Jeg husker første gangen jeg virkelig forstod at døden var noe som gjaldt meg personlig, ikke bare hunden min eller den kreftsyke kontaktlæreren i B-klassen, men selveste meg – Eirik Hørthe, 17 år, fra Kolbotn.

Dette er et av de mest intense øyeblikkene i livet mitt.

Jeg følte meg litt som den minste Bukken Bruse, der han tripper over trollbrua og roper til det store, stygge trollet: «Å nei, ta ikke meg, for jeg er så liten jeg; bi bare litt, så kommer den mellomste Bukken Bruse, han er mye større.» Det føltes som om bakken gav etter under føttene mine – kroppen ble nummen, tankene seige som sirup.

Trollet lot meg passere denne høstkvelden i november, men han tok et ufrivillig offer på veien: Da jeg våknet opp dagen etter, var ungdommens følelse av udødelighet forduftet.

Høstkvelden i 2007 markerte begynnelsen på en søken etter noe som kunne lindre dødsangsten. Her er fire perspektiver1 jeg har snublet over, som har hjulpet meg med å akseptere dødens realiteter på en god måte. Kanskje kan dette kvasifilosofiske lappeteppet gi varme også til en annen stakkar som plutselig oppdager sin egen dødelighet en kommende høstkveld?

1. Hvorfor er det ingen som frykter tiden før vi ble født?

Frykten for hva som skjer med oss etter døden er ganske gjennomgripende. Dette spørsmålet har okkupert menneskesinnet i uminnelige tider, sannsynligvis fordi ingen levende mennesker kan gi oss et svar. Spekulasjoner om etterlivet går som en rød tråd gjennom vestens kulturhistorie. Flere av de tidligste litterære mesterverkene vi kjenner til (blant annet eposene om Gilgamesh, Odyssevs og Æneas), gir stor plass til å beskrive hva som skjer med mennesket etter døden.

Jeg synes den mest sannsynlige (og den mest betryggende) beskrivelsen av etterlivet ble presentert allerede for 2300 år siden, av den greske filosofen Epikur. Epikur påpekte at det var overraskende mange som fryktet døden, men påfallende få som fryktet tiden før vi ble født. Dette er ironisk, hevdet Epikur, for mørket etter døden er det samme mørket som eksisterte før vi ble født (Luper, 2011). Denne tanken, ofte kalt symmetriargumentet, fant sin mest berømte form i Lucrets læredikt Om tingenes natur. Lucrets skrev:

Livet har vi til låns, og ingen har fått det til eie. Kast nu et blikk tilbake på rekken av år uten ende før vi ennu var født: for oss er de uten betydning. Som i et speil lar naturen oss se hva fortiden rommet, og hvordan fremtiden blir, når vi selv er døde og borte. Finner du noe i dette som varsler om sorg eller fare? Snarere ser du en hvile, mer trygg enn den søvnen kan gi deg. (Lucrets & Sparre, 1978, s. 107.)

Jeg synes dette perspektivet gir mening: Livet vårt er et kort glimt av lys i et ellers uendelig mørke. Jeg har aldri fryktet mørket før jeg ble født; da er det kanskje unødvendig å frykte mørket etter døden også?

2. Evigheten er mer skremmende enn døden

Har du noen gang forsøkt å forestille deg evigheten? Denne forestillingen er så overveldende at jeg blir svimmel ved tanken alene – tanken på hva det kan innebære å leve et evig liv!

Den matematiske læresetningen om den uendelige apekatten, eller the infinite monkey theorem, gir en slående beskrivelse av størrelsen på evigheten. Denne matematiske metaforen ser for seg en apekatt som er plassert foran en skrivemaskin og etterlatt i denne tilstanden til evig tid. Sannsynlighetsteori postulerer at denne apekatten, ved å slå vilkårlige bokstaver på tastaturet, kommer til å skrive Shakespeares samlede verker, og det uendelig mange ganger (Banerji, Mansour & Severin, 2013). Dette er den virkelige lengden på evigheten!

Nå, se for deg hvordan det ville vært å leve et evig liv: Du måtte gjenoppleve alle dine dypeste sorger uendelig ganger – båret all verdens smerter og gleder på dine skuldre til evig tid. For et mareritt! Nei, takke seg til død og forvitring.

3. Døden gjør livet verdt å leve

«Ok, evigheten er kanskje ikke noe for meg, men hva med 200 år ekstra? Hadde ikke det vært litt deilig?»

Om du tenkte denne tanken da du leste det ovenstående avsnittet, må jeg respektfullt si meg uenig. Jeg tror livet hadde miste mye av sin sjarm hvis vi økte forventet levealder på en slik dramatisk måte. Er det ikke nettopp forgjengeligheten som gjør livene våre verdt å leve? Er ikke kirsebærblomstringen fortryllende nettopp fordi varigheten er så kort?

Vi er kun døgnfluer her på denne planeten, og jorden bryr seg ikke om vårt korte øyeblikk under solen. Dette faktum er ikke til forkleinelse for menneskeslekten, men et vilkår som gjør tiden vår desto mer verdifull. Død og forvitring skjenker livene våre et hastverk som tvinger oss til å samle nektar fra hvert eneste øyeblikk: Livet er for kort – tiden vår for knapp – til å sløses bort.

En sunn bevissthet rundt dette «hastverket» kan fungere som et kompass i livene våre. Det kan hjelpe oss med å slutte å kaste bort dyrebar tid på et liv som vi ikke selv kan stå inne for – altså et liv som viser manglende respekt for den personen vi er, så vel som vår individuelle oppfattelse av skjønnhet, godhet og livsmening.

4. Døden er ikke slutten

Til tross for min overbevisning om dødens verdi, har jeg absolutt ikke vunnet en endelig kamp mot dødsangsten. Tvert imot! Jeg synes dødens realitet er fryktelig skremmende. Da hjelper det å tenke på alle måtene jeg kommer til å overleve mannen med ljåen.

Jeg liker å tenke på atomene i kroppen min som alltid være bundet til dette universet. Når jeg dør, vil disse mikroskopiske delene av meg vende tilbake til naturen. Kanskje disse atomene vil gi næring til en vakker blomst eller leve videre i et solid eiketre?

Jeg liker også å tenke på hvorledes jeg kommer til å leve videre gjennom mine handlinger i verden, og mine relasjoner til andre mennesker. Selv en kort samhandling med et annet menneske kan forandre livsbanen til dette individet for alltid – akkurat som sommerfugleffekten postulerer at vingeslagene til en sommerfugl kan bidra til en storm på den andre siden av kloden (Lorenz, 1963; Park & Allaby, 2017).

På denne måten kan vi alle, gjennom gode handlinger og nære relasjoner, utøve en vedvarende positiv effekt på vår sosiale virkelighet. Dette sosiale ekkoet vil bære videre inn i fremtiden, også når kjøtt og «sjel» har vendt tilbake til naturen.

Kilder

Banerji, C. R. S., Mansour, T. & Severin, S. (2013). A notion of graph likelihood and an infinite monkey theorem. Journal of physics A: Mathematical and Theoretical, 47(3), 035101. doi:10.1088/1751-8113/47/3/035101

Lorenz, E. N. (1963). Deterministic nonperiodic flow. Journal of the Atmospheric Science, 20, 130–141. doi:10.1177/0309133315623099

Lucrets & Sparre, T. (1978). Om tingenes natur. Hentet fra https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2013013006116

Luper, S. (2011). Two arguments for the harmlessness of death. I M. Bruce & S. Barbone (red.), Just the Arguments: 100 of the Most Important Arguments in Western Philosophy (s. 99–101). doi:10.1002/9781444344431.ch25

Park, C. & Allaby, M. (2017). Butterfly effect. I C. Park & M. Allaby (red.), Oxford Dictionary of Environment and Conservation. Hentet fra http://www.oxfordreference.com.ezproxy-test.uio.no/view/10.1093/acref/9780191826320.001.0001/acref-9780191826320-e-1029?rskey=Ip1egd&result=1

1. Her presenterer jeg fire materialistiske perspektiver på døden og etterlivet. Dette betyr selvfølgelig ikke at jeg utelukker muligheten for en gud og et etterliv, som beskrevet i de mange forskjellige religionene i verden. [↩]