Institutt for Aktiv Psykoterapi (IAP) har siden begynnelsen av 2000-tallet tilbudt etterutdanning i gruppeterapi. Etter at reglene ble endret i 2015, er kurset nå lansert i ny form. Første kull startet opp i fjor høst.

Kunnskap og ferdigheter i gruppeterapi kan være nyttig både for de som jobber i spesialisthelsetjenesten og for de som jobber i første-linjen, hevder fagansvarlig for programmet, Geir Løkling.

Overfor Psykologisk.no fremhever han at terapeutrollen i gruppeterapi er vanskelig, kanskje mer kompleks og avansert enn i individualterapi.

‒ Mange som har forsøkt seg som gruppeterapeut, har nok erfart at det kan være krevende. Det trengs utdanning for å lære å bli en god gruppeterapeut.

I et debattinnlegg i Tidsskrift for Norsk Psykologforening har han tidligere pekt på at det undervises for lite i gruppeterapi ved psykolog­utdanningene i Norge. En fallgruve kan være at man ender opp med å bedrive individualterapi i gruppa mens resten av deltakerne venter på tur.

‒ I en gruppe har man mellommenneskelig kommunikasjon på flere nivåer. For å få de virksomme prosessene i gang trengs det samhandling, deltakerne må koble seg på og engasjere seg i hverandre, sier Geir Løkling.

– Er det flere som kjenner det som meg?

Tirsdag 20. mars holder IAP kurs i Alternativ til Vold sine lokaler på Grønland i Oslo. Denne dagen har to hovedoverskrifter: intervensjoner på gruppen som helhet – og intervensjoner på subgrupperinger.

Subgrupperinger er et naturlig fenomen i enhver gruppe. De er knyttet til opplevde likheter og forskjeller innad i gruppa.

‒ Når man jobber med subgrupperinger, prøver man aktivt å se etter forskjeller, spenninger eller konflikter i gruppa. Man ønsker man å få dette frem i lyset, sier Løkling.

Kate I. Rivø er en av kurslederne. Hun forklarer at gruppeterapeuten skal lære å gjøre intervensjoner på flere nivåer. Ved individintervensjoner henvender terapeuten seg til en person i gruppa. Neste nivå er å intervenere på et samspill i en relasjon. Det tredje nivået handler om å jobbe med subgrupperinger. Det fjerde nivået er å intervenere på gruppa som helhet.

Et viktig mål i gruppeterapi er at deltakerne skal få mer nyanserte oppfatninger og slik tåle forskjellene mellom hverandre bedre. Dette kan bevege gruppa i retning av et felles mål, slik at man ikke ender opp med at gruppa blir splittet eller låst.

Etter pausen demonstreres dette i praksis. Fem av kursets deltakere setter seg i en ring på midten av rommet for å spille deltakere i gruppeterapi. Løkling og Rivø tar rollen som terapeuter.

Deltakerne viser en imponerende evne til å sette seg inn i en rolle og stemning. Samtalen begynner, og det blir raskt klart at det er en underliggende misnøye i den simulerte gruppa. Terapeutene ber hver og en fortelle om sin opplevelse av hvordan samspillet fungerer. Det blir tydelig at gruppa er delt i to subgrupperinger, den ene halvdelen føler de ikke får noe ut av samtalene, mens den andre halvdelen er kritiske til at de andre ikke deltar nok.

Terapeutene bryter inn for å holde samtalen på et fruktbart spor, alle får sagt sitt. Til slutt ber Løkling en av de misfornøyde deltakerne om å fortelle hvordan hun føler det og så stille et bestemt spørsmål: «er det flere som kjenner det som meg?».

Spørsmålet føles unaturlig og litt skummelt å stille, forteller deltakeren etterpå. Men etter at hun først har spurt, endrer noe av dynamikken seg i gruppa. Deltakerne henvender seg mer direkte til hverandre. Subgrupperingene blir mykere i kantene. Det ser ut til at deltakerne nå kan være åpne for å tenke sammen om felles mål.

I etterkant diskuterer terapeutene, rollespillerne og de øvrige kursdeltakerne hva som hadde skjedd. På hvilken måte virket intervensjonene? Hvilke følelser var i sving?

Mulighet for korrigerende opplevelser

I neste time får kursdeltakerne besøk av to tidligere pasienter som har gått i gruppeterapi for rusproblemer. De beretter om hvordan det opplevdes å skulle begynne i en slik behandling. De forteller også om hva som var vanskelig og hva som var hjelpsomt.

Mange pasienter er usikre på det å begynne i gruppeterapi, sier Løkling.

‒ Min erfaring er at flertallet er skeptiske. Det ligger en slags forventning om at det skal bli skummelt, man er redd for å føle seg eksponert eller blottlagt. Mange av de pasientene vi møter har erfart de destruktive kreftene en gruppe kan ha, gjennom mobbing, eller utestenging. Det finnes atskillige potensialer i en gruppe, ikke bare i positiv retning, men også i destruktiv retning, sier han.

I en terapigruppe ligger det en mulighet for korrigerende opplevelser, for eksempel gjennom å kjenne at man hører til, bli sett og anerkjent. Når gruppen fungerer godt, kan det være flere virksomme faktorer til stede som man ikke finner i individualterapi.

‒ Man kan se på gruppa som et lite laboratorium. Det en person kanskje ikke tør å gjøre ute i verden, kan man utforske og teste ut i en gruppe på forhånd, sier Rivø.

Den amerikanske psykiateren Irvin D. Yalom har forsket på virksomme faktorer i gruppeterapi og listet opp 11 faktorer.

‒ En sterk faktor er universalitet, det å vite at man ikke er alene om å streve med noe, sier Kate I. Rivø.

‒ En annen faktor er opplevelsen av samhørighet, sier Løkling.

Kurslederne er opptatt av å inkludere pasientperspektivet i undervisningen – ikke bare gjennom å lytte til tidligere pasienters erfaringer, men også ved at deltakerne skal ta rollen som pasient selv. I såkalte akvariumsøvelser er gruppelederne rollemodeller mens deltakerne får kjenne litt på hvordan det er å delta i en terapigruppe.

‒ Jeg tror noe av det som gjør at våre kurs skiller seg litt ut, er at vi inkluderer modellæring, hvor vi som kursledere viser hvordan vi ville håndtert ulike situasjoner, og erfaringslæring, hvor deltakerne får trening i det å være terapeut, samt oppleve pasientperspektivet.

Programmet består av fire kurssamlinger over to dager, i tillegg til 40 timer med veiledning. Løkling tror de har fått på plass et godt opplegg.

Psykologer som tar spesialistutdanning, kan velge IAP-utdanningen i gruppeterapi over ett år og få den godkjent som valgfritt program i følgende spesialistutdanninger: arbeidspsykologi, eldrepsykologi, habiliteringspsykologi, rus- og avhengighetspsykologi, samfunns- og allmennpsykologi, og voksenpsykologi. Psykologer og psykologspesialister kan også delta på programmet som fritt spesialkurs eller vedlikeholdsaktivitet.