuum, der mobbingen av Martin var opplagt, men der ingen andre enn hun og mannen så ut til å reagere på det som skjedde.
Vi mennesker er sosiale vesener og vi er hverandres referansegrupper – vi ser på andres reaksjoner når vi forsøker å forstå en situasjon. Et illustrativt eksempel er når en brannalarm går. Instinktivt kikker vi på hverandre. Reagerer de andre med å gå raskt ut av bygningen, eller ser de ut til å ta det med knusende ro i den tro om at dette var falsk alarm? Deres atferd vil påvirke hvordan du tolker alarmen.
For Else skapte samme fenomen både forvirring og ensomhet. Noen dager trakk hun i tvil om det som skjedde med sønnen faktisk var så alvorlig. Kanskje overreagerte hun? Hun kunne være overbevist om at det måtte være noe galt med hennes reaksjoner og måte å forstå sønnens skolesituasjon på. Andre dager var tvilen vasket vekk og raseri og fortvilelse herjet i kroppen.
Samtalene mine med Else handlet ofte om å validere og anerkjenne at hennes reaksjoner var normale. I terapitimene hadde vi fokus på å sette hennes reaksjoner og forståelse av enkelthendelser som Martin opplevde på skolen, i en sammenhengende kontekst. Mobbing består ikke av en enkelt handling, men av gjentatte negative handlinger (Olweus, 1992). Derfor skal heller ikke enkelthandlinger behandles hver for seg, men de må sees i sammenheng med hverandre og i en helhet.
Ikke sjeldent opplever foreldre i dialog med skolen at enkelthendelser, som isolert sett ikke er så ille, blir trukket frem uten kontekst. Når man velger å isolere en hendelse fra konteksten, som mobbingens systematiske natur utgjør, mister man essensen i mobbingen. Derfor snakket vi mye om hvor sentralt det er å huske på at hennes reaksjoner var reaksjoner på de systematiske handlingene Martin ble utsatt for, ikke på enkelthendelser. Dette ble viktig for Else å huske på når hun skulle ta opp episoder med skolen – å tydelig kommunisere at episodene hver for seg kun var et ledd i mobbingen.
Den brysomme moren
Det var utfordrende for Else å håndtere opplevelsen av å være den vanskelige, sinte, hysteriske, brysomme og kravstore forelderen. Denne rollen kunne hun føle på når hun var den som måtte spørre etter evaluering av skolens aktivitetsplan, eller når hun for n-te gang ytret at tiltakene ikke hjalp. Hvordan skulle hun vite når skolen hadde gjort nok, og når kunne hun kreve noe mer eller annet?
Dette spørsmålet har ikke én fasit. I henhold til Opplæringsloven § 9a-1er det nemlig barnets subjektive opplevelse av skolemiljøet som legger føringer for hva som er riktige tiltak (Utdanningsdirektoratet, 2019). Dette er således en individuell rett, noe som skaper et vern som tar høyde for at to barn i samme klasse kan oppleve det psykososiale miljøet helt forskjellig. Dette innebærer også at så lenge det enkelte barnet ikke opplever det psykososiale miljøet på skolen som bra, så kan ikke det avvises med et argument om at de andre barna opplever det samme miljøet som positivt.
Loven pålegger ikke skolen og skoleeieren å kun forebygge og stanse mobbing, men også å sørge for at det psykososiale miljøet oppleves som trygt og godt, og i tillegg fremmer trivsel, helse og læring. Da må man vite hva det enkelte barnet trenger for at miljøet skal fremme trivsel, helse og læring, og for at miljøet skal oppleves som trygt for dette barnet.
Og når det gjelder barn som har vært utsatt for langvarig mobbing, og som over tid har erfart skolen som en utrygg arena, må man forvente at det skal mer til for at skolemiljøet skal oppleves som trygt igjen, enn når det gjelder barn som ikke har opplevd mobbing.
Mobbing på nett gjør det enda mer intrikat å vite hva som er skolens ansvar og hva som er den enkelte families ansvar. For er det skolens ansvar å sørge for at det ikke skjer mobbing utenfor skolen, selv om mobbingen rammer barnets trygghet og trivsel når det er på skolen? Svaret her er ja. Digital mobbing som skjer utenfor skoletiden, er skolens ansvar så lenge dette påvirker elevens opplevelse av det psykososiale miljøet på skolen negativt (Utdanningsdirektoratet, 2017).
Når mobbingen ikke stanser
I Martins tilfelle løste ikke mobbingen seg, tross mange møter med skolen. Else opplevde at skolen var lei henvendelsene hennes om at tiltaksplanene aldri ga langvarig avkastning. I perioder var Else også lei og utslitt, og det kunne gå måneder uten at hun purret på ny tiltaksplan. Slike perioder av resignasjon ble gjerne avbrutt med en grovere episode mobbing som gjorde at situasjonen igjen opplevdes som fullstendig uutholdelig, og på nytt måtte Else kontakte skolen.
For noen familier løses mobbingen gjennom et samarbeid med skolen. For andre er ikke det tilstrekkelig. Årsakene kan være mangfoldige. Iblant dreier det seg om at skolen har behov for veiledning og kompetanseheving, andre ganger handler det om at skolen ikke har ressurser nok til å håndtere saken på en adekvat måte.
I slike tilfeller er det viktig å vite hvordan familier skal gå frem, og hvilke ressurser man kan ta i bruk. Fra høsten 2018 ble det etablert en nasjonal prøveordning med mobbeombud i alle Norges fylker (Kunnskapsdepartementet, 2018). Dette er en instans som skal arbeide uavhengig skolen, og fungere som en veileder og samarbeidspartner i mobbesaker. Man avventer fremdeles en avklaring fra myndighetene på hvordan denne prøveordningen skal fortsette (Ruud, 2020). Noen skoler er åpne og takknemlige for veiledning fra mobbeombudet, mens andre skoler tar ikke mobbingen på alvor selv etter at elev og forelder har involvert mobbeombudet (Kleppe-Holm, 2019).
Hvis man opplever at skolen ikke tar mobbingen på alvor, eller aktivitetsplanen ikke gjør situasjonen bedre, kan det også være aktuelt å melde saken videre til statsforvalter (Statsforvalteren.no, 2021). Det må være enten barnet som utsettes for mobbingen eller dets foresatte som melder ifra om saken. Før man melder ifra til statsforvalteren, må man ha tatt opp skolemobbingen med lærer og rektor, og det må ha gått minimum fem dager siden man meldte ifra uten at det er blitt gjort noe (Fug, 2018). Man kan også koble inn statsforvalteren etter at en aktivitetsplan er iverksatt, men der tiltakene ikke har gjort situasjonen noe bedre. Det må da ha gått fem dager siden man meldte ifra til rektor om tiltakenes manglende virkning.
Statsforvalteren har i oppgave å undersøke om skolen har fylt den lovpålagte aktivitetsplikten for å sikre barnet et trygt og godt psykososialt skolemiljø. Dersom skolen ikke har fylt denne plikten, skal statsforvalteren fatte et vedtak om hva skolen må gjøre for å oppfylle plikten. Dette vedtaket skal ha en tidsfrist og følges opp av statsforvalteren.
Å melde ifra om skolemobbing til statsforvalteren kan oppleves som et stort skritt å ta. Mange lurer på om saken deres er alvorlig nok. Det er også en vanlig bekymring at relasjonen til skolen skal bli enda mer anstrengt hvis man melder ifra til et slik organ. Da er det viktig å huske på at det er barnets subjektive opplevelse av det psykososiale miljøet på skolen som skal legges til grunn for beslutningen om å rapportere til statsforvalteren, ikke hvor alvorlig skolen eller andre måtte oppfatte saken.
Statsforvalteren kan noen ganger fatte vedtak som man som skoleelev eller foresatt er uenig i. I slike tilfeller kan man klage på vedtaket. Da er det Utdanningsdirektoratet som behandler klagen.
Den forsømte gruppen
Foreldre til barn som utsettes for mobbing, er en gruppe som jobber i kulissene bak scenen som barnet står på. At denne gruppen er glemt, gjenspeiler seg i hvor overraskende lite forskning det finnes på hvordan skolemobbing påvirker foresatte. Denne forsømmelsen kan også reflekteres i at mange foresatte strever med at arbeidsgiver og øvrig familie og nettverk ikke forstår hvilken påkjenning skolemobbing kan være.
Samfunnet må i større grad anerkjenne hvilken psykososial belastning skolemobbing utgjør også for foreldre.
For noen foresatte er skolemobbing en såpass stor belastning at det kan være behov for sykmelding. Søvnvansker, bekymring, indre uro og et vedvarende fokus på hva en kan gjøre for å stanse mobbingen er etter klinisk erfaring ikke uvanlig. I slike tilfeller har mobbingen blitt et helseproblem for den foresatte.
Samfunnet må i større grad anerkjenne hvilken psykososial belastning skolemobbing utgjør også for foreldre til barn som blir mobbet. Vi må slå ring rundt og støtte opp under hele familien, og bistå også de foresatte.
Kilder
Fug (2018, 21. juni). Mobbing. Fug – Foreldreutvalget for grunnopplæringen.
Kleppe-Holm, K. E. (2019, 1. september). Mobbeombudet får mange henvendelser. Avisa Lofoten.
Kunnskapsdepartementet (2018, 27. mars). Mobbeombud i alle fylker. Regjeringen.no.
Olweus, D. (1992). Mobbing i skolen. Hva vi vet og hva vi kan gjøre. Oslo: Universitetsforlaget.
Opplæringsloven (1998). Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (LOV-1998-07-17-61). Lovdata.no.
Mikkelsen, R. (2016, 23. august). Mobbing setter spor. Psykologisk.no.
Ruud, M. (2020, 09. september). Flere mobbeombud slutter i jobben. Utdanningsnytt.no.
Statsforvalteren.no (2021, 19. april). En tryggere skoledag uten mobbing. Statsforvalteren.no.
Utdanningsdirektoratet (2017, 27. juni). Hva skal skolen gjøre med digital mobbing? Udir.no.
Utdanningsdirektoratet (2019, 20. oktober). Barn som ikke møter på skolen – for skoler og skoleeiere. Udir.no.