Depresjon og demens er to av de vanligste psykiske lidelsene hos eldre. Lidelsene opptrer ofte sammen, og symptomene kan være overraskende like. Derfor kan diagnostisering være en utfordring, og depresjon hos eldre har lenge vært undervurdert i behandlingsapparatet og lavere prioritert enn depresjon hos yngre.
Å oppnå en bedre forståelse av sammenhengen mellom de to lidelsene vil kunne ha store følger for forebygging, behandling og oppfølging av eldre med demens. To forskere ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Maiken Lied Berntzen og Martin Bystad, har gått igjennom internasjonale studier om sammenhengen og publiserer nå en oppsummering i det vitenskapelige tidsskriftet Scandinavian Psychologist.
I alt 13 av de 16 kartlagte forskningsartiklene peker på depresjon som en risikofaktor for demens. Ifølge Berntzen og Bystad forteller dette oss at man i høyere grad bør prioritere behandling og oppfølging av eldre med depresjon.
Bør fanges opp
– Depresjon er ikke en naturlig del av aldringen, i motsetning til hva en del fagfolk tidligere har antatt, sier Martin Bystad. – Depresjon hos eldre må ikke avfeies som «alderstretthet». Depresjon øker risikoen for en rekke sykdommer, derfor er det ikke overraskende at lidelsen også er forbundet med økt risiko for demens, og at sykdommen har negativ virkning på hjernens funksjon. Det er særlig viktig at eldre personer som har alvorlige eller tilbakevendende depresjoner, fanges opp og følges opp. Hvis en pasient har vært mye plaget av depresjon gjennom et langt liv, kan det være hensiktmessig med en utredning av kognitiv funksjon.
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
Bystad får støtte fra Linn-Heidi Lunde, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen og forfatter av boken Alder er ingen hindring Hun påpeker at symptomer på depresjon alltid bør kartlegges og behandles ved demenstilstander.
– Psykiske tilleggssymptomer som angst og depresjon er vanlig hos personer med demens eller kognitiv svikt, noe som bidrar til forverring av sykdomstilstanden. Ofte er disse symptomene de første tegnene på kognitiv svikt, slik Berntzen og Bystad også peker på. Som behandler må man forholde seg til kompleksiteten og til at pasienter ofte har flere lidelser på én gang, sier Lunde.
Seiglivede fordommer
Samtidig tar Tromsø-forskerne noen viktige forbehold:
[Artikkelen fortsetter under annonsen.]
– Det er grunn til å anta at depresjon kan gi en tidligere debut av demens, men en åpenbar svakhet er jo at dette er korrelasjonsstudier som ikke kan si noe sikkert om årsakssammenhenger. Både alvorlighetsgraden og antallet depressive episoder har betydning for demensrisikoen, men årsaken til demens er sammensatt. Alder, genetisk arv og livsstil påvirker risikoen. Vi kan heller ikke helt utelukke at depresjon hos eldre faktisk kan være et tidlig symptom på demens, sier Martin Bystad.
Hva tenker dere er grunnen til at eldres psykiske helse er blitt nedprioritert i behandlingsapparatet?
– Det er nok flere grunner til dette. En av dem er at «aldring» har vært ensbetydende med tap. Mange forbinder eldre med sykehjem og fysisk sykdom. Men de fleste eldre er hjemmeboende og selvstendige, og ikke minst er de en svært heterogen gruppe. Manglende endringsvilje hos eldre er et eksempel på en feilaktig forestilling som er utbredt. Sigmund Freuds gamle påstand om at personer over 50 år ikke har nytte av psykoterapi, henger fortsatt igjen. Men det finnes stadig mer dokumentasjon og erfaring som viser at behandling av psykiske lidelser i øvre del av livsløpet kan ha god effekt. Noen ganger kan selv små tiltak gi store gevinster, for eksempel kan det å bryte ut av en ensom tilværelse være nok.
Også Linn-Heidi Lunde mener at nedprioriteringen i stor grad handler om negative holdninger til hva det vil si å bli eldre:
– Disse forestillingene er seiglivede. Dette er trolig en av årsakene til at distrikspsykiatriske sentre i så liten grad tar imot eldre over 60 år. Eldre som kommer til psykologisk behandling, er ikke mindre villige til å endre vaner og atferd enn yngre, snarere tvert imot. Etter min mening er det et paradoks at eldre er den gruppen som i størst grad får utskrevet vanedannende legemidler og antidepressiver for plagene sine, når vi vet at eldre i langt mindre grad enn yngre tåler slike medikamenter.
Les Maiken Lied Berntzen og Martin Bystads vitenskapelige artikkel i Scandinavian Psychologist.
