Søren. Søren ta! Jeg må innrømme at langt mindre flatterende ord gikk gjennom hodet mitt da jeg skjønte hvor det bar. Da jeg fikk beskjed om å ha hjemmekontor «ut uken». Liksom. Jeg så med gru frem mot å sitte mutters alene i min lille leilighet.

Helt alene med mine egne tanker og følelser. Den tanken skremte vettet av meg.

Jeg visste ikke hva som kunne vært verre for psyken min her og nå enn isolasjon på ubestemt tid. Det er i alle fall meldt fint vær, sa jeg trøstende til meg selv.

Skam i alle fasonger

En uro har satt seg i kroppen. Nettene er korte, dagene med hjemmekontor lange. Hodet knaker.

Det er vanskelig å konsentrere seg når ordet pandemi er på alles lepper. Når jeg bekymrer meg for helsen til familie og venner, for ikke å snakke om økonomien.

Samfunnsøkonomen i meg skjelver.

Jeg har allerede tenkt at jeg bør være forsiktig med forbruket. Kanskje spare litt, i disse usikre tidene. En ting er sikkert: Når jeg tenker den tanken, er vi flere. Resesjon, boligkrakk, enda flere skremmende tanker. Det er bra for klimaet da, trøster jeg meg selv med.

Skam. Det er mye skamfølelse ute og går nå. Skam på t-banen, skam på butikken, turskam, for ikke å snakke om hytteskammen. Tør jeg si det høyt? Med fare for å havne i den kollektive gapestokken burde jeg ikke det. Ærlighet varer likevel lengst – jeg var på hytta forrige helg. Det er som å banne i kirken.

Nå er hytta låst og forseglet, jeg lover dypt og hellig.

Vi trenger litt skam, så vi ikke bryter normene og reglene som er satt for å beskytte oss, for å beskytte flokken. Det er viktig, særlig i disse pandemitider. Problemet er at noen har for mye skam, mens andre har for lite.

Heldigvis står hytta der, klar til bruk når dette er over. Det er en trøstende tanke.

Tid for nyskaping

Ikke nok med at jeg er isolert på ubestemt tid, økonomien går i dass og hytta er adgang forbudt; jeg får heller ikke treffe psykologen min. Tanken gjør meg indignert. Verden står på hodet.

Jeg trenger psykologen min mer enn noen gang, også får jeg ikke treffe henne. Men så får jeg det likevel. Vi kan treffes på nett. Den virtuelle virkeligheten har plutselig blitt veldig reell.

Jeg er gammeldags, foretrekker ansikt til ansikt og har alltid sett skulende på videokonferanser og FaceTime. Det er bare å bli vant til det. Nå er det omstilling for alle pengene.

Hvem vet, kanskje gir pandemien grunnlag for innovasjon og nyskaping, et nytt fundament for bærekraftig vekst. Kanskje er det nå vi skal legge grunnlaget for det Norge skal leve av etter oljen? Se der, det var nok en trøstende tanke.