Moderne arbeidstakere er preget av tidsklemmen. Vi føler oss i skvis mellom arbeid og hjem, og uforenlige forpliktelser og forventninger, krav og ambisjoner gjør både arbeidsdagen og familielivet vanskelig. Vi rekker ikke det vi burde og klarer ikke det vi ønsker, fordi det hele tiden er noe annet vi må. Vi vil så mye i vår tid, og mye av det er mulig å få til, men det er fortsatt grenser for hva vi kan gjøre samtidig.

En gang da jeg skulle holde foredrag for en forsamling kvinnelige advokater og økonomer om nettopp tidsklemmen, befant jeg meg plutselig i en situasjon som ettertrykkelig demonstrerte fenomenet som jeg skulle snakke om. Jeg hadde akkurat entret podiet og sagt noen få innledende ord, da mobiltelefonen min ringte. Den sto på lydløs, så ingen i salen fikk med seg hva som skjedde, men jeg kunne se på displayet at det var barnehagen som ringte. Klokken var litt over halv fem. Hvorfor i all verden ringte de meg nå, tenkte jeg, etter at barnehagen var stengt? Jeg distanserte meg umiddelbart fra forsamlingen. Aldeles taus sto jeg bare og stirret på den vibrerende telefonen, og dernest utover forsamlingen, hvor det åpenbart begynte å bre seg en viss undring og forvirring. Et lydløst kor av blikk som spurte: «Hva skjer? Hva er det han holder på med der fremme?» Blikkene deres hemmet hjernen min i å fungere. Et øyeblikk var jeg ute av stand til å vurdere alternativene. Jeg sto der bare helt handlingslammet. Men så, plutselig, som på en refleks, tok jeg telefonen. Uansett tid og sted, uansett om det passer eller ikke; man tar telefonen når det ringer fra barnehagen!

Det var avdelingslederen. Albert var ikke blitt hentet. Jeg vekslet noen få ord med henne der jeg sto på podiet, koblet til en bærbar mikrofon, og forsikret henne om at han ville bli hentet så raskt som overhodet mulig. Dernest forklarte jeg forsamlingen at jeg måtte ta en rask pause for å ordne opp i situasjonen. Med et berettiget håp om at jeg ville få tak i min kone eller et av søsknene hans, og at de ikke var langt unna barnehagen. Og med et mer usikkert håp om at forsamlingen ikke måtte tro at det hele var et tåpelig stunt for å illustrere foredragets tema. Gud forby!

Det gikk heldigvis bra. Jeg fikk umiddelbart kontakt med min kone, som allerede var underveis til barnehagen, og jeg fikk oppklart at det hele skyldtes en kommunikasjonssvikt mellom storebror og storesøster, som begge trodde at den andre skulle hente. Jeg tror forsamlingen forsto at dette ikke var arrangert, men høyst autentisk – selv om det var uvanlig illustrerende.

Den nye virkeligheten

Egentlig er det underlig at sånt ikke skjer oftere. I alle de årene vi har hentet barna i barnehage og skolefritidsordningen – en periode på til sammen 20 år – har vi kommet for sent to eller tre ganger. Slik er det nok for de aller fleste småbarnsforeldre. Vi rekker det vi må, men det holder hardt mange ganger. Det er nettopp denne følelsen av hele tiden å være i tidsnød, av å være på etterskudd, som er det typiske kjennetegnet på tidsklemmen. Det rare er at denne skvisen og travelheten ser ut til å være mer uttalt i dag enn noensinne, til tross for at vi jobber mindre og har mer fritid enn noen gang.

Det er uttrykk for en ny virkelighet som har blitt stadig tydeligere de siste tiårene, og som førte til at uttrykket slo så godt an straks det ble tatt i bruk. Tiden var i høyeste grad moden for å sette ord på det som stadig flere opplevde i hverdagen – ikke minst par med mindreårige barn.

Den nye virkeligheten er ny på flere ulike måter. Først av alt handler det om at kvinnene er kommet ut i jobb, og at mennene involverer seg mer hjemme – særlig i oppgaver som har med barna å gjøre. Som vi har vært inne på tidligere, er vi blitt mer likestilte med årene, både hjemme og på jobb. Vi er alle mer eller mindre dobbeltarbeidende, og både kvinner og menn berøres av tidsklemmen, men ikke nødvendigvis på samme måte. For kvinner er det mest av alt jobben som kommer i veien for familien, mens det gjerne er omvendt for menn: Familieforpliktelsene står i veien for karrieren. Kvinnene har dessuten ofte hovedansvaret hjemme. Det er som regel de som sørger for at barna har rent tøy, som ser til at skolearbeidet blir gjort, som sørger for at det kommer mat i huset og på bordet, og som vasker og rydder.

Mannen bidrar gjerne på alle disse feltene, men ansvaret for at det blir gjort, hviler som oftest på kvinnen. Det er flere grunner til det. Ikke så rent sjelden handler det om at menn med glede overlater dette ansvaret til kvinner, slik at de kan konsentrere seg om det de er mest opptatt av, nemlig karriere, fritidsaktiviteter eller begge deler. Kvinnene, på sin side, er ofte med på å opprettholde denne tradisjonelle arbeidsdelingen, dels ved at de avfinner seg med å ta hovedansvaret på hjemmebane, og dels ved at de ikke egentlig slipper mannen til fordi de har andre standarder og forventninger til hvordan – og når – oppgavene skal utføres. Noen ganger skyldes det mest av alt at erfaring har lært dem at det likevel ikke nytter: Det de ikke gjør selv, blir ikke gjort. Bakenfor alt dette bidrar velferdsstaten med en strøm av rettigheter, ytelser og tilskudd, blant annet til nybakte foreldre, slik at det altfor ofte lønner seg økonomisk for en familie å velge de tradisjonelle kjønnsrolleløsningene.

Uansett hva som er årsaken til at kjønnsrollemønsteret opprettholdes, bidrar det til at mange kvinner sliter seg ut i bestrebelsen på å henge med både hjemme og på jobb. Det er i alle fall langt høyere sykefravær blant kvinner enn blant menn. Tankevekkende nok har forskjellen økt kraftig de siste par tiårene. På slutten av 1980-tallet var det 35 prosent høyere sykefravær blant kvinner. I 2008 var forskjellen økt til 77 prosent. Dette skyldes ganske sikkert en rekke faktorer, men kvinners tilbøyelighet til å ta hovedansvar på hjemmebane er antatt å være en del av forklaringen.

Det er stor forskjell på hvordan kvinner og menn, eller partnere generelt, fordeler oppgaver og ansvar seg imellom. Grovt sett kan vi identifisere fire ulike måter å organisere arbeid og hjem på, som i varierende grad plasserer oss i tidsklemmen: Vi kan ha et symbiotisk forhold, eller vi kan være allierte, motparter eller akrobater. I dag er det ikke mange par som sverger til en varig ordning med en tradisjonell arbeidsdeling hvor han jobber og hun er hjemmeværende. En slik løsning er imidlertid ikke uvanlig når man har små barn. Uansett hvor omfattende eller varig en slik symbiotisk arbeidsdeling er, er den ofte forbundet med mindre stress og tidspress, og mindre skvis mellom arbeid og hjem. Det gjelder særlig de familiene hvor dette er blitt en innarbeidet arbeidsfordeling, som begge parter tar mer eller mindre for gitt.

Noen par reduserer trykket fra tidsklemmen ved å alliere seg med hverandre. Det typiske eksempelet er unge par som satser på jobb og karriere, og som skyver eventuelle barnefødsler inn i fremtiden. Den stadig høyere fødselsalderen tyder på at dette er en mer og mer vanlig strategi. En annen variant er å velge bort karrieren i kortere eller lengre perioder av livet, gjerne ved å leve etter en form for simple living– filosofi. I begge tilfeller er livsstilen valgt på bakgrunn av en felles innstilling om hva som er viktigst å prioritere i livet.

Når begge vil ha alt

For mange er det ikke særlig aktuelt med slike symbioser eller allianser, i alle fall ikke i lengden, fordi man ikke har en tydelig felles livsorientering. Man fremstår snarere som motparter, hvor begge prøver å lesse litt av byrden over på den andre. Begge vil gjøre karriere og samtidig ha et familieliv, og begge vil at partneren skal avlaste den andre og overta de forpliktelsene man ikke selv rekker eller prioriterer. Dermed blir det tautrekking om alle mulige slags oppgaver og forpliktelser: om hvem som skal være hjemme med syke barn, hvem som skal ta foreldresamtalen på skolen, hvem som skal kjøre barna til trening, hvem som skal stille opp på dugnad i barnehagen og så videre. Resultatet blir ofte konflikter, hvor han opplever at hun hemmer ham i hans karriere, mens hun opplever ham som selvopptatt og med liten vilje til å ta ansvar for familiefellesskapet. Og hvor begge føler seg fanget i tidsklemmen.

Det gjør også akrobatene, som ønsker å gjøre karriere både hjemme og på jobb, og som ikke overlater noen av arenaene til den andre. De ønsker å være med på små og store aktiviteter sammen med barna – for sin egen del. De stiller som klassekontakt eller trener for fotballaget – og gjerne begge deler. De melder seg som vakt på skoleballet og blir med som frivillige foreldre på klassetur. Og de tar sin del av omsorgen og ansvaret for barna, parallelt med at de dyrker karrieren sin så godt de kan. Som foreldre har de den fordelen at de har felles interesser og verdier når det gjelder karriere og familieliv, og derfor har de det ofte bra sammen som par. De sliter imidlertid med å strekke til som både foreldre og arbeidstakere, og ikke minst med å få tiden til å strekke til.

Dette er på ingen måte statiske mønstre. Par kan ofte bevege seg fra den ene formen til den andre. De kan dessuten veksle mellom to former i én og samme periode, for eksempel fra det å være motparter til å være akrobater. Partene kan også ha noe ulik orientering. Over tid har det likevel, uten tvil, foregått en forskyvning fra de symbiotiske parene til de tre andre kategoriene, og tidsklemmen er et uttrykk for denne utviklingen.

Tidsklemmen er også et uttrykk for et helt annet aspekt, nemlig hva vi fyller fritiden vår med, det vil si den tiden vi ikke må bruke på jobb eller familie. Valgmulighetene i dag er så mange flere enn for bare noen tiår siden når det gjelder aktiviteter, læring, opplevelser, underholdning, utfoldelse og rekreasjon. Det finnes et utall forskjellige fritidsaktiviteter, i ordets videste betydning, for både store og små, og dette enorme mangfoldet av muligheter som har vokst frem parallelt med velstandsøkningen, har åpnet opp for nye behov og ønsker som vi i mange tilfeller levde lykkelig uvitende om tidligere. Men siden mulighetene først finnes, er det mye hver og en av oss er nysgjerrig på. Vi vil oppleve og være med på mest mulig, og i prinsippet – om ikke i praksis – er det meste innenfor vår rekkevidde. Det er imidlertid en hake ved enhver aktivitet: Den legger beslag på tiden vår. Vi rekker ikke å være med på eller ta del i mer enn en brøkdel av alt vi kunne tenke oss. Samtidig blir vi hele tiden fristet, og mange har en tendens til å skvise litt mer aktivitet inn i øyeblikket enn det er rom for.

Det er mest av alt dette tidsklemmen handler om: De mange mulighetene og den begrensete tiden. Når begrepet ikke dukket opp allerede på 1960- eller 1970-tallet, da kvinnene for alvor begynte å innta arbeidslivet, var det sannsynligvis fordi familiens mulighetsrom fortsatt var så begrenset, sammenlignet med hvordan det skulle bli etter hvert. Og forventningene til livet var på mange måter fortsatt nokså beskjedne. Som småbarnsforeldre følte man seg for eksempel heldig og lykkelig dersom man fikk barnehageplass, og hvis man ikke fikk plass, ordnet man seg med dagmamma, praktikant eller i beste fall en au pair. En siste utvei var at mor ventet til poden begynte på skolen, før hun gikk tilbake på jobb. Det var fortsatt ikke vanlig å ta til orde for at alle barn skulle ha barnehageplass, eller å snakke om valgfrihet for småbarnsforeldre. Foreldrene tilpasset seg stort sett de mulighetene som fantes. Datidens nøkkelbarn var uttrykk for den samme tilpasningen. Disse skolebarna som gikk med husnøkkelen i en snor rundt halsen var et talende symbol på at begge foreldrene var yrkesaktive. Selv om det å være alene hjemme etter skoletid utvilsomt kunne skape en viss frykt og bekymring hos både foreldre og barn, fant man seg stort sett til rette med ordningen. Lenge.

Men med årene vokste det frem forventninger og krav om at det offentlige måtte legge forholdene bedre til rette for alle disse barna, og for foreldrene deres. Det ble tatt til orde for at alle som ønsket det, måtte få barnehageplass, både ut fra et barneperspektiv og ut fra et likestillingsperspektiv. Snart kom kravet om at det måtte etableres en eller annen form for tilsynsordning for de yngste skolebarna. Denne ordningen kom på plass allerede tidlig på 1990-tallet, som et frivillig aktivitetstilbud – eller oppbevaringstilbud – til alle barn fra første til og med fjerde klasse. Full barnehagedekning har, som kjent, gått langt tregere å få på plass.

Begge ordninger illustrerer på en god måte at vi i dag forventer så mye mer av samfunnet og setter langt høyere standarder enn tidligere generasjoner. Vi trenger ikke engang å sammenligne oss med tidligere generasjoner for å se forskjellene. Forventningene skrus hele tiden opp. Da vi for bare seks år siden fikk barnehageplass til Albert, følte vi oss virkelig privilegerte. Vi var oppriktig takknemlige for plassen. I dag er full barnehagedekning så godt som en realitet, og det er blitt en selvfølge at man får plass. Man tar det for gitt. På samme måte er det i arbeidslivet: Vanlig arbeidstid har for eksempel gått jevnt og trutt nedover i hele etterkrigstiden, mens omfanget av ferier og antall fridager har økt. Og hver gang arbeidstiden kortes ned på, dukker det opp nye ønsker, som etter hvert utvikler seg til krav. Vi er altså blitt mer selvbevisste og krevende både i privatlivet og på jobb. Det som tidligere gjerne var en bonus og en lykke, er blitt noe vi nærmest tar for gitt. Det vi tidligere gjerne kunne tenke oss, eller drømte om, er noe vi i dag krever.

Et tveegget sverd

«Vi krever for mye av livet vårt, og når virkeligheten ikke stemmer med glansbildet, tror vi at vi er syke,» sier sosialmedisiner Per Fugelli. Han har lansert begrepet nokpunktet, som illustrerer at nok er godt nok, i stedet for en evig higen etter det beste eller det perfekte. Vi er så opptatt av hele tiden å overgå oss selv og andre at vi blir syke og ulykkelige. Derfor bør vi slappe mer av på kravene og forventningene til oss selv, hverandre og livet, hevder han i sitt kampskrift for det ufullkomne mennesket og det rause samfunnet. I tråd med intimiseringen av kulturen kjenner vi også mer etter og tar mer hensyn til hva vi føler, for tidsklemmen er i stor grad en følelse. Det handler vel så mye om at vi føler oss stresset og skviset mellom motstridende forventninger og krav, som at vi objektivt sett har for mye å gjøre.

Når tidsklemmen er blitt en del av vår kollektive bevissthet først i de senere årene, har det altså sammenheng med økende likestilling, større mulighetsrom i livet vårt, høyere forventninger og standarder, og mer vektlegging av følelsesmessige tilstander. Alt dette er typiske senmoderne utviklingstrender, som har dukket opp de siste fire–fem tiårene, og følgelig henger mer eller mindre sammen. Etter hvert var de blitt så tydelige og gjenkjennelige i mange menneskers liv at det bare skulle et slående begrep til før fenomenet var et faktum. Vi trykket tidsklemmen til vårt bryst, for her ble det satt ord på det vi alle lenge hadde følt.

Så snart vi fikk et navn på disse erfaringene, ble vi oss straks mer bevisst hva vi opplevde, hvordan vi hadde det i grenselandet mellom arbeid og hjem, og hvordan de to arenaene gjensidig påvirket hverandre. Denne bevisstgjøringen har ført mye positivt med seg. Den har bidratt til at mange stiller seg mer kritisk til hvordan vi organiserer livet vårt, og hva som bør være det viktigste innholdet og målet i livet. Oppslutningen om ulike motkulturer, som for eksempel simple living og slow city, er en måte denne kritiske holdningen kommer til uttrykk på. Om man ikke akkurat identifiserer seg med slike fenomener, er det likevel mange som ønsker å senke tempoet i livet, som prøver å være mer realistiske til hva de kan rekke, og som prøver å sette klarere grenser i jobbsammenheng. For de fleste av oss er dette evige utfordringer som vi bærer med oss hele tiden som et permanent, og verdifullt, korrektiv som gjør at vi holder litt mer igjen på jobben enn vi ellers ville gjort. Det minner oss om at det tross alt er familien og de nære relasjonene som er det viktigste i livet. Samtidig tydeliggjør det vår dårlige samvittighet og skyldfølelse for alt vi ikke rekker, alt vi forsømmer, og alt vi må gi slipp på fordi tiden ikke strekker til. Alt dette blir på et vis mer synlig for oss, og dermed også mer påtrengende, når vi har et eget uttrykk for det.

Erkjennelsen av tidsklemmen er altså på mange måter et tveegget sverd: Den kan føre til at vi bestreber oss på å skape større balanse i livet. Men den kan også forsterke følelsen av stress og bekymring som det ikke er så lett å frigjøre seg fra uten å legge om livsstilen. Og ikke alle ønsker å legge om livsstilen. For det vil gjerne innebære at vi må gi avkall på verdier og kvaliteter vi setter pris på. Så lenge man lever sammen med noen, innebærer det også at partene er enige om grunnleggende verdier og livsvalg. Hvilket slett ikke alltid er tilfellet. Kanskje er det slik at hun vil satse på familie og fellesskap, mens han vil satse på jobb.

For øvrig er det ofte kvinnene som driver forbruket opp, og som legger listen for familiens økonomiske levestandard. Resultatet blir uansett at man som par og familie lett føler seg fanget i en livsstil som krever to inntekter, og helst så høye inntekter som mulig. Faktisk er halvparten av alle norske yrkesaktive par avhengige av at begge jobber heltid for at de skal klare seg økonomisk. Samtidig ønsker man å ha et aktivt og velfungerende familieliv. Dermed vil tidspress og stress, dårlig samvittighet og en evig følelse av å komme til kort, lett bli en del av pakken. Det er prisen vi må betale for de uendelige mulighetene vi har i vår moderne tid.