Allerede noen uker før 12. mars, dagen da Norge «stoppet opp» som en drastisk følge av koronapandemien, ble jeg tipset om å tilrettelegge for muligheten for videokonsultasjoner.

Entusiasmen min for dette noe var ikke noe særlig å skryte av på det daværende tidspunktet. Jeg hadde liten tro på at det ville være et godt alternativ til et typisk møte på det fysiske psykologkontoret.

Etter å ha arbeidet som psykolog i 26 år, hvor fysisk oppmøte har vært normen for kontaktpunkt med pasientene, anså jeg tipset om videokonsultasjoner som noe fremmed og ukjent, som jeg i utgangspunktet ikke ønsket å begi meg ut i.

De siste seks årene har jeg arbeidet som privatpraktiserende på heltid, og pasientene har i like lang tid gått inn og ut av kontordørene mine. I yrket mitt har det vært en naturlig del av arbeidet å sitte fysisk nært overfor pasientene mine.

De i sin stol, jeg i min. Jeg har sett se små rykk i kroppen, ansiktsnyanser, rastløse ben og armer. Gjennom arbeidsdagen på kontoret har jeg erfart tilstedeværelsens viktighet, men også dens omkostninger i min egen kropp og sinn.

Har gjennomført nær 300 videokonsultasjoner

Til tross for at jeg er en tradisjonell utøvende, ble jeg med koronasituasjonen likevel nødt til å gjøre noen endringer, dersom jeg skulle kunne fortsette med virket mitt. I den siste tiden har jeg fått en intensiv opplæring i bruken av videokonsultasjoner, og har også høstet en rekke erfaringer fra denne praksisen. Siden 12. mars har jeg gjennomført nærmere 300 konsultasjoner.

Jeg tok i bruk Confrere, et program som var svært lett å installere, gjort i løpet av noen minutter, en relativt overkommelig kostnad, og svært brukervennlig. Jeg ringte pasientene opp via en SMS, de koblet seg til, så var vi i kontakt. Jeg installerte også Vipps Bedrift, slik at de kunne betale på denne måten, i stedet for på min bankterminal på kontoret.

Å omstille praksisen fra fysiske oppmøter til videokonsultasjoner har krevd en tilpasningsevne – ikke bare fra meg som kliniker, men også fra pasientene. Min forutinntatte innstilling til det hele, var i utgangspunktet lite lystbetont, og at det hele virket ganske kronglete. Inntrykket jeg derimot sitter igjen med i dag, er at situasjonen vi havnet i – og fremdeles befinner oss i – førte til at de fleste av oss har vært villige til å se løsninger, og akseptere de alternativene som har vært tilgjengelige.

Gir et mer skjerpet utsnitt av følelsesregisteret

Nærmest som en overraskelse, var det nært sagt ingen av mine pasienter, som ikke ønsket å benytte seg av tilbudet om videokonsultasjoner, da dette ble eneste mulige kommunikasjonsplattform. Det har, etter noen fungerende uker, også vist seg at de aller fleste pasientene har vært positive til løsningen med videokonsultasjoner, og det har vært særdeles få avlysinger av timer.

Pasientene som har møtt opp til videokonsultasjoner, har jeg stort sett vært i kontakt med og fysisk møtt før. Mål og metode var derfor definert på forhånd av innføringen av videokonsultasjonene, noe jeg tror har vært en fordel for både dem og meg. Naturligvis brakte endringen likevel med seg noen forandringer i den terapeutiske situasjonen.

Den største endringen jeg har notert meg, er – som jeg tidligere var inne på – fraværet av de (store) sanseopplevelsene man deler og erindrer når man sitter to kropper i et lukket rom. På den andre siden, nærmest paradoksalt, har jeg opplevd at videokonsultasjonene har ført til et mer skjerpet utsnitt av følelsesregisteret, da man jo tross alt sitter «ansikt til ansikt».

Opplevelsen av å få pasienten veldig nært over en relativt lang til, kan innrømmes å i perioder ha opplevdes som stressaktiverende i mitt henseende. Man mister helt åpenbart noen nyanser i denne form for samtale, men blir mer skjerpet på andre områder. I terapier som går ut på «at vi får vente på hva som skjer», er dette åpenbart ikke en god løsning.

Videokonsultasjoner har noen klare begrensninger

Det å hele tiden måtte være skjerpet i form av å ha blikket rettet inn i skjermen, har til tider krevd mye av konsentrasjonen – antakeligvis for begge parter –, men jeg kan bare snakke for min egen del. Mens pausene og stillheten tidligere har vært støttende og utfyllende, har de i denne tiden virket mer forvirrende og forstyrrende. Forsvant lyden, kanskje? Eller er det noe galt med dekningen? Er ikke dette litt unaturlig?

Samtidig har jeg også hatt en følelse av at samtalene har fått et mer «forretningsmessig» preg, gjennom at de gjerne har blitt mer «to the point». Det har virket som om både timing og fokus har blitt mer «effektivisert», noe som sammen med den intense øyekontakten kan sies å ha krevd en sterkere oppmerksomhet fra min side. Det kan følgelig stilles spørsmål til hvorvidt dette er positivt eller negativt, men ut fra et positivt ståsted kan man jo hevde at dette har ført til at samtalene gjerne har fått en mer formålstjenlig retning og ramme.

Men videokonsultasjonene har også noen klare begrensninger. Yngre og eldre pasientgrupper stiller ulikt i deres forhold til, og kjennskap til, moderne teknologi. Det samme gjelder kravet om egnet digitalt utsyr, som varierer fra person til person. Dessuten finnes det flere faglige problemstillinger, som ikke er ønskelig eller egnet til å behandles over video. Det kan eksempelvis gjelde traumebehandling, suicidalitet eller andre akutte kriser.

Det kan være utfordrende å jobbe med emosjonelle prosesser og reguleringsarbeid på denne måten, og det kan i tillegg føles mindre meningsfullt å jobbe på et følelsesmessig plan når man i tillegg er fysisk atskilt. Nye pasientinntak kan også by på utfordringer, fordi det viktige aspektet ved relasjonsbygging kan forsvinne i oppstartsituasjonen. I de fleste terapeutiske forhold spiller jo selv de små nyansene i kommunikasjonen en vesentlig rolle, og når disse uteblir, på grunn av eksempelvis manglende dekning, hakkende lyd eller kamerakvalitet – ja, da kan det bli utfordrende å arbeide med sammenhengende, støttende og givende (video)konsultasjoner.

Erfaringen har redusert min forutinntatte skepsis

Det er vanskelig å forutsi hvor lenge koronapandemien vil prege arbeidet vårt, sett i et organiseringsperspektiv. Det er derimot ikke like vanskelig å si noe om hva denne perioden har bragt med seg av lærdom. Erfaringene situasjonen har gitt meg på personlig plan er svært nyttige, og har fått meg til å tenke nytt og lyst på fremtidige arbeidsmetoder. Jeg ønsker fremdeles å ha de fleste pasientene på kontoret, men jeg vil samtidig lette på sløret – og si at jeg gjerne vil gi pasientene muligheten til å medvirke til valg av den kommunikasjonsplattformen de tenker er best for dem selv.

Enhver kommunikasjonsutfordring krever sin kommunikative løsning. Det vil muligens derfor aldri finnes bare én måte å nå ut til den komplekse målgruppen på, som faller i like god jord hos hver enkelt av dem som påvirkes. Men at videokonsultasjonene er kommer for å bli – er jeg ikke i tvil om.

Med pasientenes gjennomgående positive tilbakemeldinger i bakhodet, har jeg for hver dag som har gått redusert min forutinntatte skepsis, og blitt mer og mer overbevist om at videokonsultasjoner er et godt alternativ for både pasient og behandler. Jeg tror dessuten også det er sunt å alternere arbeidsmetodene i yrkeshverdagen, slik at den totale belastningen på jobb oppleves som mindre. Å benytte seg av videokonsultasjoner kan i beste fall redusere tilstedeværelsens omkostninger for oss psykologer, slik Annicken Martinez-Aasen har skrevet om i Tidsskrift for Norsk psykologforening.

Pasientene foretrekker fortsatt oppmøte

Etter å ha prøvd videokonsultasjon i to måneder, og pasientene har fått muligheten til å vende tilbake til kontoret, har jeg spurt de om de ville valgt videokonsultasjon eller direkte konsultasjon fremover.

Da er svarene gjennomgående at de ønsker oppmøte her på kontoret.

De mange positive tilbakemeldingene i starten, også resultater fra lignende undersøkelser, kan derfor sees som et resultat av at alternativet var at pasientene ikke fikk noen oppfølging – altså ikke som om at de ville valgt videokonsultasjon fremfor direkte konsultasjon.

Som en midlertidig løsning er det bedre enn alternativet, men det er ikke gitt at pasientene ville vært like fornøyde hvis videokonsultasjon viste seg å bli en varig løsning.

Jeg er fortsatt av den tro at det å møte mennesker «kropp til kropp» er det beste alternativet, men som et supplement til ordinær praksis ønsker jeg videokonsultasjonene varmt velkommen, som et supplement i min terapeutiske verktøykasse.