Slutt å streve etter forandring!

Ordet dialektikk kommer fra gresk og betyr «kunsten å diskutere». Med dialektikk mente man opprinnelig det å stille argument opp mot argument for på den måten å komme fram til nye innsikter. Dialektikk kan også ses på som evnen til å se begge sider av en sak – og forstå at alle hendelser er komplekse og av raskt skiftende karakter.

Fra en dialektisk synsvinkel er virkeligheten hele tiden i bevegelse og forandring, ikke statisk og preget av enten – eller. Har man et dialektisk perspektiv på tilværelsen, har man også evnen til å se helheter som omfatter høyst motsetningsfylte aspekter. En person kan for eksempel være både ond og god og pen og stygg, ha rett og ta feil, sørge og være glad på én gang. En oppgave kan være både lett og vanskelig, en handling både konstruktiv og destruktiv, og man kan samtidig både ville leve og ønske å dø.

På samme måte rommer akseptering ifølge dialektikken både en aktiv og en passiv holdning på samme tid. Akseptering innebærer samtidig å stoppe opp og gå framover i et gitt øyeblikk – noe som kan fortone seg motsetningsfylt. Å gå framover og å stoppe opp oppfattes jo som uforenlige motsetninger, og det samme gjelder aktivitet og passivitet. Men dette er to sider av samme sak.

Det å akseptere kan være en høyst aktiv handling for å framskynde en utvikling i retning av noe du ønsker å oppnå, men det kan også innebære et nærvær og en stille passivitet, en ikke-handling, når dette er det mest hensiktsmessige. Det ene er en forutsetning for det andre; for å kunne si at du aksepterer noe, må du i de fleste tilfeller omsette aksepten i handling. På den annen side, for å kunne handle på en måte som fungerer for deg, må du ha akseptert situasjonen slik den er. Hvordan skal man da kunne vite når man skal velge å være henholdsvis aktiv og passiv? Valget avhenger av hvilken kontekst eller sammenheng du befinner deg i, og av hva du vil med situasjonen og livet ditt på litt lengre sikt.

Akseptering og livsverdier

Akseptering er sterkt knyttet til livsverdier. For å kunne akseptere tilværelsen din og samtidig forandre den må du ha noenlunde klart for deg hva du ønsker å fylle livet ditt med. Det betyr ikke at du alltid må vite hva meningen med livet ditt er, eller ha flotte og høye mål å strebe mot. Det kan bety dette, men de aller fleste av oss har vanskelig for å svare uttømmende på spørsmålet om hva som er våre livsmål – målene kan dessuten variere fra en tid til en annen. Nei, det jeg her mener med verdier, er snarere hva du har prioritert og prioriterer i livet ditt. Det kan være kjærlighet, fellesskap og gode relasjoner eller en vel ansett jobb, penger, hytte, naturen, god helse, å få være i fred, skjønnhet, demokrati, religiøsitet osv. Hver gang du aksepterer, dukker spørsmålet opp om du må handle, og om hvilken handling som i så fall hjelper deg med å fylle livet ditt med det du prioriterer og anser som verdifullt.

La oss ta et eksempel. Du har såret en venninne, og hun er nå skikkelig sint på deg og viser dette tydelig. Det å akseptere innebærer i første omgang å se virkeligheten som den er (hun er såret) og ganske enkelt bli i situasjonen, lytte, ta til deg og ikke flykte eller snike deg unna på noen måte. Deretter bestemmer du deg for hva du skal gjøre. Hvis hun er en venn som ikke betyr så mye for deg, trenger du kanskje ikke å investere så mye energi i å avklare og reparere relasjonen. Men hvis du har nære relasjoner som en prioritert verdi og hun er en viktig person for deg, må du formodentlig skride til handling. Situasjonen og verdiene dine bestemmer formen på aksepteringen, det vil si om det er nok å akseptere stille i ditt indre, eller om du også må finne fram til en mer aktiv måte å forandre situasjonen på.

Akseptering i seg selv, som en forandring

Når jeg snakker om å handle effektivt ut fra virkeligheten, kan det også bety å gjøre ingenting. Dette gjelder særlig når vi snakker om å akseptere og hjelpe et annet menneske i en vanskelig situasjon.

En venn av meg, Lars Björklund, har arbeidet lenge som sykehusprest og vært høyt verdsatt som det. Han har lang erfaring med å hjelpe mennesker som befinner seg nær døden, enten de er pårørende eller pasienter. I boken hans Modet att ingenting göra – en bok om det svåra mötet beskriver han hvor vanskelig det er, i møtet med en dødssyk person, å våge å stoppe opp og innse nettopp det uforanderlige.

Slik skriver han om trøst:

Det er vanskelig å trøste. Prøver vi med ord, blir det ofte søkt og uten innhold. Særlig når vi kommer opp i situasjoner der vi ikke ser noen mulighet for forandring. Det sier seg selv at det i slike situasjoner ikke er mulig å trøste, i hvert fall ikke i den forstand at vi kan love en bedre framtid. Likevel er det nettopp slik trøsten formuleres. Løfter om at det skal ordne seg og bli bedre. Løfter om at hver natt har et morgengry, etter regn følger solskinn, og etter livet venter himmelen. Vi er ikke hos våre medmennesker for å trøste på den måten. Vi er der for å se og lytte … Det handler ikke lenger om å trøste, men om å møte et medmenneske der det er. Vi ønsker ofte å se resultater av våre anstrengelser, men i det virkelig tunge er det ikke mulig å se noe resultat. Frustrert av vår manglende evne til å trøste kan vi komme til å overlate den som trenger oss mest av alt, til seg selv. Men i virkeligheten er det slik at resultatet finnes i selve møtet og i vår evne til å være der den vi møter er. Et resultat som dreier seg om å være nærværende, å se og å lytte […] det er ikke resultatet jeg husker, men bekreftelsen.

Det Lars Björklund snakker om her, er for meg den viktigste betydningen av begrepet akseptering av en annen person og formidling av aksepten til vedkommende. Du må møte den andre, være nærværende med alle dine sanser, unngå å dømme eller å evaluere og heller bare vise at du er der. Dette er kanskje det eneste mulige, og det er også tilstrekkelig. Hvis du møter en annen person på denne måten, handler du i overensstemmelse med din verdsettelse av det å gi og ta imot kjærlighet, å bli sett av og å se andre. Du bevarer relasjonen og styrker følelsen av tilhørighet både for deg selv og for den du møter. Det å gjøre ingenting kan altså i noen situasjoner være en svært effektiv «handling» og utgjøre en stor forskjell; det kan skape forandring for både deg selv og for den du møter.

Stille etter stormen

La oss nå et øyeblikk gå tilbake til metaforen om ditt indre som det store luftige rommet med dobbeltdørene og aksepteringen av «gjestene», det vil si tankene og følelsene dine. Hvis du lukker opp dørene og vinduene og tillater at det som dukker opp i ditt indre, finnes der, uten å stille noen som helst krav til det, skaper dette ofte, men ikke alltid, en følelse av avslappet ro og fred. Avslapning i kroppen og fred og ro i sinnet kan i seg selv være en endret tilstand i forhold til det du følte for et minutt siden, før du fjernet deg fra døren og sluttet å holde vakt. Mange har en forhåpning om at aksepteringen skal gjøre nettopp dette – gi dem indre ro. Det å akseptere uten noen som helst krav eller formål kan altså skape den forandringen som du har kjempet for å oppnå.

Noen likner det med stillheten etter stormen. Du har kanskje kjempet lenge for at situasjonen skal bli eller føles annerledes, prøvd å forhindre stormen. Hvis du gir opp kampen og i stedet aksepterer, kan det føles stille, selv om situasjonen ikke er forandret. Et eksempel på dette er redsel. Det å tillate seg å være redd, ikke dømme seg selv for at man er det, kan faktisk noen ganger gjøre at man føler seg en tanke mer rolig, selv om klumpen i magen er der fremdeles. Du sier «ok» til redselen, selv om du ikke liker den. Redselen forsvinner kanskje ikke, men den blir lettere å bære når du aksepterer den.

Tenk deg at du er på vei til en ny jobb. Du føler deg spent og redd for at du ikke skal fikse den første dagen på en bra måte. Du bekymrer deg for at sjefen skal synes hun har gjort en feil som ansatte deg. Førsteinntrykket er viktig! Hvis du setter ord på redselen og gir den et «ok», blir du kanskje ikke mindre redd, men det blir i det minste litt lettere å bære følelsen.

Formodentlig blir det også lettere for deg på den måten at du kan oppføre deg mer avslappet og funksjonelt, selv om du fremdeles er redd. Hvis du i stedet dømmer deg selv for at du føler det slik, foretar urealistiske sammenlikninger med «alle andre», som ville fikset situasjonen uten noen som helst problemer, og forbyr deg å tenke negativt, risikerer du i stedet å bli mer anspent og forsterke redselen. Dermed minker også sjansen til å yte deg selv rettferdighet.

Akseptering som et første skritt mot forandring

Som mange andre spør du naturligvis deg selv om det ikke finnes situasjoner der vi ikke skal akseptere overhodet. Sult, krig, katastrofer, mishandling, fattigdom, fordommer, kjønnsdiskriminering, rasisme, overgrep, fysisk og psykisk lidelse, ja, listen over ting vi ikke burde akseptere, kan gjøres uendelig lang. Det synes opplagt. Men gå nå igjen tilbake til den definisjonen av begrepet som jeg har gitt ovenfor. Med akseptering mener vi å velge å se, ha og holde ut med både den indre og den ytre virkeligheten uten å flykte fra, unnvike, forvrenge eller dømme den, og å handle ut fra denne virkeligheten på en effektiv måte og i overensstemmelse med dine verdier og mål.

Vi må med andre ord akseptere virkeligheten som den er, og handle fornuftig for å forandre det vi ikke ønsker. Akseptering blir her en forutsetning for forandring. Hvis du slår av tv-en og slutter å lese aviser, slipper du å se virkeligheten – all lidelsen som fins. Det samme gjelder hvis du nekter å se og erkjenne at du lever under problematiske omstendigheter, kanskje med trusler, mishandling, mobbing og andre krenkelser. Du kan kanskje «løse» problemet i øyeblikket ved å stikke hodet i sanden og late som om ingenting skjer, men du løser det neppe på lenge sikt. Ved å nekte å se sannheten i øynene blir du ikke særlig effektiv med hensyn til å finne fram til løsninger for å redusere elendigheten.

Det å akseptere skaper forutsetninger for å finne løsninger på problemer og handle mer effektivt i situasjoner der man trenger å gjøre det. Akseptering kan gjøre oss mer positive, avslappede, fleksible og kreative i tenkningen om hva vi kan gjøre for å overvinne problemene våre.

Tenk deg at du er blitt forlatt av partneren din. Dere har levd sammen i mer enn ti år og har tre barn sammen. Partneren din har funnet en annen. I sinne og fortvilelse velger du innstilling, kanskje ikke i første rekke med tanke på å bli kvitt følelsene dine, men for å komme deg ut av en rekke problemer. Hvis du nekter å innse at partneren din har forlatt deg, og kjemper mot det faktum at det har skjedd, kan du bli trassig og hevngjerrig og oppføre deg deretter. Du nekter kanskje å samarbeide om hvordan dere skal ordne dere med huset og omsorgen for barna. Du vil kanskje ikke engang snakke med ekspartneren din. Det skaper enda flere problemer, og sannsynligheten er stor for at smerten ved å bli utsatt for alt dette blir til en mer eller mindre langvarig lidelse.

Hvis du derimot ser med åpne øyne på det som er skjedd, aksepterer fullt ut både at det har skjedd og dine egne reaksjoner på det, blir det kanskje lettere å handle med sikte på å oppnå et meningsfullt liv uten partneren. Du vil formodentlig kunne dele på omsorgen for barna, bo akseptabelt og bevare en god økonomi. Kanskje vil du også finne en ny partner etter hvert, og da må du ha akseptert og sluppet taket i det som har vært. Det er naturligvis ikke alltid lett, men det å dyrke en aksepterende innstilling kan gjøre stor forskjell med hensyn til hvordan du håndterer livet ditt også under slike vanskelige omstendigheter.