Noen minutter senere puttet vi rosinen i munnen, men vi skulle ikke tygge den! Vi kjente heller på vekten av rosinen mot tungen og munnhulen som fyltes med saliva. Etter nærmere syv minutter fikk vi tillatelse til å bryte rosinens skall og la dens velsmak fylle ganen.
Aldri før har jeg stiftet et slikt intimt bekjentskap med en liten rosin. Jeg vil faktisk påstå at dette var første gangen i mitt liv jeg virkelig var oppmerksom på hvordan en rosinen smaker i det hele tatt.
Smaken av tilstedeværelse
Den overnevnte rosinøvelsen er utviklet av Jon Kabat-Zinn (2006) og er et eksempel på det som kalles mindful eating. Mindful eating er en rekke øvelser og teknikker som hjelper oss med å forankre oppmerksomheten i øyeblikket, ved å iakta de komplekse sanseopplevelsene vi erfarer ved inntak av mat og drikke (Hong, Lishner & Han, 2014; Monroe, 2005).
Denne formen for meditasjon kan hjelpe oss å være tilstede i øyeblikket og få oss til å gjenoppdage en hel verden av nyanser som eller hadde gått tapt i hverdagens kjas og mas. Hvor ofte tar vi oss egentlig tid til å smake på maten vi spiser? Jeg mener virkelig smake. Hvordan oppleves egentlig den kremete konsistensen av en grønn avokado? Eller den knasende, herlige munnfølelsen av en neve valnøtter?
Koppen med menneskelig glede
I min egen mindfulnesspraksis har jeg omfavnet rosin-øvelsen med en liten modifikasjon: Jeg har byttet ut rosinen med en kopp te. Denne gylne eliksiren har en lang historie som tvinner seg sammen med meditasjonens tidlige opphav. Helt siden 800-tallet har buddhistiske munker benyttet te for å skjerpe oppmerksomheten og motvirke søvnighet under meditasjon (Kaplan, 2017; Liu, 2010).
For meg er tekoppen et perfekt anker for oppmerksomheten både fordi smaken er mild og kompleks, og fordi jeg drikker en kopp hver dag. Tekoppen er derfor en god mulighet til å snike inn litt mindfulness i hverdagen. De siste to månedene har jeg forsøkt å forvandle min daglige tekopp om til en øvelse i meditasjon: Jeg lytter til vannet som koker i kasserollen og dvele ved duften av tørkede teblader. Hvordan kjennes egentlig vekten av tekoppen i hånden, varmen mot håndflatene, eller den milde smaken av te mot ganen?
Jeg bruker rundt fem minutter av dagen min på dette lille mindfulness-ritualet. Belønningen høster jeg i form av gode matopplevelser og en fornyet tilstedeværelse i øyeblikket. Noen vil kanskje påstå at jeg lager et forferdelig stort oppstyr over en liten kopp med te, da sier jeg som Okakura Kakuzo i hans berømte avhandling Boken om te:
Når vi tenker over hvor liten koppen med menneskelig glede er, hvor fort den flommer over av tårer, hvor lett den tømmes til bunns i vår uslukkelige tørst etter uendelighet, skal vi ikke kritisere oss selv for å gjøre så mye ut av en kopp te. Menneskeslekten har gjort verre ting. (Okakura, Kakuzo, & Kjærheim, 2005, s. 6.)
Kilder
Hong, P., Lishner, Y. & Han, D. (2014). Mindfulness and eating: An experiment examining the effect of mindful raisin eating on the enjoyment of sampled Food. Mindfulness, 5(1), 80–87. doi:10.1007/s12671-012-0154-x
Kabat-Zinn, J. (2006). Eating meditation. On mindfulness for beginners [CD]. Louiseville: Sounds True, Inc.
Kaplan, U. (2017). From the tea to the coffee ceremony: Modernizing buddhist material culture in contemporary Korea. Material Religion, 13(1), 1–22. doi:10.1080/17432200.2016.1271969
Liu, T. (2010). Chinese tea: A cultural history and drinking guide. Beijing: China Intercontinental Press.
Monroe, J. (2015). Mindful eating. American Journal of Lifestyle Medicine, 9(3), 217–220. doi:10.1177/1559827615569682
Okakura, K., Kakuzo, O. & Kjærheim, H. (2005). Boken om te. Oslo: Fortellerforlaget.