Våren har kommet!

Jeg kan fornemme det som en ny kvalitet ved luften. Den er litt varmere og litt fuktigere.

Solens stråler stryker meg forsiktig over kinnet. Lyset er ikke lenger strengt og utilnærmelig som på vinteren, men mildere ­­– nesten omsorgsfullt.

Vannet har endelig kjempet seg løs fra isens stillstand og risler triumferende gjennom terrenget – takknemlig for sin nyvunne frihet.

Det stygiske skriket til skjæra på tunet blir akkompagnert av lystig plystring fra kjøttmeis og linerler.

En symbiose

For meg er det først og fremst luktene som er vårens mest fornemme sendebud: Våt jord og støvete asfalt blander seg med duften av mild forråtnelse og nytt liv.

Det olfaktoriske har en spesiell evne til å åpne hukommelses sluseporter, og bringer med seg løftet om lange kveldsturer blant solbakte lyngtuer. Kanskje lukten har et slikt fast grep om min erindring fordi det er den eneste sansen som har en direkterute til hjernebarken?

Mens jeg streifer rundt i skogen, denne tidlige vårdagen, beveger tankene seg i retning av naturens plassering i menneskets psykologi, spesielt vandringens posisjon. Vandring i skog og mark handler nemlig om så mye mer enn beinas transport av legemet. Det oppstår en slags symbiose mellom kroppens geografiske forflytning og sjelens åndelige forflytning.

Tankens vandring

Innenfor filosofien har kroppens bevegelse alltid blitt forbundet med tankens bevegelse (Montiglio, 2000). Antikkens filosofer benyttet ofte vandringen som en metode for å sette tanken i aktivitet. Følgerne til den greske filosofen Aristoteles ble for eksempel kalt «peripatikerer», noe som betyr «person som er tilbøyelig til å spaser omkring». Dette navne henspiller på Aristoteles´ undervisningsmetode som innebar å vandre rundt med sine elever i Athens mange søyleganger (NAOB, n.d).

Vi finner et øvrig eksempel i livsførselen til den tyske filosofen Friedrich Nietzsche. Han var en ivrig vandrer, og kunne gå opptil åtte timer om dagen i enkelte perioder. I boken Ecce Homo beskriver han et ideal om å «sitte så lite som mulig» og «ikke skjenke tiltro til en tanke som ikke er født i det fri og under fri bevegelse» (Gros & Howe, 2014; Nietzsche & Eriksen, 1970, s. 40).

De fleste av oss har en intuitiv forståelse for hvorfor disse store tenkerne hadde et behov for å bevege seg under åpen himmel, mens de filosoferte og utvekslet ideer. Det er noe med vandringens rytme som lar tankene flyte uhemmet.

Dette kan til en hvis grad underbygges av moderne psykologisk forskning. En rekke studier tyder på at jevnlig fysisk aktivitet har en særdeles positiv innvirkning på kognitiv fungering, for eksempel via økt evne til læring, hukommelse og problemløsing (Moreau & Conway, 2013). Enkelte studier har faktisk funnet at én eneste treningsøkt kan bidra til en midlertidig forhøying av kognitiv funksjon (Moreau & Chou, 2019). Kanskje samfunnet burde la seg inspirere av Nietzsche og Aristoteles, og innføre faste vandre-pauser i løpet av arbeidsdagen?

Å vende tilbake til sine sanser

Jeg følger en slakke krumning i stien og snubler plutselig over en liten glenne i skogen. Her setter jeg meg ned et øyeblikk og fortaper meg i sanseinntrykkene som naturen fremkaller. Hvordan kan jeg la være å bli bergtatt av tretoppene som svaier hypnotisk i vinden, eller avstå fra å plystre i kor med sangfuglene?

Jeg har blitt fortalt at det er lett å kjenne meg igjen om våren, fordi jeg rusler langs veikanten som et lite barn. Jeg stopper opp for å plukke hestehover i grøfta, og kniper knoppene av bjørketrær for å kjenne på hvordan de lukter. Ofte har jeg, helt uten å tenke over det, funnet meg en liten kvist som jeg skreller for bark.

Vi har alle forskjellige grunner til å fortape oss i naturen. Mens Nietzsche vandret inn i skogen for å tenke klare tanker, benyttet den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau naturen for å unnslippe sine endeløse grublerier. Han skriver følgende i det berømte essayet Kunsten å gå:

Det er naturligvis til ingen nytte å styre våre skritt mot skogen hvis de ikke selv fører oss dit. Jeg blir bekymret når det skjer at jeg fysisk har gått halvannen kilometer inn i skogen uten å komme dit i ånden. (…). Tanken på et eller annet arbeid fortsetter å svirre i hodet, og jeg er ikke der kroppen min er, jeg har trådt utenfor mine sanser. På mine vandringer vil jeg gjerne vende tilbake til mine sanser. Hva har jeg i skogen å gjøre hvis jeg tenker på noe som er utenfor skogen? (Thoreau & Bystad, 2017, s. 17.)

Det er tydelig at Thoreau dyrket et ideal om mindfulness i sin relasjon til naturen. Naturen har nemlig en spesiell evne til å gripe våre sanser og trekke oss tilbake til øyeblikket. Den vekker oss fra bekymringer om fremtiden og grublerier angående fortiden. Sjøen, ørreten, ekornet og markblomsten lever alltid i øyeblikket. Det er kanskje derfor oppmerksomt nærvær faller oss så naturlig i skogens dype haller, og langs havets «Öppna landskap»?

Naturvandring som medisin

Mange av oss finner stor trøst i sin relasjon til naturen, både i hverdagen og i møte med livets små og store katastrofer. Flere studier indikerer at nærhet til naturen har en positiv innvirkning på mental helse, og at selv kort eksponering for naturomgivelser kan vekke positive emosjoner. Tilgang til parker og grøntarealer er derfor viktig for livskvaliteten til mennesker som bor i urbane strøk (Bratman, Hamilton, Daily, 2012; Mayer, Frantz, Bruehlman-Senecal & Dolliver, 2009; Wood, Hopper, Foster & Bull, 2017).

Naturen vil alltid være et slags hjem-utenfor-hjemmet, og innebærer et element av trygghet og gjenkjennelighet. Dette er en grunnleggende antagelse innenfor biofili-hypotesen. Denne teorien påstår at mennesket har en evolusjonær tendens til, samt en medfødt glede av, å søke mot naturen og det naturlignende (Kellert, 2008).

Det er derimot liten tvil om at samfunnet har beveget seg lenger og lenger vekk fra naturen, i kjølvannet av den industrielle revolusjon. Nordmenn tilbringer hele 21,5 av døgnets 24 timer innendørs. 62 % av vår våkne tid er tilbragt i ro (Helsedirektoratet, 2016; Vaage, 2012). Slike tall gjør det fristende å tenke på naturvandring som en medisin som samfunnet burde foreskrive i rikelige doser.

Vandring i skog og mark gir oss økt nærhet til moderjord og bidrar til fysisk aktivitet. En metaanalyse fra 2012, altså en sammenfatning av flere studier, fant at gåturer er en effektiv metode for å redusere depressive symptomer (Robertson, Robertson, Jepson, Maxwell, 2012). Enkelte psykologer har trykket dette perspektivet til sitt bryst og kombinerer naturvandring med samtaleterapi: Et konsept som gjerne blir omtalt som Walk and talk (Revell & McLeod, 2016; Sinding & Øverland, 2017).

Naturens egenverdi

I løpet av denne tankevandringen har jeg hovedsakelig fokusert på naturvandringens nytteverdi. Den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau ville vært svært skeptisk til en slik vinkling. Innenfor hans verdensbildet har menneskets relasjon til naturen en ukrenkelig egenverdi. Han skriver: «Den typen vandring jeg snakker om har ingenting å gjøre med det som kalles mosjon, som minner om å ta medisin ved foreskrevne tider når man er syk, eller om å løfte manualer og vekter; vandringen er i seg selv dagens virksomhet og eventyr» (Thoreau & Bystad, 2017, s. 15).

Jeg er tilbøyelig til å være enig med ham. Vår relasjon til naturen burde ikke preges av nytte og utbytte, men av takknemmelighet og kjærlighet. Vi lever tross alt i et historisk øyeblikk hvor det er viktig å spørre hva vi kan gjøre for naturen, ikke bare hva naturen kan gjøre for oss.

Luften begynner å bli kjølig og varmen fra solen når ikke lenger bort til kinnet mitt. Himmelhvelvingen males i brilliante farger, i samme øyeblikk som dagens siste solstråler forsvinner bak Nesodden. Kroppen min er kald, men synet av solnedgangen fyller meg med varme.

Jeg vender snuten hjemover: Sliten, men lykkelig.

Kilder

Bratman, G., Hamilton, J. & Daily, G. (2012). The impacts of nature experience on human cognitive function and mental health. Annals of the New York Academy of Sciences, 12491(1), 118–136. doi:10.1111/j.1749-6632.2011.06400.x

Det norske akademis ordbok – NAOB (n.d.). Peripatetiker. Hentet fra https://www.naob.no/ordbok/peripatetiker

Gros, F. & Howe, J. (2014). A philosophy of walking. London: Verso.

Helsedirektoratet (2016). Statistikk om fysisk aktivitetsnivå og stillesitting. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/tema/fysisk-aktivitet/statistikk-om-fysisk-aktivitetsniva-og-stillesitting#tid-i-ro-–-stillesitting

Kellert, S. (2008). Biophilia. I S. E. Jørgensen & B.D. Fath (red.), Encyclopedia of Ecology. Hentet fra https://www.sciencedirect.com/referencework/9780080454054/encyclopedia-of-ecology

Mayer, F., Frantz, C., Bruehlman-Senecal, E. & Dolliver, K. (2009). Why is nature beneficial?: The role of connectedness to nature. Environment and Behavior, 41(5), 607–643. doi:10.1177/0013916508319745

Montiglio, S. (2000). Wandering philosophers in classical Greece. The journal of Hellenic studies, 120, 86–105. doi:10.2307/632482

Moreau, D. & Chou, E. (2019). The acute effect of high-intensity exerecise on ececutive function: A meta-analysis. Perspectives on Psychological Science, 14(5), 734–764. doi:10.1177/1745691619850568

Moreau, D. & Conway, A. R. A. (2013). Cognitive enhancement: A comparative review of computerized and athletic training programs. International review of sport and exercise psychology, 6(1), 155–183. doi:10.1080/1750984X.2012.758763

Nietzsche, F. W. & Eriksen, T. B. (1970). Ecce Homo: Hvordan man blir det man er. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.

Revell, S. & McLeod, J. (2016). Experiences of therapists who integrate walk and talk into their professional practice. Counselling and Psychotherapy Research, 16(1), 35–43. doi:10.1002/capr.12042

Robertson, R., Robertson, A., Jepson, R. & Maxwell, M. (2012). Walking for depression or depressive symptoms: A systematic review and meta-analysis. Mental Health and Physical Activity, 5(1), 66–75.

Sinding, A. I. & Øverland, A. I. (2017). Vandrepsykologene. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 55(11), 1066–1070. Hentet fra https://psykologtidsskriftet.no/fra-praksis/2017/11/vandrepsykologene

Thoreau, H. D. & Bystad, E. (2017). Til naturen. Oslo: Pax forlag.

Vaage, O. F. (2012). Utendørs 2^1/2 time ­– menn mer enn kvinner. Hentet fra https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/utendors-2-time-menn-mer-enn-kvinner

Wood, L., Hooper, P., Foster, S. & Bull, F. (2017). Public green spaces and positive mental health – investigating the relationship between access, quantity and types of parks and mental wellbeing. Health and Place, 48, 63–71. doi:10.1016/j.healthplace.2017.09.002