Finn Skårderud er et kjent navn – også utenfor psykologfaglige kretser. 61-åringen fra Østerdalen driver sin egen privatpraksis som psykoterapeut, brenner for populærvitenskapelig formidling og har vært med på å etablere to institutter. Han bestemte seg for å bli psykiater allerede på videregående, og er medisiner i bunn.
– Det er forskjellige grunner til at jeg ville bli psykiater. Moren min var psykisk syk. Jeg kommer fra en familie uten historie for høyere utdannelse, å bli doktor realiserte også mine foreldres drømmer. Som politisk engasjert så jeg psykiatrien som et spennende og urolig møtested mellom individ, samfunn, kultur og samtid, sier Skårderud, som er sjettemann ut i Psykologisk.no sin serie om entreprenører i norsk psykologi.
Etter medisinutdannelsen kastet Skårderud seg rett inn i videreutdannelser. Han har blant annet jobbet over ti år i ungdomspsykiatrien, forsket og tatt doktorgrad. 61-åringen har hatt et liv som privatpraktiserende i 25 år ved siden av offentlige stillinger. På gymnaset startet han som bokanmelder i lokalavisa, og siden har han skrevet. Skårderud har hele tiden viet en særlig oppmerksomhet til spiseforstyrrelser.
Opprettet først privatpraksisen
Etter hvert fikk Skårderud lyst til å skape noe eget, og etablerte sin egen privatpraksis i Oslo. I 2009 stiftet han Institutt for mentalisering i Oslo sammen med professor Sigmund Karterud. Instituttet driver opplæringsvirksomhet for å fremme utvikling av og forståelse for mentalisering og mentaliseringsbasert terapi.
I 2014 sto enda et nytt foretak for tur, den ideelle stiftelsen Villa Sult – Institutt for spiseforstyrrelser.
– Jeg opprettet Villa Sult sammen med Pål Georg Gundersen og psykolog Bente Sommerfeldt. Psykolog Kari Graver og familieterapeut Per Erik Ristvedt ble invitert inn tidlig i prosessen. Bente har også vært primus motor i Institutt for mentalisering, forteller Skårderud.
Det var andre som mente han burde etablere noe som Villa Sult. Skårderud nølte i mange år, ikke minst fordi han visste det ville bety mye og hardt arbeid.
– Jeg visste at det var spennende å være gründer, men også ganske slitsomt. Hvis jeg gikk for Villa Sult, var jeg klar over at jeg burde bruke store deler av mitt resterende yrkesliv på nettopp det. Da nøler man jo litt. Det finnes sikkert enklere og latere måter å leve livet på, sier han tørt.
Men etter hvert bestemte Skårderud, Gundersen og Sommerfeldt seg for å satse på det de trodde på.
– Og det vi tror på, er solid psykoterapeutisk erfaring og skreddersydd behandling. Det var denne lesten vi bygget Villa Sult over.
For Skårderud lå det også en faglig bekymring bak opprettelsen av Institutt for mentalisering og Villa Sult – bekymringen for tingliggjøring i psykiatrien.
– Jeg er både optimist og pessimist. Jeg opplever en genuin interesse for psykoterapi. Veldig mange spennende folk har ambisjoner og lyster, og ikke minst synes jeg psykologprofesjonen i Norge er forbilledlig. Samtidig er jeg veldig bekymret for det vi kan kalle en dehumanisering i helsevesenet. Helsevesenet blir veldig styrt av økonomi. Mennesker blir til tall eller ting, møter blir til pakker, psykiatrien manualiseres, merkantiliseres og jusifiseres.
Ifølge Skårderud er dette trender som er enda mer merkbare i andre land.
På Villa Sult prøver de ansatte å møte folk raskt – det Skårderud kaller lave terskler med høy kompetanse.
– Dette er essensen av ambisjonen til Villa Sult. Eksempelvis er prosjektet «Rask Respons» et tilbud til såkalte nysyke. Vi prøver å møte dem med to terapeuter i løpet av en ukes tid. Ideen er å forsøke å snu noe eller finne egnede hjelpetilbud raskt. De som kommer til oss, skal ikke møte en manual, de skal møte det nysgjerrige, interesserte mennesket som er villig til å gi skreddersydd behandling.
Villa Sult står på flere føtter, men ifølge Skårderud vil behandling alltid ha førsteprioritet på instituttet.
– På en god dag har jeg ideer om at vi kan vokse på alle nivåer: mer og bedre behandling, mer undervisning og veiledning, mer kampanjevirksomhet og selvfølgelig mer forskning. Drømmen er at vi skal tilby et enda større lavterskeltilbud enn i dag, sier han, og legger til:
– Samtidig etablerer vi oss også i det private helsemarkedet, så vi må også ta betalt for tjenester.
Et av prosjektene de ansatte på Villa Sult er stolte over, er det de kaller «Drop-in». Én gang i uka kan hvem som helst komme innom – uten engang å trenge å si navnet sitt.
– Stiftelsen skal også være en aktør i samfunnsdebatten og bevege seg i miljøer for kunst- og kulturformidling. For eksempel gir en ny generasjon kvinnelige forfattere oppdaterte rapporter fra samtidens kropp og psyke, sier 61-åringen.
Belønnende å bli invitert til barnedåp
Selv om Skårderud har valgt å jobbe med spiseforstyrrelser i 35 år, er han forsiktig med å beskrive feltet som fascinerende.
– Fascinerende er et farlig ord. Det er et sterkt behov for ekspertise. Som behandler er det ting man må tåle, svært mange personer med spiseforstyrrelser er usikre på om de vil bli friske. Å møte motiverte personer er ingen regel. Som behandler må du tåle ambivalensen og motstanden. Man må forstå at kropp blir følelser, altså at folk føler med kroppen. Man må tåle å jobbe for at folk fire ganger om dagen skal gjøre det de frykter mest – å spise.
Skårderud sier at mange helsearbeidere ikke orker å gå inn i dette. I stedet markerer de avstand.
– Derfor blir spiseforstyrrelser ofte et krevende felt. Anoreksi er psykiatriens dødeligste sykdom, og det må vi som behandlere tåle. Vi må tåle at det kan ta 14 år for ei 16 år gammel jente å komme ut av spiseforstyrrelsen, eller at en 14 år gammel gutt først kan være ute av en diagnose etter 10 år, men da sitte med annen psykiatri. Vi må også tåle at de vi prøver å hjelpe, avviser oss, sier han fast.
– Men man kan virkelig bli frisk av spiseforstyrrelser, legger han til.
Skårderud mener definisjonen av psykiatri er følelser på avveie.
– Man må lære å tåle farer som suicidalitet og somatiske kriser. Derfor er psykiatri en slags høyrisikoaktivitet – uten å romantisere dette på noe vis. Men man må ta innover seg livets smerte.
Det Skårderud imidlertid synes er fascinerende, er å se hvor bra det ofte går.
– Når du har sittet på sengekanten til en kvinne du frykter skal dø av sult, er det ekstremt belønnende at hun inviterer deg til barnedåp fire år senere.
Skårderud mener terapeuter som jobber med spiseforstyrrelser, må ha sans for langtidsbehandling.
– Det er kanskje nettopp når folk somatisk er mest ute kjøre, at det er viktig å snakke med dem også om annet enn mat. Hvis ikke, kan også omgivelsene bli altfor opptatt av mat. Det er det viktig å huske på. Man må prøve å få øye på et menneske inni der. Inni dette farlige, utmattende og slitsomme dramaet.
– Men hvordan kobler du av etter jobb?
– Nei, det tror jeg ikke jeg gjør noe spesielt. Jeg trives påkoblet, sier Skårderud.
– Men jeg passer på helsa. Jeg har skaffet meg hund og bor inne i Nordmarka. Der tar jeg løpeturer – i rolig tempo, fortsetter han og smiler.
Skårderud sier han helt klart glede av å reise bort. Til et annet land, eller til havets bunn.
– Jeg er en dedikert dykker, og på 20 meters dyp er det ingen telefoner som ringer. Jeg dykker sammen med barna mine, det er et fint familieliv. For meg er det ferie.
– Døgnet har bare 36 timer
Skårderud legger ikke skjul på at Villa Sult krever svært mye arbeid.
– Det er ikke mindre jobb nå enn i startfasen. Jeg pleier å fleipe og si at døgnet bare har 36 timer, sier han og smiler.
– Det som gjør dette veldig moro å drive med, er at vi får veldig mye fin respons fra brukere. Folk flyr fra hele Norge for å komme til oss. Personer i alle aldre, med alle kroppsformer og diagnoser kommer innom. Det er også ideen bak Villa Sult.
Skårderud innrømmer at han av og til har angret på oppstarten.
– Det er klart det kunne vært veldig bekvemt å gå på jobb klokka 8 – til en jobb som er fullfinansiert av det offentlige, og gå hjem klokka 16. Det kan jeg jo savne, men jeg tror ikke jeg hadde noen naive ideer om hvordan gründer-livet ville bli. Det er gode og dårlige dager. Jeg er forferdelig glad i å drive med fag.
– Hvordan ser en vanlig arbeidsdag ut for deg?
– I dag har jeg vært i Villa Sult fra klokka 8 til nå klokka 19. Nå snakker jeg med deg, så skal jeg lese et kapittel i en doktorgradsavhandling. Deretter skal jeg forberede meg til en konferanse i neste uke. I praksis jobber jeg vel langt mer enn folk mener er smart.
Mye av det han gjør, oppfatter han imidlertid som morsomt bonusarbeid – blant annet skrivingen for Aftenposten.
– Jeg opplever mye som både er morsomt, belønnende og berikende.
– Glir fritid og jobb over i hverandre?
– Fritid er et litt fiktivt begrep, synes jeg, svarer Skårderud.
– Jeg er veldig glad i å jobbe. Jobben min er ekstremt meningsfull, selv om jeg i perioder blir skuffet over at jeg også må bruke tid på ting som ikke er morsomme.
Mest psykiater
61-åringen står etter hvert bak en imponerende mengde bok- og tekstutgivelser. Skårderud har alene og sammen med andre skrevet mer enn 20 bøker. Han har skrevet essays om film, kunst og bidratt i mer enn hundre faglitterære bøker. Og et teaterstykke som ble vist på Nationaltheatret. For å nevne noe.
– Er du mest skribent eller psykiater?
– Absolutt mest psykiater. Men jeg har glede av å produsere tekst. Akkurat nå har jeg mest glede av å skrive populærvitenskapelig, for medier som Aftenposten.
– Hvor viktig er det å formidle forskning til mannen i gata?
– Kjempeviktig. Det er en egen fascinasjon – å gjøre ting folkelig, sier Skårderud.
Han mener at de som ønsker å skape noe nytt i psykologien, bør ha en visjon.
– Og den bør handle om å lage noe som ikke finnes fra før av, eller noe folk har for lite av. Da en NRK-gjeng med Julie Andem i spissen satte seg ned for å lage en TV-serie, tenkte de: «hva er det norsk ungdom trenger»? Det ble til TV-serien Skam.
– Skal man være gründer i helsevesenet i dag, er det mye ugjort innenfor lavterskel-tilbud, nærhet, fleksibilitet, skreddersøm og smidighet, fortsetter han.
Skårderud sjonglerer mange baller på én gang. Han er imidlertid klar på hvilket prosjekt han er aller mest engasjert i.
– Å være en god psykoterapeut. Og selvfølgelig å være en bra fyr for folkene jeg har tett på meg. Jeg brenner for de psykoterapeutiske møtene, det er en fantastisk tanke at folk kan sitte i to stoler, i samtale og samvær, og bli friske av dødelige lidelser. Det synes jeg ikke vi tar nok innover oss.