Roger Sandvik Hansen og Filip Myhre er nøkkelpersoner innenfor intensiv dynamisk korttidsterapi (ISTDP) i Norge. Psykologisk.no møter dem backstage i Grieghallen, og de ser begge ut til å stortrives på «Emotion Revolution»-konferansen.
Sammen med kollegaen Bernt Langvasbråten driver de Norsk Klinikk for ISTDP (NK-ISTDP), som er basert i Drammen. I tillegg underviser de ved Norsk Institutt for ISTDP (NI-ISTDP). Et av hovedpersonene i Bergen, Allan Abbass, har bidratt til å utvikle undervisningsopplegget i Drammen og Oslo.
– Jeg synes det er utrolig flott at «Emotion Revolution» kan sette for eksempel medfølelsesfokusert terapi opp mot intensiv dynamisk korttidsterapi på scenen uten at det blir splitting i forskjellige leire, sier Sandvik Hansen.
– Måten det blir gjennomført på er så anerkjennende av de forskjellige synspunktene. Perspektivene er ulike, men måten konferansen er bygget opp på bidrar til å bygge broer mellom terapiretningene.
Tilrettelegger for dialog
I forkant av «Emotion Revolution» møttes de seks hovedforedragsholderne Allan Abbass, Janine Fisher, Diane Fosha, Paul Gilbert, Leslie Greenberg og Steven Hayes for å diskutere bak lukkede dører. Sandvik Hansen mener dette har vært en del av nøkkelen for å kunne skape en konstruktiv meningsutveksling.
– Det var fint at de kunne få jobbe seg litt igjennom likheter og ulikheter på egen hånd, slik at det ikke trengte å bli en stor del av konferansen. På den måten blir det vi får høre mer gjennomarbeidet, på flere nivåer.
Nærer dere håp om å kunne forene psykoterapifeltet i ett syn på følelser?
– Hvis man ser på konferansen så langt, på intervensjonsiden, altså hva det er psykoterapeuter vil si til pasientene sine, ser man jo at det er mye som er veldig likt. Det er fort gjort å la seg forlede til å tenke at vi må smelte teoriene sammen, men det mener jeg ikke at man må. Alle terapeuter må ikke tenke likt om hvorfor de sier det de sier.
– Det er heller ikke målet at vi skal legge til side våre modeller og lage en ny følelsesmodell. Det er heller et ønske om å kunne leve ved siden av hverandre som gode, nysgjerrige venner. Da kan vi utfylle hverandre og lære av hverandres styrker og svakheter.
Noterte så blekket sprutet
Som et eksempel på dette trekker de frem den sensomotoriske terapeuten Janina Fishers sesjon, som ble holdt rett før intervjuet.
– Hun har et komplekst og mangefasettert intervensjonsapparat for å behandle skam og fysiske symptomer på traumer. Vi satt og noterte så blekket sprutet, sier Filip Myhre.
Opplever dere at det er noen forskjeller som er uforenelige? For eksempel mellom de mindfulness-baserte tilnærmingenes «avstand» og refleksjon, og ISTDPs tendens til å engasjere følelsene.
– Jeg forstår at det kan virke litt sånn fra utsiden, fortsetter Myhre. – Men vi tenker også sånn i ISTDP at for de pasientene som lett blir overveldet av egne indre opplevelser, trenger de å øve opp ferdigheter til å få litt avstand først, før du kan begynne med noen form for eksponering av følelsene. Der tror jeg du ville fått samme svar fra alle seks hovedforedragsholdere.
ISTDP er som glattkjøring
På spørsmål om hva de mener er de sterkeste sidene til intensiv dynamisk korttidsterapi i denne sammenhengen, vektlegger de at ISTDP har et grundig gjennomarbeidet system for å avdekke, i øyeblikket, når pasienten har for høy angst til å jobbe følelsesmessig, og når pasienten er klar til å gå dypere inn i de vanskelige følelsene. Sammen utdyper de med en metafor om glattkjøring:
– Hvis du tenker at veidekket er de vanskelige følelsene pasienten skal jobbe seg gjennom, og dekkene på bilen er pasientens kapasitet til å håndtere disse følelsene, så kan du si at en ISTDP-terapeut er utstyrt med en rekke verktøy for å identifisere hvor glatt det er, og når dekkene begynner å spinne på underlaget. Den psykodiagnostiske prosessen handler mye om å finne det toleransepunktet.
Avdekker kroppspråk
ISTDP-terapeuter driller og trener målrettet på å identifisere helt bestemte signaler i pasientens kroppsspråk og væremåte i rommet.
STØTTESPILLER: Roger Sandvik Hansen og Filip Myhre har funnet en god støttespiller i den canadiske psykiateren Allan Abbass (i midten). Foto: Tiril Prestholm.
Når pasienten er klar for å jobbe seg inn i følelsene, er de mer anspent i muskulaturen, pasienten reflekterer godt og kommer med dype sukk. Da vil Sandvik Hansen og Myhre kjøre fortere på den glatte veien. Myhre fortsetter:
– Metaforen bryter sammen etter hvert da, for det vi ser i terapi er at jo lenger vi kjører på den glatte veien; jo nærmere toleransegrensen vi kommer sammen med pasienten, desto bedre blir dekkene!
Roger Sandvik Hansen og Filip Myhre oppsummerer essensen i vår samtale elegant: «Det er kanskje med metaforer som med psykoterapimodeller: Vi må ikke være så tett knyttet til dem.»