Flere studier viser at depresjon er en utbredt og hyppig lidelse hos eldre (Alexopoulos, 2005). En systematisk gjennomgang av 55 internasjonale studier viste at 19 % av eldre har en depresjon, mens forekomsten er dobbelt så høy hos eldre som bor på institusjon (Rosenvinge & Rosenvinge, 2003). Tall fra Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag viste at forekomsten av depresjon øker med alderen (Solhaug, Romuld, Romild & Stordal, 2012). Denne studien viste en forekomst av depresjon på 15 % i aldersgruppen i 65–69 års alder, mens for aldersgruppen 80–84 år lå forekomsten på 22 %. Dette gjenspeiles i et høyt forbruk av antidepressive legemidler hos eldre personer (Folkehelseinstituttet, 2012). Ved beregning av forekomst er det imidlertid forskjell på befolkningsstudier og kliniske studier. Forekomsten kan derfor være beheftet med noe usikkerhet (Luppa et al., 2012).
Tapsopplevelser, ensomhet, somatiske sykdommer, flytting og mangel på sosial støtte kan gjøre eldre sårbare for depresjon (Alexopoulos, 2005; Unützer, 2007). Aldring kan altså føre med seg noen risikofaktorer som øker sannsynligheten for å bli deprimert.
Depresjon kjennetegnes av grunnsymptomene nedsatt stemningsleie, interesse- og gledeløshet og tap av energi (World Health Organization, 1993). Hos eldre kan en depresjon fremstå annerledes enn hos yngre, der symptomer som vedvarende smerter, angst, søvnproblemer og initiativløshet er uttalte (Baldwin, 2014; Engedal, 2008).
Depresjon kan medføre kognitiv svikt (Landrø & Andersson, 2008). Eksekutive funksjoner (evnen til å regulere, iverksette og planlegge sammensatte mentale operasjoner) er spesielt utsatt for nedsatt funksjon som følge av depresjon (Landrø & Andersson, 2012). I sin metaanalyse viser McDermott og Ebmeier (2009) at depresjon medfører størst svekkelse i eksekutive funksjoner og noe svikt i episodisk hukommelse og tempo. Det er også antatt at tilbakevendende depresjon kan gi vedvarende endringer i kognitiv funksjon (Landrø & Anderson, 2012; Sheline, Sanghavi, Mintun & Gado 1999).
Den kognitive svikten ved depresjon er mer uttalt hos eldre enn hos yngre individer, og omfatter hovedsakelig redusert hukommelse, tempo og oppmerksomhet (Herrmann, Goodwin & Ebmeier, 2007), samt svikt i eksekutive funksjoner (Dybedal, Tanum, Sundet, Gaarden & Bjølseth, 2013). Generelt er depresjon hos eldre assosiert med dårligere helse, svekket livskvalitet (Gao et al., 2012), økt mortalitet (Caraci, Copani, Nicoletti & Drago, 2010), og kardiovaskulære sykdommer (Einvik, Dammen & Omland, 2010). Flere nevrobiologiske endringer kan følge med depresjon, derav høyere nivåer av kortisol og betennelsesprosesser (Taylor, 2012). Hickie og medarbeidere (2005) fant at personer med alvorlige depressive lidelser hadde signifikant redusert hippocampusvolum sammenliknet med friske kontroller. Denne volumreduksjonen var størst hos de eldre deltakerne.
Aldring kan ikke bare gi økt sårbarhet for depresjon, men er også en sentral risikofaktor for utviklingen av demens (Van der Flier & Scheltens, 2005). Med et økende antall eldre i samfunnet er det ventet at forekomsten av demens vil fordoble seg de neste 20 årene (Hjort & Waaler, 2010).
Demens brukes som en fellesbetegnelse på patologiske hjerneorganiske tilstander som medfører kognitiv svikt (Cavanaugh & Blanchard-Fields, 2011). Demens kan defineres som en ervervet og permanent redusert hukommelsesevne og svikt i minst en annen kognitiv funksjon (eksempelvis språkfunksjon eller visuospatial evne) (World Health Organization, 1993). Den kognitive svikten må ha vedvart i minst seks måneder og være av en slik alvorlighetsgrad at dagliglivets funksjoner og/eller sosialt liv påvirkes (World Health Organization, 1993). Det finnes flere typer demens. Alzheimers demens er den vanligste formen for demens og skyldes opphopning av betaamyloid og floker i hjernen (Mayeux, 2010). Det er anslått at rundt 60 % av all demens er Alzheimers demens (Hestad & Reinvang, 2008). Den nest vanligste formen for demens er vaskulær demens, som antas å utgjøre 20–25 % av all demens (Brækhus & Engedal, 2004). Vaskulær demens skyldes cerebrovaskuære forhold, eksempelvis hjerneblødninger, iskemi, små infarkter, etc. (Brækhus & Engedal, 2004). Det finnes også andre typer demens som er mindre vanlige, slik som frontotemporal demens, alkoholisk demens og lewylegemedemens (Engedal & Haugen, 2009). Hovedtyngden av forskningen som undersøker depresjon som risikofaktorer ved demens, er rettet mot vaskulær demens og Alzheimers demens.
Foruten aldring og arv påvirker også livsstilen risikoen for demens (Alexopoulos, 2005; Fratiglioni, Paillard-Borg & Winblad, 2004). For eksempel er langvarig stress (Johansson et al., 2010), høyt blodtrykk over lengre tid (Kennelly, Lawlor & Kenny, 2009), og diabetes vist å øke risikoen for demens (Westwood et al., 2014). Videre er det også vist at ensomhet gir økt risiko for demens (Holwerda et al., 2012). Det er derfor rimelig å anta at risikoen for demens kan påvirkes av modifiserbare faktorer. Det foreligger stadig mer evidens for en slik antakelse (Alzheimer’s Association, 2014). Ettersom depresjon hos eldre kan medføre svekket kognitiv funksjon og redusert fysisk helse, er det rimelig å stille følgende spørsmål: Er depresjon en risikofaktor for demens? Hensikten med denne artikkelen er å gi en kunnskapsoppsummering og kort oversikt over internasjonale studier som belyser dette spørsmålet.
Metode
Det ble gjennomført et søk i PubMed.gov. Søkekombinasjonen «depression risk factor dementia longitudinal» ble benyttet. Søket resulterte i 234 treff. Søkeordene ble valgt ut for å begrense søket til relevante treff. Siden demens ofte utvikler seg langsomt, ble kun longitudinelle studier vurdert som aktuelle studier. Siste søk ble utført 18. desember 2014.
Etter å ha vurdert overskrift og sammendrag ble 54 artikler ansett som relevante. Etter grundigere gjennomgang ble 33 av disse artiklene ekskludert grunnet manglende relevans (dvs. problemstillingen var helt utenfor temaet i vår artikkel). Fra de 19 aktuelle artiklene som ble inkludert etter grundigere gjennomgang, ble ytterligere tre artikler ekskludert grunnet manglende definisjon av demens. Den nåværende artikkelen ser ikke videre på risikoforskjeller for utvikling av ulike typer demens. Det endelige antall artikler som ble inkludert, var 16. Figur 1 gir en oversikt over søkeprosessen.
Resultater
Tabell 1 viser en detaljert oversikt over de 16 inkluderte studiene. Som det fremgår i tabell 1, viste 13 av de 16 studiene at depresjon eller depressive symptomer økte risikoen for å utvikle demens, mens tre studier ikke fant noen signifikant sammenheng mellom depresjon og risiko for å utvikle demens (Becker et al., 2009; Henderson et al., 1997; Vaillant, Okereke, Mukamal & Waldinger, 2014).
| Type studie | Mål på depresjon | Mål på demens og kriterier | Tid | Baseline alder (M) | Resultat | |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Becker et al., 2009 | Prospektiv observasjon (N = 288) | CES‑D | Vurdert av klinisk komité, DSM-IV, NT | 9 år (Mdn) | 77,5 år | Ingen signifikant sammenheng mellom depresjon og utvikling av demens. |
| Dotson et al., 2010 | Prospektiv observasjon (N = 1239) | CES‑D | Vurdert fra journal, hjerneavbildning, DSM-III-R | 23,6 år (Mdn) | 55,5 år | Depresjon økte risiko for demens. HR = 1,87. To eller flere episoder med depresjon doblet risikoen. HR = 2,08. |
| Forno et al., 2005 | Prospektiv observasjon (N = 1357) | CES‑D | DSM-III | 14 år | 65,5 år | Depressiv symptom historie økte risiko for å utvike demens (særlig AD) hos menn, men ikke hos kvinner. HR (menn) = 1,78. |
| Fuhrer et al., 2003 | Prospektiv observasjon (N = 3777) | CES‑D | DMS‑III‑R, MMSE | 8 år | 75,1 år | Depressive symptomer økte risiko for å utvikle demens, men kun hos menn. OR (menn) = 3,5. OR (kvinner) = 1,2. |
| Geerlings et al., 2000 | Prospektiv observasjon, 2 uavhengige utvalg (N = 3147 og 2399) | GMSS og CES‑D | MMSE | 3,2 og 3,1 år (M) | 73,1 og 70,7 år | Depresjon økte risiko for AD moderat. OR = 1,67. |
| Henderson et al., 1997 | Prospektiv observasjon (N = 1045) | CIE, ICD‑10 og DSM‑III‑R-kriterier | MMSE, ICD‑10 og DSM‑III‑R | 3,6 år (M) | 80,1 år | Depresjon kunne ikke predikere utvikling av demens. |
| Kral et al., 1989 | Prospektiv observasjon (N = 44) | Psykiatrisk undersøkelse | EEG, CT, kognitiv status, (obduksjon hos noen) | 8 år (M) | 76,5 år | Depresjon økte risikoen for å utvikle AD. |
| Luchsinger et al., 2008 | Prospektiv observasjon (N = 526) | HAM | DSM‑IV | 5,1 år (M) | 76,5 | Depresjon økte risiko for AD. HR = 3,4. |
| Morgan et al., 2007 | Case-kontroll, obduksjonsstudie (N = 83) | CES‑D | DSM‑III | 10,4 år (M) | 76,3 år | Depresjon er en risikofaktor for AD ved allerede påvist AD-patologi i hjernen, men ikke en risikofaktor for AD-patologi. |
| Sachs-Ericsson et al., 2014 | Prospektiv observasjon (N = 284) | MADRS | MMSE, vurdert av klinisk komité | 3 år | – | Sent debuterende depresjon øker risiko for utvikling av demens mer enn tidlig debuterende depresjon. |
| Saczynski et al., 2010 | Prospektiv observasjon (N = 959) | CES‑D, bruk av antidepressive medisiner | MMSE, NT, journal, DMS-IV | 17 år | 79 år | Depresjon økte risikoen for å utvikle demens. HR = 1,72. |
| Simons et al., 2006 | Prospektiv observasjon (N = 2805) | Selvrapport, spørreskjema | ICD‑9 og 10 | 16 år | – | Depresjon førte til en fremtidig økt risiko for å utvikle demens. HR = 1,53. |
| Spira et al., 2012 | Prospektiv observasjon (N = 302 kvinner) | GDS | NT, MMSE, DSM‑IV | 5 år | 87 år | Depressive symptomer gav økt risiko for demens. OR = 3,11. |
| Steffens et al., 2007 | Prospektiv observasjon, MRI (N = 161) | HAM, MADRS | NT, DSM‑IV | 5,4 år (M) | 69,2 år | Depresjon gav økt risiko for utvikling av demens. |
| Vaillant et al., 2014 | Prospektiv observasjon (N = 196) | DSM‑III | Telefonintervju for kognitiv status, fysiologisk undersøkelse | 20 år | – | Depresjon før 50 år var ikke korrelert med demens 20–40 år senere. |
| Wilson et al., 2002 | Prospektiv observasjon (N = 821) | CES‑D, DSM‑III | NT, klinisk vurdering | 4,5 år (M) | 75,4 år | Depressive symptomer har sammenheng med økt risiko for demens. HR = 1,19 (HR-økning for ett poeng økt i CES‑D-skåre). |
Alle studiene hadde deltagere uten demens ved oppstart. De fleste studiene refererte enten til demens som en fellesdiagnose, eller til Alzheimers demens (AD). Studiene korrigerte også for alder og kjønn i sine resultater. Oppfølgingstiden varierte fra tre år (Sachs-Ericsson et al., 2014) til 23 år (Dotson, Beydoun & Zonderman, 2010).
Studiene viste at både tidlig debuterende (før 65 år) (Dotson et al., 2010; Simons, Simons, McCallum & Friedlander, 2006) og sent debuterende (etter 65 år) depresjon økte risikoen for å utvikle demens (Luchsinger, Honig, Tang & Devanand, 2008; Sachs-Ericsson et al., 2014; Saczynski, Beiser, Seshadri, Auerbach & Wolf, 2010; Spira, Rebok, Stone, Kramer & Yaffe, 2012). Sachs-Ericsson og medarbeidere (2014) fant at sent debuterende depresjon medførte større risiko for demens enn tidlig debuterende depresjon.
Videre er det rapportert økt risiko for demens ved flere tilbakevendende depressive episoder gjennom livet (Saczynski et al., 2010). Dotson og medarbeidere (2010) finner at risikoen for å utvikle demens øker for hver nye depressive episode et individ opplever. Det er også rapportert økt risiko for å utvikle demens ved et høyt depressivt symptomtrykk (Spira et al., 2012; Wilson et al., 2002).
Diskusjon
De fleste studiene som er gjennomgått, samstemmer og rapporterer at depresjon øker risikoen for demens. Men den underliggende årsaken til en slik sammenheng er ikke kartlagt fullt ut (Kessing, 2012). En forklaring er at depresjon gir hjerneorganiske (nevrobiologiske / cerebrovaskulære) endringer som øker risikoen for demens over tid. En annen forklaring er at depresjon er et tidlig symptom på demens og ikke en risikofaktor.
Depresjon som en risikofaktor for demens.
Det er antatt at depresjon gir høyere nivåer av kortisol, som er et stresshormon (Alexopoulos et al. 2002; Butters et al., 2008; Caraci et al. 2010). Over tid kan høy utskillelse av kortisol medføre strukturelle skader på hippocampus (Jorm, 2001). Høye nivåer av kortisol kan svekke nevrogenese, øke sannsynligheten for apoptose av nevroner i hippocampus, og øke nevroners sårbarhet for beta-amyloid (Byers & Yaffe, 2011; Caraci et al., 2010). Beta-amyloid har en viktig rolle ved utvikling av demens, spesielt Alzheimers demens (Mayeux, 2010).
Ved depresjon er det også sannsynlig at betennelsesfremmende (pro-inflammatoriske) prosesser er involvert (Hestad, Aukrust, Tønseth & Klæbo-Reitan, 2009). Dette omfatter særlig en økning av cytokiner, som er relatert til immunsystemet (Hestad et al., 2009). Videre er det funnet at depresjon hemmer synaptisk plastisitet, siden depresjon reduserer nivået av BDNF («brain-derived neurotrophic factor») (Byers & Yaffe, 2011; Caraci et al., 2010). BDNF er en nervevekstfaktor som har stor betydning for hjernens plastisitet (Doidge, 2007). Reduserte nivåer av BDNF er vist ved både demens og depresjon (Bewernick & Schlaepfer, 2013).
Depresjon hos eldre er også forbundet med cerebrovaskulære endringer, eksempelvis små hjerneblødninger, endringer i hvit substans, små infarkter, etc. (Charlson & Peterson, 2002). Slik cerebrovaskulær patologi kan medføre initiativløshet, svekket hukommelse og eksekutiv funksjon (Alexopoulos et al., 1997). Følgelig kan det antas at depresjon gir cerebrovaskulære endringer som utvikler seg til demens over tid (Alexopoulos, 2003; Loganathan, Phutane,Jhirwal & Verghese, 2010).
Det er viktig å understreke at risikoen for demens sannsynligvis henger sammen med depresjonens alvorlighetsgrad (Dotson et al., 2010), samt antallet depressive episoder (Spira, et al., 2012; Wilson et al., 2002). En mulig årsak til dette er at gjentatte og alvorlige depresjoner trolig gir større belastning på hjernen enn milde depresjoner (Dotson et al., 2010).
I en systematisk gjennomgang har Barnes og Yaffe (2011) identifisert syv modifiserbare risikofaktorer for demens. Disse omfatter lav utdanning, høyt blodtrykk, røyking, fysisk inaktivitet, overvekt, diabetes og depresjon. Barnes og Yaffe konkluderer med at de overnevnte risikofaktorene til sammen kan forklare om lag 50 % av alle tilfeller av Alzheimers demens. Av disse risikofaktorene fant de at depresjon var den risikofaktoren som hadde høyest relativ risiko (RR = 1,90) (dvs. sannsynlighet for en sykdom i én gruppe i forhold til en annen). Dette samstemmer med en nyere systematisk gjennomgang som konkluderer med at depresjon (midtveis i livet), høyt blodtrykk, diabetes, overvekt og hyperlipemi (forhøyet nivå av fett i blodet) er de modifiserbare risikofaktorene med mest dokumentasjon (Deckers et al., 2015). Videre konkluderte en nyere studie av Zilkens og medarbeidere (2014) med at alvorlige former for depresjon, bipolar lidelse, schizofreni, angst og alkoholavhengighet midtveis i livet var forbundet med økt demensrisiko i høyere alder.
Depresjon som prodromalt symptom på demens.
Ved demens oppstår hjerneorganiske endringer allerede på et tidlig stadium (Hestad & Reinvang, 2008). De utvalgte studiene omfatter primært eldre personer med gjennomsnittsalder over 70 år ved inklusjon. Det kan derfor ikke utelukkes at en demenssykdom gir depressive symptomer før den kognitive svikten avdekkes. På et tidlig tidspunkt kan det være lettere å stille en depresjonsdiagnose enn en demensdiagnose (Engedal & Haugen, 2009). Det kan også være vanskelig å skille depresjon og demens, særlig i en tidlig fase (Bystad, Pettersen & Grønli, 2014). Dersom depresjonsdiagnosen stilles før demensdiagnosen, er ikke dette ensbetydende med at depresjon øker risikoen for demens. Depresjon kan altså være et prodromalt symptom på demens. Dette var konklusjonen fra alle de tre inkluderte studiene som ikke fant at depresjon var en risikofaktor for demens (Becker et al., 2009; Henderson et al., 1997; Vaillant et al., 2014). Det er imidlertid viktig å understreke at depresjon både kan være en risikofaktor og et prodromalt symptom på demens (da Silva, Goncalves-Pereira, Xavier & Mukaetova-Ladinska, 2013).
Begrensninger.
De inkluderte studiene er observasjonsstudier der kun statistiske sammenhenger påvises. Dette gjør det vanskelig å påvise sikre årsakssammenhenger, samt å kontrollere for forstyrrende variabler (Concato, Shah & Horwitz, 2000). Det kan derfor ikke utelukkes at eldre personer med depresjon har et usunt kosthold, beveger seg lite, eller har lite av mentale og sosiale stimuli. Slike faktorer påvirker sannsynligvis risikoen for demens (Fratiglioni, Paillard-Borg & Winblad, 2004). Det er altså mulig at depresjonen kan reflektere den generelle livsstilen. Siden demens ofte utvikler seg langsomt, er det en forutsetning at deltakerne må følges over lengre tid. Da vil det være praktisk vanskelig å bruke andre typer studier enn observasjonsstudier. For å påvise årsakssammenhenger kreves det andre metoder, helst kontrollerte forsøk, noe som utvilsomt er vanskelig å gjennomføre i dette henseende. Men fremtidige observasjonsstudier kan med fordel suppleres med diagnoseverifisert obduksjon og/eller hjerneavbildning, noe som kan gi mer kunnskap om de cerebrovaskulære og nevrobiologiske mekanismene. Det må understrekes at årsakene til demens er komplekse. Siden både arv og alder også påvirker risikoen for demens, er det mest nærliggende å tro at depresjon sannsynligvis kan medføre tidligere debut av demens. Det er ikke realistisk å forvente at demens alltid kan forhindres helt (Fratiglioni, Paillard-Borg & Winblad, 2004).
Kliniske implikasjoner.
Funnene i denne artikkelen synliggjør betydningen av å forebygge og behandle depresjon hos eldre. Depresjonsbehandling for pasienter over 65 år bør ikke nedprioriteres, siden det finnes effektive behandlingstiltak (Engedal, 2008; Ünutzer, 2007). Det er derfor et paradoks at eldres psykiske helse generelt blir nedprioritert (Brunvold & Lunde, 2013). For helsemyndighetene er det et viktig mål å legge til rette for en så sunn hjerne som mulig hos personer i høy alder (Hestad & Reinvang, 2010). Da kan adekvat depresjonsbehandling og fokus på modifiserbare risikofaktorer for demens være et viktig steg i riktig retning.
Konklusjon
Flesteparten av de gjennomgåtte studiene viser at depresjon gir økt risiko for å utvikle demens. Totalbildet er altså at depresjon sannsynligvis er forbundet med økt risiko for demens. En antatt årsak til dette er at depresjon kan påvirke cerebrovaskulære og nevrobiologiske forhold i hjernen. Risikoen for demens påvirkes av både arv og alder, men depresjon kan trolig fremskynde debuttidspunktet for demens. Både alvorlighetsgraden og antallet depressive episoder har betydning for demensrisikoen. Funnene er basert på observasjonsstudier som ikke gir noen sikker informasjon om årsakssammenhenger. Det kan imidlertid ikke utelukkes at depresjon er et tidlig symptom på demens, siden det er lettere å diagnostisere depresjon enn demens på et tidlig tidspunkt. Funnene her gir holdepunkter for at depresjon hos eldre bør forebygges og behandles.
Referanser
Alexopoulos, G. S. (2003). Vascular disease, depression, and dementia. Journal of Geriatric Medical Society, 53, 1178–1180. doi: 10.1046/j.1532-5415.2003.51373.x.
Alexopoulos, G. S. (2005). Depression in the elderly. Lancet, 365, 1961–1970. doi: 10.1016/S0140-6736(05)66665-2.
Alexopoulos, G. S., Buckwalter, K., Olin, J., Martinez, R., Wainscott, C. & Krishnan, K. R. (2002). Comorbidity of late life depression: an opportunity for research mechanisms and treatment. Biological Psychiatry, 52, 543–558. doi: 10.1016/S0006-3223(02)01468-3.
Alexopoulos, G. S., Meyers, B. S., Young, R. C., Campbell, S., Silbersweig, D. & Charlson, M. (1997). Vascular depression hypothesis. Archives of General Psychiatry, 54, 915–922. doi: 10.1001/archpsyc.1997.01830220033006.
Alzheimer’s Association (2014). Alzheimer’s disease. Facts and figures. Alzheimer’s & Dementia, 10, 9–11.
Baldwin, R. C. (2014). Depression in later-life. Oxford: Oxford Psychiatry Library. doi: 10.1093/med/9780199671632.001.0001.
Barnes, D. E. & Yaffe, K. (2011). The projected effect of risk factor reduction on Alzheimer’s disease prevalence. The Lancet Neurology, 10(9), 819–828. doi: 10.1016/S1474-4422(11)70072-2.
Becker, J. T., Chang, Y., Lopez, O. L., Dew, M. A., Sweet, R. A., Barnes, D. et al. (2009). Depressed mood is not a risk factor for incident dementia in a community-based cohort. The American Journal of Geriatric Psychiatry, 17(8), 653–663. doi: 10.1097/JGP.0b013e3181aad1fe.
Bewernick, B. H. & Schlaepfer, T. E. (2013). Chronic depression as a model disease for cerebral aging. Dialogues in Clinical Neuroscience, 15(1), 77–85.
Brunvold, A. R. & Lunde, L. (2014). Eldre i psykoterapi: en undersøkelse av fastlegers henvisningsrutiner og privatpraktiserende psykologers holdninger [Elderly and psychotherapy: A survey of GPs’ referral practices and psychologists’ attitudes and motivation in working with the elderly]. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 51(2), 113–118.
Brækhus, A. & Engedal, K. (2004). Vaskulær demens – et dårlig definert begrep? [Vascular dementia – an ill-defined concept?] Den norske lægeforening, 124, 1097–1099.
Butters, M. A., Young, J. B., Lopez, O., Aizenstein, H. J., Mulsant, B. H., Reynolds, C. F., DeKosky, S. T. & Becker, J. T. (2008). Pathways linking late-life depression to persistent cognitive impairment and dementia. Dialogues in clinical neuroscience, 10(3), 345–357.
Byers, A. L. & Yaffe, K. (2011). Depression and risk of developing dementia. Nature Reviews Neurology, 7(6), 323–331. doi: 10.1038/nrneurol.2011.60.
Bystad, M., Pettersen, K. & Grønli, O. (2014). Depresjon eller demens av Alzheimers type? [Depression or Alzheimer-type dementia?] Tidsskrift for Den norske legeforening, 134, 525–528. doi: .
Caraci, F., Copani, A., Nicoletti, F. & Drago, F. (2010). Depression and alzheimers disease: Neurobiological links and common pharmacological targets. European journal of Pharmacology, 626, 64–71. doi: 10.1016/j.ejphar.2009.10.022.
Cavanaugh, J. C. & Blanchard-Fields, F. (2011). Adult development and aging. Wadsworth: Cengage Learning.
Charlson, M. & Peterson, J. C. (2002). Medical comorbidity and late life depression: what is known and what are the unmet needs? Biological Psychiatry, 5, 226–235. doi: 10.1016/S0006-3223(02)01422-1.
Concato, J., Shah, N. & Horwitz, R. I. (2000). Randomized, controlled trials, observational studies, and the hierarchy of research designs. The New England Journal of Medicine, 342(25), 1887–1892. doi: 10.1056/NEJM200006223422507.
da Silva, J., Goncalves-Pereira, M., Xavier, M. & Mukaetova-Ladinska, E. B. (2013). Affective disorders and risk of developing dementia. The British Journal of Psychiatry, 202, 177–186. doi: 10.1192/bjp.bp.111.101931.
Deckers, K., van Boxtel, M. P., Schiepers, O. J., de Vugt, M., Munoz Sanchez, J. L., Anstey, J et al. (2015). Targeting risk factors for dementia prevention: a systematic review and Delphi consensus study on the evidence from observational studies. International Journal of Geriatric Psychiatry, 30(3), 234–246. doi: 10.1002/gps.4245.
Diniz, B. S., Butters, M. A., Albert, S. M., Dew, M. A. & Reynolds, C. F. (2013). Late-life depression and risk of vascular dementia and Alzheimer’s disease: systematic review and meta-analysis of community-based cohort studies. The British Journal of Psychiatry, 202, 329–335. doi: 10.1192/bjp.bp.112.118307.
Doidge, N. (2007). The Brain that Changes Itself. New York: Penguin Books.
Dotson, V. M., Beydoun, M. A. & Zonderman, A. B. (2010). Recurrent depressive symptoms and the incidence of dementia and mild cognitive impairment. Neurology , 75(1), 27–34. doi: 10.1212/WNL.0b013e3181e62124.
Dybedal, G. S., Tanum, L., Sundet, K., Gaarden, T. L. & Bjølseth, T. M. (2013). Neuropsychological functioning in late-life depression. Frontiers in Psychology, 4, 381. doi: 10.3389/fpsyg.2013.00381.
Einvik, G., Dammen, T. & Omland, T. (2010). Depresjon og kardiovaskulær sykdom – er det en sammenheng? [Depression and cardiovascular disease – is there an association?] Tidsskrift for Den norske legeforening, 130, 729–732.
Engedal, K. (2008). Alderspsykiatri i praksis [Geropsychiatry in practice]. Tønsberg: Forlaget Aldring og Helse.
Engedal K. & Haugen, P. K. (2009). Demens – fakta og utfordringer [Dementia – facts and challenges]. Tønsberg: Forlaget Aldring og Helse.
Folkehelseinstituttet (2012). Reseptregisteret. Hentet 9. mai 2014, fra Reseptregisteret.no.
Forno, G. D., Palermo, M. T., Donohue, J. E., Karagiozis, H., Zonderman, A. B. & Kawas, C. (2005). Depressive symptoms, sex, and risk for Alzheimer’s disease. Annals of Neurology, 57(3), 381–387. doi: 10.1002/ana.20405.
Fratiglioni, L., Paillard-Borg, S. & Winblad, B. (2004). An active and socially integrated lifestyle in late life might protect against dementia. Lancet Neurology, 3(6) 343–353. doi: 10.1016/S1474-4422(04)00767-7.
Fuhrer, R., Dufouil, C. & Dartigues, J. F. (2003). Exploring sex differences in the relationship between depressive symptoms and dementia incidence: prospective results from the PAQUID Study. Journal of the American Geriatrics Society, 51(8), 1055–63. doi: 10.1046/j.1532-5415.2003.51352.x.
Gao, Y., Huang, C., Zhao, K., Ma, L., Qiu, L., Zhang, L. et al. (2012). Depression as a risk for dementia and mild cognitive impairment: a meta-analysis of longitudinal studies. International Journal of Geriatric Psychiatry, 28, 441–449. doi: 10.1002/gps.3845.
Geerlings, M. I., Bouter, L. M., Schoevers, R., Beekman, A. T. F., Jonker, C., Deeg, D. J. H., … Schmand, B. (2000). Depression and risk of cognitive decline and Alzheimer’s disease. Results of two prospective community-based studies in The Netherlands. The British Journal of Psychiatry, 176, 568–575. doi: 10.1192/bjp.176.6.568.
Henderson, A. S., Korten, A. E., Jacomb, P. A., Mackinnon, A. J., Jorm, A. F., Christensen, H. & Rodgers, B. (1997). The course of depression in the elderly: a longitudinal community-based study in Australia. Psychological Medicine, 27(1), 119–129. doi: 10.1017/S0033291796004199.
Herrmann, L. L., Goodwin, G. M. & Ebmeier, K. P. (2007). The cognitive neuropsychology of depression in the elderly. Psychological Medicine, 37, 1693–1702. doi: 10.1017/S0033291707001134.
Hestad, K., Aukrust, P., Tønseth, S. & Klæbo-Reitan, S. (2009). Depression has a strong relationship to alterations in the immune, endocrine and neural system. Current Psychiatry Reviews, 5(4), 287–297. doi: 10.2174/157340009789542105.
Hestad, K. & Reinvang, I. (2008). Normal og patologisk kognitiv aldring – kan de skilles? [Normal and pathological aging – is it possible to separate them?] Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 45(9), 1133–1142.
Hestad, K. & Reinvang, I. (2010). Utredning av demens hos eldre [Assessing dementia]. I K. Hestad & J. Egeland (red.), Klinisk nevropsykologi [Clinical Neuropsychology]. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.
Hickie, I., Naismith, S., Ward, P. B., Turner, K., Scott, E., Mitchell, P., Wilhelm, K. & Parker, G. (2005). Reduced hippocampal volumes and memory loss in patients with early- and late-onset depression. The British Journal of Psychiatry, 186, 197–202. doi: 10.1192/bjp.186.3.197.
Hjort, P. F. & Waaler, H. T. (2010). Demens frem mot 2050 [Dementia towards 2050]. Tidsskrift for Den norske legeforening, 130, 1356–1358. doi: 10.4045/tidsskr.09.1433.
Holwerda, T. J., Deeg, D. J. H., Beekman, A. T. F., van Tilburg, T. G., Stek, M. L., Jonker, C. & Schoevers, R. (2012). Feelings of loneliness, but not social isolation, predict dementia onset: Results from the Amsterdam Study of the Elderly (AMSTEL). Journal of Neurology Neurosurgery and Psychiatry, 85(2), 135–142. doi: 10.1136/jnnp-2012-302755.
Johansson, L., Guo, X., Waern, M., Östling, S., Gustafson, D., Bengtsson, C. & Skoog, I. (2010). Midlife psychological stress and risk of dementia: a 35-year longitudinal population study. Brain, 133(8), 2217–2224. doi: 10.1093/brain/awq116.
Jorm, A. F. (2001). History of depression as a risk factor for dementia: an updated review. Australian and New Zealand Journal of Psychiatry, 35(6), 776–781. doi: 10.1046/j.1440-1614.2001.00967.x.
Kennelly, S. P., Lawlor, B. A. & Kenny, R. A. (2009). Blood pressure and the risk for dementia: A double edged sword. Ageing Research Reviews, 8(2), 61–70. doi: 10.1016/j.arr.2008.11.001.
Kessing, L. V. (2012). Depression and the risk for dementia. Current Opinion in Psychiatry, 25, 457–461. doi: 10.1097/YCO.0b013e328356c368.
Kral, V. A. & Emery, O. B. (1989). Long-term follow-up of depressive pseudodementia of the aged. The Canadian Journal of Psychiatry, 34(5), 445–446.
Landrø, N. I. & Andersson, S. (2008). Nevropsykologiske aspekter ved stemningslidelser [Neuropsychological phenomena associated with mood disorder]. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 45(9), 1155–1163.
Landrø, N.I. & Andersson, S. (2012). Et nevrokognitivt perspektiv på utvikling og behandling av unipolare depresjoner [A neurocognitive perspective on development and treatment of depression]. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 49(1), 14-20.
Langballe, E. M. & Evensen, M. (2011). Eldre i Norge: Forekomst av psykiske plager og lidelser [Elderly in Norway: Prevalance of mental diseases]. Oslo: Folkehelseinstituttet.
Loganathan, S., Phutane, V., Jhirwal, O. P. & Verghese, M. (2010). Progression of vascular depression to possible vascular dementia. Journal of Neuropsychiatry and clinical neurosciences, 22, 1–4. doi: 10.1176/jnp.2010.22.4.451.e34.
Luchsinger, J. A., Honig, L. S., Tang, M. & Devanand, D. P. (2008). Depressive symptoms, vascular risk factors, and Alzheimer’s disease. International Journal of Geriatric Psychiatry, 23(9), 922–928. doi: 10.1002/gps.2006.
Luppa, M., Sikorski, C., Luck,T., Ehreke, L., Konnopka, A, Wiese, B. et al. (2012). Age – and gender – specific prevalence of depression in latest-life. Systematic review and meta-analysis. Journal of Affective Disorder, 136, 212–221. doi: 10.1016/j.jad.2010.11.033.
Mayeux, R. (2010). Early Alzheimer`s Disease. New England Journal of Medicine, 362, 2194–2201. doi: 10.1056/NEJMcp0910236.
McDermott, L. M. & Ebmeier, K. P. (2009). A meta-analysis of depression severity and cognitive function. Journal of Affective Disorders, 119, 1–8. doi: 10.1016/j.jad.2009.04.022.
Morgan, M. D., Mielke, M. M., O’Brian, R. O., Troncose, J. C., Zonderman, A. B. & Lyketsos, G. (2007). Rates of depression in individuals with pathologic but not clinical Alzheimer disease are lower than those in individuals without the disease: findings from the Baltimore Longitudinal Study on Aging (BLSA). Alzheimer Disease and Associated Disorders, 21(3), 199–204. doi: 10.1097/WAD.0b013e3181461932.
Rosenvinge, B. H. & Rosenvinge, J. H. (2003). Forekomst av depresjon hos eldre – systematisk oversikt over 55 prevalensstudier fra 1990–2001 [Occurrence of depression in the elderly – a systematic review of 55 prevalence studies from 1990–2001]. Tidsskrift for Den norske lægeforening, 123, 928–929.
Sachs-Ericsson, N., Moxley, J. H., Corsentino, E., Rushing, N. C., Shef, J., Selby, E. A., Gotlib, I. & Steffens, D. C. (2014). Melancholia in later life: late and early onset differences in presentation, course, and dementia risk. International Journal of Geriatric Psychiatry, 29(9), 943–951. doi: 10.1002/gps.4083.
Saczynski, J. S., Beiser, A., Seshadri, S., Auerbach, S. & Wolf, P. A. (2010). Depressive symptoms and risk of dementia: the Framingham Heart Study. Neurology, 75(1), 35–41. doi: 10.1212/WNL.0b013e3181e62138.
Simons, L. A., Simons, J., McCallum, J. & Friedlander, Y. (2006). Lifestyle factors and risk of dementia: Dubbo Study of the elderly. Medical Journal of Australia, 184(2), 68–70.
Sheline, Y. I, Sanghavi, M., Mintun, M. A. & Gado, M. H. (1999). Depression duration but not age predicts hippocampal volume loss in medically healthy women with recurrent major depression. Journal of Neuroscience, 15, 5034–5043.
Solhaug, H. I., Romuld, E. B., Romild, U. & Stordal, E. (2012). Increased prevalence of depression in cohorts of the elderly: An 11-year follow-up in the general population – the HUNT study. International Psychogeriatrics, 24(1), 151–158. doi: 10.1017/S1041610211001141.
Spira, A. P., Rebok, G. W., Stone, K. L., Kramer, J. H. & Yaffe, K. (2012). Depressive symptoms in oldest-old women: risk of mild cognitive impairment and dementia. The American Journal of Geriatric Psychiatry, 20(12), 1006–1015. doi: 10.1097/JGP.0b013e318235b611.
Steffens, D. C., Potter, G. G., McQuoid, D. R., MacFall, J. R. & Payne, M. E. (2007). Longitudinal magnetic resonance imaging vascular changes, apolipoprotein E genotype, and development of dementia in the neurocognitive outcomes of depression in the elderly study. The American Journal of Geriatric Psychiatry, 15(10), 839–849. doi: 10.1097/JGP.0b013e318048a1a0.
Taylor, S. E. (2012). Health psychology. New York: McGraw-Hill Companies.
Unützer, J. (2007). Late-life depression. New England Journal of Medicine, 357, 2269–2276. doi: 10.1056/NEJMcp073754.
Vaillant, G. E., Okereke, O. I., Mukamal, K. & Waldinger, R. J. (2014). Antecedents of intact cognition and dementia at age 90 years: a prospective study. International Journal of Geriatric Psychiatry, 29(12), 1278–1285. doi: 10.1002/gps.4108.
Van der Flier, W. M. & Scheltens, P. (2005). Epidemiology and risk factors of dementia. Journal of Neurology, Neurosurgery and Psychiatry, 76(Suppl. V), v2–v7. doi: 10.1136/jnnp.2005.082867.
Westwood, A. J., Beiser, A., Decarli, C., Harris, T. B., Chen, T. C., He, X. M. et al.(2014). Insulin-like growth factor-1 and risk of Alzheimer dementia and brain atrophy. Neurology, 82(18), 1613–1619. doi: 10.1212/WNL.0000000000000382.
World Health Organization (1993). The ICD-10 classification of mental and behavioral disorders (F00-F99). Diagnostic Criteria for Research. Geneva: World Health Organization.
Wilson, R. S., Barnes, L. L., Mendses de Leon, C. F., Aggarwal, N. T., Schneider, J. S., Bach, J. et al. (2002). Depressive symptoms, cognitive decline, and risk of AD in older persons. Neurology, 59(3), 364–370. doi: 10.1212/WNL.59.3.364.
Zilkens, P. R., Bruce, D. G., Duke, J., Spilsbury, K. & Semmens, J. B. (2014). Severe psychiatric disorders in mid-life and risk of dementia in late- life (age 65–84 years): A population based case-control study. Current Alzheimer Research, 11(7), 681–693. doi: 10.2174/1567205011666140812115004.