Nyttår og januar er en tid for optimisme og fremtidstro. Hvor mange mennesker i Norges langstrakte land har ikke, i løpet av de siste dagene, samlet seg rundt middagsbordet for å dele sine forsetter for det nye året?

Onkler har lovet å nå matchvekten, bestemødre har sverget å stumpe røyken, og studenter bedyrer at de har tatt sitt siste skippertak.

Nyttårsforsetter kan i og for seg en fin ting. Vi har alle behov for konkrete målsettinger, slik at vi kan utvikle oss i en ønsket retning. Enkelte ganger kan derimot målene våre forvandle seg til en tvangstrøye, som bidrar til mer dårlig samvittighet enn motivasjon.

Hvis du, som jeg, kneler under vekten av 20 år med uoppfylte nyttårsforsetter, så er det kanskje på tiden å prøve en ny strategi. Hva med å bryte med nyttårs-filosofien fullstendig og velge aksept, fremfor endring, som et forsett for det nye året?

Årets slappeste forsett?

På overflaten kan et slik nyttårsforsett høres ut som reinspikka latskap. Er ikke aksept bare en finere måte å si at man gir opp?

Dette er, etter mitt skjønn, en misforstått oppfattelse av hva aksept innebærer. Jeg vil tvert imot påstå at en aksepterende innstilling til livet er blant de mest krevende og proaktive holdninger vi kan praktisere.

Aksept handler nemlig om å se en situasjon for hva den virkelig er, uten unnvikelse, forvridning eller fortrenging, og godta at dette er tingenes tilstand akkurat nå.

En aksepterende holdning behøver ikke å innebære at vi liker, støtter eller bifaller tingenes tilstand. Det betyr kun at vi forsøker å dyrke en villighet til å være med det som faktisk er, uten å forsøke å flykte eller sloss på ren automatikk. Dette kan gi oss en verdifull pause mellom en hendelse og en reaksjon, noe som skaper gode vekstvilkår for kloke avgjørelser.

Å leve et liv, ikke vinne en krig

Aksept kan være nyttig fordi vi mennesker ofte bruker enorme krefter på å føre en krig mot ting som allerede er et faktum. Alt skal alltid være litt annerledes. Vi ønsker å være smartere, tynnere, penere, sterkere, rikere, høyer – alt på en gang! Når vi slutter å strebe etter livet som «burde» være, kan vi begynne å leve det livet som faktisk er.

Da tror jeg også vi vil ha mer energi til å iverksette de endringene som virkelig er nødvendig for å leve et bedre liv. Aksept kan derfor, paradoksalt nok, være en katalysator for endring. Anna Kåver skriver klokt om dette i boken Å leve et liv, ikke vinne en krig.

Kanskje det er på tide å legge vekk våpnene i 2020, og heller dyrke viljen til å omfavne våre selvmotsigende liv, i all sin uperfekte skjønnhet? Dette er i alle fall mitt forsett for 2020.