Som psykolog har jeg møtt flere pasienter som har vært utsatt for mobbing. Som regel oppsøkte de ikke terapi fordi de har blitt mobbet, men på grunn av angst, lav selvfølelse, depresjon, spilleavhengighet, sinneproblematikk og andre forhold som skaper vansker i hverdagen her og nå. Men for en del så vanskene ut til å være reaksjoner på langvarig mobbing der fysiske og/eller psykiske personlige grenser har blitt overskredet (Bru, Idsøe & Øverland, 2016).

Det er viktig å få frem at ikke alle som har opplevd mobbing, får vansker senere. Det er heller ikke slik at pasientens vansker alltid skal tilskrives tidligere mobbing. Men mobbeofre sliter i større grad psykisk enn de som ikke har vært utsatt for mobbing (Carney, 2008; Roland, 2014), og hos noen er det en tydelig sammenheng mellom det å ha vært utsatt for mobbing og nåværende psykiske plager.

Eva Dalsgaard Axelsen (2009) skriver i boken Symptomet som ressurs at symptomer på psykisk lidelse kan være spor av tidligere mestringsstrategier. Det vil si at symptomer som har oppstått i en vanskelig situasjon, har hatt en funksjon og vært et forsøk på mestring. Når situasjonen endrer seg og en likevel fortsetter å bruke de samme mestringsforsøkene, kan de imidlertid bli problematiske i seg selv. En slik forståelse av psykiske vansker har vært givende i møte med alle pasienter, men særlig pasienter som har vært utsatt mobbing.

For noen blir opplevelsen av mobbingen et ikke-tema i ettertid. Dette skyldes ofte deres egen forventning om at når mobbingen er over, så skal også den psykiske smerten opphøre. Psykiske symptomer som kommer i etterkant, fremtrer da som uforståelige for både personen selv og andre. Det å kunne tre inn i offerets opplevelse av mobbingen gjør det mulig for en behandler å sette nåværende psykiske symptomer og atferd i en sammenheng. Dette innebærer at man vektlegger mobbingens objektive alvorlighetsgrad mindre enn personens subjektive opplevelse.

Vi skal nå se på to anonymiserte pasientfortellinger. Med disse fortellingene ønsker jeg å illustrere hvilke konsekvenser mobbing kan ha, og hvordan vi best kan forstå de psykiske ettervirkningene.

Å overleve en skoledag

Flere av de som har vært utsatt for mobbing forteller at de synes det er vanskelig å komme inn i fellesskapets varme også i voksen alder. Dette skyldes blant annet forventningene de har til andre mennesker. Forventninger bygger på erfaringer: Når erfaringene er negative, skaper det forventninger om å bli ekskludert, selv av andre enn mobberne. Slike forventninger forvrenger tolkningen av andre, slik at antagelsen om utestenging lett blir bekreftet. Fortellingen til «Kari» (20) illustrer dette godt:

Mine kolleger i den nye jobben spurte meg ofte om jeg ville spise sammen med dem i kantinen. Jeg takket ja de første gangene, men jeg syntes det var grusomt å sitte der. Jeg visste ikke hva jeg skulle si eller hvordan jeg skulle oppføre meg. Å ha alles oppmerksomhet rettet mot meg ga meg angst. Derfor foretrekker jeg å spise lunsjen min alene på kontoret. Nå har de gitt opp å spørre fordi jeg alltid sier nei. Jeg synes det er bedre å stå i dørkarmen og observere fellesskapet fremfor å gå inn i rommet og delta. Da gjør det så vondt å bli avvist hvis jeg ikke er ønsket.

Avvisning er noe jeg har god erfaring med fra mobbingen. Selv den dag i dag tror jeg vel egentlig ikke at jeg er velkommen noen steder. Derfor holder jeg meg for meg selv. Man blir jo fryktelig ensom … men denne ensomheten er bedre enn avvisningen.

[Artikkelen fortsetter under annonsen.]

Annonse

Jeg har alltid vært den stille typen, men jeg tror angsten skyldes mobbingen på barneskolen og ungdomsskolen. Guttene på barneskolen kalte meg stygg, ekkel og feit. På ungdomsskolen sa jentene ofte at jeg luktet vondt, og at de ikke ville spise maten sin sammen med meg. På skolen spiste jeg derfor lunsjen min på do slik at jeg fikk meg en pause fra de hånende blikkene og sårende kommentarene. Det var utrolig slitsomt å gå på skolen. Jeg tenkte hele tiden på hvordan jeg skulle overleve neste friminutt. Jeg fortalte aldri foreldrene mine om mobbingen. Jeg pleide å late som at jeg hadde mange venner slik at de ikke skulle få vite om situasjonen på skolen. Det må være noe galt med et barn som ikke klarer å skaffe seg en eneste venn. Jeg ville liksom ikke være en skam for dem.

Kari ønsket å gå i terapi for sosial angst. Av fortellingen fremgår det hvordan Karis tidligere mobbeerfaring har gjort henne redd for sosiale situasjoner, også der mobbing ikke skjer. Angsten bunner i en frykt for å bli negativt vurdert av de andre kollegene på jobben. Denne frykten er basert på lang erfaring med å bli negativt vurdert og respektløst behandlet, noe som igjen skaper forventninger om å bli behandlet på lignende måte i fremtiden. Kari opplever dette som ubehagelig og truende, og derfor unngår hun slike situasjoner.

De som har vært utsatt for mobbing kan bli svært sensitive for signaler på at de er uønsket. Det å bli avvist er smertefullt (Huseby, 2015). Av den grunn foretrekker noen mennesker ensomhet fremfor avvisning. Kari beskriver selv hvorfor hun unngår sosiale situasjoner: Det beskytter henne mot avvisning og beskytter dermed også hennes selvfølelse. Unngåelsene hindrer henne imidlertid også i å skaffe seg positive erfaringer med det å være sosial: Hun får ikke opplevd hvordan det er å være inne i fellesskapets varme og hvordan det føles når andre verdsetter en. Hennes egne avvisninger av kollegene har vekket negative reaksjoner hos dem, akkurat slik hun forventet. Konsekvensen er at hun får sine negative forventninger bekreftet, noe som igjen reduserer sannsynligheten for at hun skal tørre å ta del i det sosiale miljøet.

Det er sjelden slik at de som blir utsatt for mobbing har et spesielt utseende som forklarer hvorfor nettopp vedkommende ble offer for mobbing (Roland, 2014). De har ikke større avvik enn det gjennomsnittet av oss har. Ethvert barn kan altså bli et mobbeoffer. Mobbere kan imidlertid bruke det minste avvik ved personen som «unnskyldning» for å plage nettopp denne. Da er det lett for offeret å selv tro at det er noe ved henne som forårsaker mobbingen. Dette kaller man selvattribusjon: Man vurderer seg selv som årsaken til det som skjer. Selvattribusjon skjer gjerne når man opplever mye avmakt. Da hjelper dette med å skape mening i en ellers uforklarlig situasjon. Gjennom å tenke at det var noe galt med henne, gir Kari seg selv skylden for at hun ble mobbet. Dette er en stor belastning for hennes selvoppfatning, fordi hun ser på seg selv som defekt. Hun oppfatter det slik at dette iboende defekte ved henne var årsaken til mobbingen og avvisningene.

Å føle seg defekt kan knyttes til en skamfølelse – og skam er en følelse mobbeofre kan ta med seg inn i voksenlivet (Carlisle & Rofes, 2007). Den skammen Kari forteller om, indikerer at hun har internalisert mobbingen og dermed følt seg betraktelig mindreverdig. Ved å ikke fortelle foreldrene om det som foregikk, trodde hun at hun skånet dem for den skammen mobberne hadde fått henne til å tro at hun var. Det at skammen knyttes til offeret og ikke til overgriperen illustrerer kjernen i ondskap (Vetlesen, 2014), og dermed også kjernen i det ondskapsfulle ved mobbing.

Neste fortelling gir en noe annen vinkling på mobbing. «Lars» (28) kom til terapi på grunn av voldsbruk og angst:

De gangene de trykket ansiktet mitt ned i do, var verst. En gang trodde jeg at jeg skulle dø fordi jeg holdt på å drukne. De dro meg opp fra doskålen da jeg nesten hadde svimet av. Jeg husker latteren deres. De kunne sende meg drapstrusler, og truet nesten daglig med at de skulle banke meg opp hvis jeg kom til skolen neste dag. Dette gjorde de selvfølgelig i all hemmelighet. Jeg var konstant i beredskap når jeg var på skolen. Jeg måtte finne meg måter å overleve på. En måte var å være sammen med en lærer i friminuttene. Jeg kan umulig forstå at ingen voksne så hva som skjedde. Da jeg begynte på videregående, begynte jeg med vektløfting for å bli sterkere. Hvis jeg var like sterk eller sterkere enn mobberne, kunne jeg i alle fall ta igjen. Jeg havnet ofte i slagsmål, og jeg ble etterhvert en veldig sint person. Mobbingen sluttet, men jeg fikk ikke noen venner av den grunn. De unngikk meg bare. Jeg blir fortsatt lett sint og voldelig hvis jeg føler meg tråkket på. Dette er et problem fordi det går utover forholdet til samboeren.

Noen ganger ser jeg for meg mobbingen på skolen. Det er nesten som om det skjer på nytt, og jeg føler meg som det hjelpeløse barnet igjen. Dette skjer særlig hvis jeg er i situasjoner som minner meg om det. Jeg liker for eksempel ikke å gå på offentlig toalett eller å snakke om skoletiden med andre. Hvis noen snakker om mobbing, blir jeg enten veldig opprørt eller så melder jeg meg ut. Jeg pleier å unngå de situasjonene der minnene blir for sterke, fordi da blir jeg helt panisk, og jeg kan bli veldig sint.

Akkurat som Kari har Lars negative forventninger til hvordan han vil bli behandlet av andre: Han forventer å bli respektløst behandlet. Hans tolkninger og opplevelser av sosiale samhandlinger er i tråd med hans negative forventninger. Derfor opplever han ofte å bli dårlig behandlet.

Fysisk styrke er noe som spiller en rolle ved mobbing blant gutter (Roland, 2014). Gutter bruker fysisk styrke som et middel til å plage andre eller til å forsvare seg selv. Denne variabelen finner man ikke ved mobbing hos jenter. Ofte er de utsatte guttene noe fysisk svakere enn de som mobber. For Lars var det å bli fysisk sterkere en måte å håndtere og stoppe mobbingen på; volden hadde således en funksjon. Vold som mestringsstrategi fortsatte imidlertid etter at mobbingen sluttet. Mestringsstrategien som tidligere var funksjonell, har blitt dysfunksjonell og skaper nå relasjonelle problemer.

Lars viser også symptomer på posttraumatisk stresslidelse (PTSD) som følge av den grove mobbingen. At mobbing kan forårsake PTSD er det flere studier som indikerer (Bru, Idsøe & Øverland, 2016; Penning, Bhagwanjee & Govender, 2010). Traumatiserte barn kan ha større vansker med å regulere følelsene sine enn ikke-traumatiserte barn (Holm, 2016), noe som skyldes at traumer påvirker utviklingen av nervesystemet. Hjerneområder som aktiveres ved trusler fra omgivelsene, blir overaktiverte, mens hjernefunksjoner som er involvert i nedregulering av disse trusselsignalene, blir underutviklet. Det er særlig ved vedvarende eller gjentagende trusler man får vansker med å regulere følelser. Lars beskriver selv konsekvensene av en redusert evne til affektregulering: Han reagerer sterkt følelsesmessig dersom han opplever å være i en sosialt truende situasjon, og har vansker med å regulere disse sterke følelsene. I hans tilfelle er resultatet aggressiv atferd.

Psykiske vansker – tidligere mestringsstrategier?

Kari og Lars forteller to forskjellige historier, men de har likevel noe til felles: Hos begge to fremkommer det hvordan mobbing fører til svekket tillit til andre mennesker. Mobbing skaper et erfaringsgrunnlag for hva man kan forvente av andre: at andre skal gjøre en vondt. En annen vanlig erfaring er å ikke bli sett eller hjulpet når andre gjør en vondt. Disse erfaringene forsvinner ikke når mobbingen opphører; offeret tar dem tvert imot med seg. Slike erfaringer virker svært ødeleggende for det sosiale samspillet i voksen alder fordi de påvirker måten personen tolker nye sosiale situasjoner på. Også situasjoner der mobbing ikke forekommer kan fremstå som truende og dermed være angstskapende.

Av den grunn er det viktig at barn som blir mobbet, får hjelp også etter at mobbingen har opphørt. Helsearbeidere, lærere og foreldre med kunnskap om konsekvenser av mobbing kan bidra til å skaffe denne hjelpen.

Både Kari og Lars brukte ordet «overleve» for å beskrive hvordan de skulle komme seg gjennom skoledagene. Skolen var ikke en arena for utvikling, men en arena hvor man måtte beskytte seg. Begge utviklet derfor overlevelsesstrategier. Lars brukte aggresjon og fysisk styrke for å håndtere mobbingen, mens Kari prøvde å fjerne seg fra situasjonen. Når mobbingen pågikk, var disse mestringsforsøkene funksjonelle. Disse funksjonene har imidlertid forsvunnet fordi ingen av dem blir mobbet i dag. Mestringsstrategiene har fått en annen funksjon ved at de virker midlertidig angstdempende, men i lengden opprettholder de angsten. Reaksjons- og handlingsmønstrene har også blitt problematiske i seg selv. Kari vekker negative reaksjoner hos sine kolleger fordi hun stadig avviser dem, mens Lars vekker negative reaksjoner hos andre fordi han lett blir aggressiv og voldelig.

Å hjelpe dem med forstå sine nåværende vansker ut fra sine erfaringer har vært en stor del av det terapeutiske arbeidet med Kari og Lars. Det gjorde problemene forståelige. Å gi vanskene en mening og se deres funksjon var nødvendig for at de skulle kunne finne andre måter å tolke og håndtere sosialt utfordrende situasjoner på. Både barn og voksne som har blitt mobbet, trenger å føle seg trygge for å våge å utfordre sine mestringsstrategier. Uten denne tryggheten vil mestringsstrategiene være helt nødvendige, og dermed vanskelige å endre.

Kilder

Bru, E., Idsøe, E. C. & Øverland, K. (red.) (2016). Psykisk helse i skolen. Oslo: Universitetsforlaget.

Carlisle, N. & Rofes, E. (2007). School bullying: Do adult survivors perceive long-term effects? Traumatology, 13(1), 16–26. doi:10.1177/1534765607299911

Carney, V. J. (2008). Perceptions of bullying and associated trauma during adolescence. American School Counselor Association, 11(3), 179–188. doi:10.5330/psc.n.2010-11.179

Dalsgaard-Axelsen, E. (2009). Symptomet som ressurs. Oslo: Pax Forlag.

Holm, S. F. (2016, 7. juli). Tidlige traumer påvirker barns hjerneutvikling. Psykologisk.no.

Huseby, T. (2015). Alene naken. Hvorfor er vi så redde for å være oss selv? Oslo: Cappelen Damm.

Penning, S. L., Bhagwanjee, A. & Govender, K. (2010). Bullying boys: the traumatic effects of bullying in male adolescent learners. Journal of Child & Adolescent Mental Health, 22(2), 131–143. doi:10.2989/17280583.2010.528580

Roland, E. (2014). Mobbingens psykologi. Hva kan skolen gjøre? (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Vetlesen, A. J. (2014, 26. april). Skammens paradoks. Psykologisk.no.