Er du ofte sliten og irritabel, eller kanskje nedstemt, ligger du kanskje for mye på minussiden i det regnskapet din kropp og din hjerne alltid fører – uansett om du følger med på det eller ikke.
Her kan du velge å ignorere budskapet, eller forsøke å få balanse i regnskapet, ved å redusere sildringen fra noen av de negative bekkene, og kanskje legge til noen positive.
Hvorfor er det så vanskelig å endre vaner?
Gammel vane er vondt å vende, har vi alle lært. Men nøyaktig hvor krevende det kan være å endre på en solid innarbeidet vane, kan vi først nå – med moderne forskning og teorier – begynne å forklare.
Alt fra matfavoritter til kroppsspråk, favorittfarger, tastatur-preferanser (touch- eller LFT-metoden?), hvem du smiler til på vei hjem fra jobb, om du tilbringer ettermiddagen på sofaen, på spa eller kanskje på korøvelse…
Du har uendelig mange valg, og allerede i det øyeblikket du trakk ditt første pust, koplet du deg på omgivelsene og begynte å utvikle alle disse små vanene, i samspill med alt og alle rundt deg.
Enkelte vaner har du hamret inn gjennom årevis med omstendelig repetisjon, sannsynligvis uten å ha tenkt så mye over det.
For eksempel tannpusseteknikken: Du kjenner teorien, vet hvordan du gjør det og hvordan det skal se ut i speilet, men i det øyeblikket du flytter tannbørsten over i din andre hånd – skifter over til andre siden av nervesystemet, uten tilgang til de nevrologiske motorveiene du har bygget i hjernen og kretsene du vanligvis bruker – vi du oppdage at tannpuss er en finjustert og velutviklet vane, det også.
Bare prøv: å skifte hånd er en like sikker kilde til frustrasjon som det å prøve seg på helt nye ting kan være. Til du har lært det.
Halvfullt eller halvtomt?
Hvorvidt glasset er halvfullt eller halvtomt, kommer an på hvem du spør. Kanskje har du din egen oppfatning? Det viktigste er kanskje likevel at glasset kan fylles. Noe av det første man lærer i møte med psykiatrisk gjørme, er betydningen av beskyttende faktorer. Så snart man har skaffet seg denne kunnskapen – og erfaringen – klarer man lettere å gjenkjenne faresignaler og forhindre tilbakefall.
Vi har alle en grense for hva vi kan tåle, før det blir for mye og verden slår sprekker. Den canadiske forskeren Jehannine Austin har illustrert dette ved hjelp av «krukken for mental sykdom». Hun forsker på menneskers sårbarhet for utvikling av depresjon og andre psykiatriske lidelser, ikke minst på hvordan kombinasjonen av gener og opplevelser kan avgjøre i hvilken grad man blir syk.
Austin fyller denne krukken med to ulike sårbarhetsfaktorer: arv og miljø. Vi er alle født med både sterke og svake punkter. Alle har egenskaper som øker sjansen for å utvikle visse sykdommer, og dette kalles genetisk sårbarhet. Enhver nedarvet svakhet havner i krukken. Hvis du er født med mange slike sårbarheter, starter du kanskje med «halvfullt glass», og da kan veien til sykdom være kortere.
Når glasset renner over
Den andre typen sårbarheter hun fyller i krukken, er stress, arbeidsbelastning, samlivsproblemer, såre tap og andre livsbelastninger. Det er den samlede kombinasjonen av genetikk og belastning som blir utslagsgivende.
Alle vonde hendelser og utfordringer koster deg noe – og etter hvert som hverdagen går sin gang, med gode og dårlige opplevelser rekende som perler på en snor, ender alle de mørke perlene opp i glasset. Så lenge glasset ikke er fullt, vil den samlede sårbarheten og belastningen være håndterbar.
Men det skjer noe idet glasset renner over. Summen av slitenhet, tristhet og engstelse har blitt så høy at det ikke lenger er mulig å fungere normalt. Intensiteten, omfanget og funksjonssvikten har nådd et nivå som har betegnelsen psykiatrisk sykdom.
Vi har alle en grense for hva vi kan tåle, før det blir for mye og verden slår sprekker.
Men hva menes med «beskyttende faktorer»? Dette kan være alt som hjelper deg med å håndtere og tåle de belastningene du utsettes for. Alt som sørger for at du holder hodet over vannet, selv i motgang og vanskelige livsfaser.