Hva vil det si å yte god hjelp i helse- og velferdssektoren?

Som fagpersoner i helse-, sosial- og velferdssektoren har vi en lang tradisjon med å være eksperter i den forstand at vi har mer kunnskap om hva som hjelper enn de som søker hjelp. Ofte er det også denne forståelsen og praksisen vi lærer når vi utdanner oss og senere blir en del av helse-, sosial- og velferdssektoren. På en måte kan dette være riktig, på andre måter ikke.

Vanligvis vil en fagperson ha mer fagkunnskap enn andre om hva som kan hjelpe vedkommende, mens personen som trenger hjelp selv har erfaringskunnskap om dette. Disse to kunnskapsformene kan stå steilt imot hverandre i hjelperelasjonen. Følgelig kan vi si at en hjelperelasjon bør forstås som både ulik og likeverdig. Den er ulik, eller asymmetrisk, i den betydning at det er en person som søker hjelp, den andre er en fagperson som skal kunne gi hjelp i kraft av sitt mandat. Sånn sett legger den som søker hjelp, sin skjebne i fagpersonens hender.

Relasjonen er likeverdig, og personene møtes menneske til menneske. Begge har de erfaringer fra sitt levde liv, som er betydningsfulle i relasjonen og i samarbeidet. I møte med hjelpsøkeren kan hjelperen se eller høre om erfaringer som han eller hun også selv har gjort seg. Dette utgjør de allmenn- og mellommenneskelige aspektene i hjelperelasjon som fremhever det at enten vi er hjelper eller hjelpsøker, møtes vi også menneske til menneske.

Vi vil oppleve møtet ulikt

Like selvfølgelig som vi er likeverdige som mennesker, er vi forskjellige som fagperson og bruker. Vi bringer ulike erfaringer med oss inn i møtet. På bakgrunn av disse erfaringene vil vi oppleve møtet ulikt. Ser vi bort fra dette konkrete møtet og snakker prinsipielt, er det en asymmetrisk relasjon i den forstand at det er én person som søker hjelp og en annen som skal forsøke å bidra til å hjelpe. Den eller de som søker hjelp, er i en eller annen form for krise som krever en omsorgshandling fra hjelperen.

Løgstrup (2000) skriver at omsorg handler om å holde noe av en annens liv i sin hånd. Han betegner omsorg som et handlingsområde hvor mye kan gå galt, noen ganger fryktelig galt. Omsorg forstås som en respons på menneskets sårbarhet. Svært mye står på spill for den det gjelder, og det innebærer en enorm fallhøyde for den som skal ivareta. Heri ligger omsorgens dilemmaer, som ikke lar seg løse ved å la være å handle eller å ikke bry seg – og dens grunnleggende tvetydige karakter. Tvetydigheten består i at det beste kan bli det godes fiende, at å hjelpe er å utøve og dermed potensielt misbruke makt og at det moralske eller umoralske ved det som gjøres, er avhengig av kontekst og øynene som ser. Omsorg kan meget vel oppleves som overgrep i form av både for mye og for lite omsorg.

En av flere viktige verdier i hjelpearbeid er knyttet til det å ta ansvar. Ansvar handler grunnleggende sett om å respondere når noen ber om hjelp. Det er en indre forpliktelse som krever handling. Det er en moralsk forpliktelse vi påtar oss som hjelpere. For ansatte i helse- og velferdssektoren, som står ansikt til ansikt med brukerne, er ansvar å imøtekomme konkrete og personlige hjelpebehov.

Vi må fremheve brukerens eget ansvar og eierskap

Å ta ansvar for noe innebærer å gi et gjensvar på noe. Begrepet peker også mot å «bære ansvar» for noe. På engelsk har begrepet sitt opphav i response, som betyr svar. Det engelske ordet responsibility betyr altså «å svare på». I det gamle danske språket betyr ordet ansvar «tung» eller «besværlig» (Falk & Torp, 1990). Det forutsetter altså at man forplikter seg til å «andsvara», som betyr «å stå til rette for noe». Verdien ansvar fremhever betydningen av å ta ansvar for eget liv, egne valg og egne handlinger. Og i hjelperelasjoner er det handlingene som er viktigst.

Gode og virksomme relasjoner bygger på mange faktorer. Noe av det viktigste er kanskje å fremheve brukerens eget ansvar for og eierskap til eget liv og egen helse. Ansvar er et eksistensielt grunnvilkår for mennesket. Eierskap innebærer at brukeren er delaktig og medvirkende. Noen ganger ser vi at brukeren blir pasifisert i en hjelperelasjon; de overlater for mye ansvar til hjelperen. Kanskje går det raskere om hjelperen gjør innkjøp for den hjelpetrengende, men en slik situasjon kan i noen tilfeller føre til lært hjelpeløshet. Lært hjelpeløshet er det som skjer når andre tar over og gjør tingene for oss. Hensikten eller motivet kan være utmerket, men det fremmer ikke bedring hos pasienten.

Lært hjelpeløshet blir en alvorlig hindring for å delta i eget liv (Seligman, 1998). En muskel som ikke brukes, mister etter hvert sin styrke og kraft. Dette kan være et bilde på både fysiske og mentale prosesser når de settes på vent. Noen ganger kan hjelperens utålmodighet og mangel på tid være en (dårlig) unnskyldning. I en konkret hjelperelasjon kan det være at vi i stedet for å la den hjelpetrengende få bruke den tiden han eller hun trenger til for eksempel påkledning, så gjør vi det for dem. Et annet eksempel kan være at hjelperen overtar noe den hjelpetrengende kunne gjort selv hvis han fikk litt bedre forklaring eller mer tid. Å lære hjelpeløshet kan gå fort. Det alvorlige er at det fratar den enkelte kontroll over de nære ting, noe som kan føre til skader på psykisk og fysisk helse. Å avlære lært hjelpeløshet tar lenger tid enn å lære det.

Brukeren kan bli sittende med svarteper

Hjelperen har et selvsagt ansvar for å gi nødvendig og tilstrekkelig hjelp. Hjelpen må tilpasses og skreddersys i hvert enkelt tilfelle. All hjelp må ta utgangspunkt i den hjelpetrengendes individuelle og særskilte behov. For mye og for lite hjelp kan være like uheldig. Brukeren må involveres og dele ansvaret for denne utfordringen. Ansvar er flerdimensjonalt i en hjelperelasjon. Mange ulike aktører kan være involvert i en slik relasjon, for eksempel pårørende, venner og profesjonelle aktører.

Motivene kan være de beste fra alles side, men ansvar må likevel være et tema man diskuterer med brukeren og andre involverte, for eksempel i en ansvarsgruppe. Ideen bak en ansvarsgruppe er at brukeren og de ulike ekspertene skal kunne møtes og fordele ansvar, og finne frem til løsninger som er til brukerens beste. Brukeren må være hovedperson og deltakende, hvis ikke blir han lett en tilskuer. Brukerens ressurser og mestringsevne må være i sentrum for den hjelpen som skal ytes.

Medansvar er viktig i en relasjon som kanskje er skeiv eller asymmetrisk. Å være medansvarlig betyr at ansvaret fordeles – noen ganger likt, andre ganger ulikt. Medansvar betyr at en på ulike vis er ansvarlig og forpliktet innenfor en viss kontekst. Dette kan være en utfordrende side ved de situasjonene der helse-, sosial- og velferdsfaglig hjelp utøves. Det finnes mange eksempler på at brukeren faller mellom to stoler. Der forpliktelsen er svak og lite uttalt, kan det føre til at brukeren kan bli sittende med svarteper. Om det er ulike etater eller mange fagpersoner involvert i en hjelperelasjon, er det viktig at alle de involverte tar sitt medansvar, stort eller lite. Det er avgjørende at den hjelpetrengende involveres i disse utfordringene. Om den hjelpesøkende har langvarige og sammensatte behov, har vedkommende rett til en individuell plan der mål og ønsker skal være utgangspunktet for samhandlingen.

Vi må ivareta personens autonomi

Om hjelperen overtar et ansvar som burde tilfalt andre, vil det kunne øke klientens avhengighet. Det er av overordnet betydning at brukeren ikke blir tilskuer, men deltaker i eget liv. Å være medvirkende og medskapende betyr at man spiller hverandre gode på tross av ulikheter. Resultater skapes når man kombinerer brukerens kompetanse vedrørende seg selv og sin situasjon og helse- og velferdsarbeiderens faglige kunnskap og erfaring. Sammen må vi bære ansvaret for å skape virksomme og gode relasjoner samt et godt samarbeid.

Brukerens ressurser og mestringsevne må være i sentrum for den hjelpen som skal ytes.

Å være medskapende er å ha en aktiv rolle i de utfordringene som har brakt oss sammen. Det kan være i alvorlige og kompliserte saker så vel som i saker av mindre kompleks karakter. Konkret vil et medskapende ansvar tydeliggjøre for den andre hver enkelt parts bidrag for å lykkes. Et medskapende ansvar kan fra hjelperens side handle om å være villig til å gi fra seg noe av definisjonsmakten og posisjonsmakten – altså utfordre hjelperens kontroll og makt. Aambø (2004) hevder at det ikke er uvanlig at legen på sin side vegrer seg for å ta pasientens perspektiv på alvor, ettersom dette lett kan bidra til at hans egne vurderinger angående diagnose og behandling – som i seg selv kan være kompliserte nok – kompliseres ytterligere. Dette gjelder trolig mange relasjoner også i helse- og velferdsfaglige sammenhenger.

Medbestemmelse, selvbestemmelse og autonomi er alle sider ved det å være medansvarlig. Medbestemmelse er knyttet til de etiske og moralske sidene ved relasjonen. Det er nettopp når vi ivaretar personens autonomi at vi opptrer som moralske aktører. Praksiser må bygge på at hjelperne baserer sin praksis på et uttalt etisk og moralsk grunnlag.