En leder for en større organisasjon skulle engasjere ny revisor. Han intervjuet tre personer fra tre ulike revisjonsselskaper og stilte spørsmålet: «Hvor mye er to pluss to?» Den første svarte: «Fire». Den andre svarte: «Det er i området tre til fem.» Den tredje spurte: «Hvor mye ønsker du at det skal være?» Gjett hvem som fikk oppdraget.

Ved starten av et kurs i bokføring får studentene høre at bokføring og regnskap er næringslivets språk. Summer som føres fra debet til kredit og omvendt, forteller om hvordan pengene flytter seg, hvordan fysiske ting skifter eier, og om tjenester som er utført. Føring av ett enkelt bilag utgjør slik noen få tegn i setningene til den større fortellingen om hva en organisasjon holder på med, hva den har utrettet i det året boken behandler. Først i bøkene kommer oppsummeringen med overskrift Resultat og Balanse. Å kunne lese resultatregnskap og balanse hører med til å beherske næringslivets språk.

Men erfarne næringsdrivende og regnskapsførere har lett for å glemme at dette nettopp er et språk. Mange mangler en forståelse av hvordan språk og begreper faktisk fungerer. Det er lett å tro at bokføring simpelthen handler om å skrive ned i egnede bøker det som har skjedd, og at dette passivt avspeiler den økonomiske virkeligheten. En slik språkforståelse har en lang tradisjon. Dette gamle perspektivet anser at et ord peker på noe virkelig der ute i verden, utenfor språket. Ordet bord representerer i denne forståelsen det materielle bordet jeg sitter ved. Tilsvarende vil et salgsbilag i regnskapet være bare en passiv registrering av noe som allerede har skjedd i markedet.

Mangler konti for sosiale fakta

I dag vet vi også at språk og verden er langt tettere forbundet enn som så. Det fins en omfattende filosofisk tradisjon som poengterer at språket taler oss, like mye som vi taler språket. Språkets virkemåte er ikke først og fremst å speile en objektiv verden der ute. Nei, språket medskaper verden. Gjennom å tale språket skaper vi også ny forståelse og ny virkelighet; vi kobler oss til tingene og til hverandre.

Gjennom nye ord – som for eksempel cyber-space, webside, emisjon, opsjon eller egenkapitalgrad – blir vi i stand til å delta i og medskape den virkeligheten vi kaller internett eller den virkeligheten vi kaller finans. Språk er ikke av sekundær betydning for disse verdenener – det frembringer dem. Dette betyr også at vi ikke snakker om hva vi ser, men at vi snakker om det språket tillater oss å se.

Før vi har språk for noe, kan vi ikke forstå det, og da finnes det heller ikke for bevisstheten. Når jeg nevner dette i en tekst om regnskap, er det fordi det – med regnskapsføring som næringslivets språk – først er ved å bli bokført at noe kan oppfattes og forstås som realitet i organisasjons- og næringsliv. Det som ikke havner i bøkene og på konto, blir usynlig for organisasjon og myndigheter. Når bunnlinjen trekkes med to streker, er alt som ikke er med i regnestykket, av liten betydning. Det er ikke registrert, du gjenfinner det ikke igjen i dokumentene til styret, og eierne får ikke kjennskap til det.

Da et regionalt helseforetak skulle få ned kostnadene til skyss for pasientene, satte de drosjetjenester for pasienter ut på anbud blant ulike drosjeselskaper. Et selskap fra en nærliggende by vant anbudskonkurransen fordi det hadde noen øre lavere kilometertakster enn det lokale drosjeselskapet. Sett gjennom det økonomiske språket er slike beslutningsprosesser nyttige: De gir innkjøperen makt i forhold til tilbyderne og øker den økonomiske effektiviteten. Konkurransen skjerpes, og kostnadene går ned. Det gir mindre sløsing med «skattebetalernes penger». Det økonomiske språket fremhever den delen av virkeligheten som består av antall pasienter med refusjon til skyss, antall kjørte pasientkilometer samt kilometertakst.

Det som ikke står bokført er for eksempel den sosiale kapitalen som består i relasjonen mellom drosjesjåfør og pasient. At sjåførene vet hvem som bor hvor, at pasienten kjenner og føler seg trygg på sjåføren, at de har felles kjente og en hyggelig samtale underveis. Når det kommer sjåfører fra nabobyen som ikke kjenner merking og adresser, spesielt i landlige strøk hvor skiltingen er dårlig, øker usikkerheten og antall misforståelser. Etablerte relasjoner svekkes for pasienter som kanskje allerede befinner seg i grenselandet mot isolasjon. Slike sosiale fakta kommer ikke frem i noen bok. Regnskapsførere har ikke konti for dem, og ledere vet dermed ikke hvordan de skal snakke om dem. Det felles språket i etablert bokføring har ikke ord for disse områdene. De kommer ikke til syne i beslutningsgrunnlaget.

Økonomiseringen av helsevesenet

Etter årtusenskiftet har det skjedd en sterk økonomisering av driften i helsevesenet i Norge. Personlige og sosiale forhold som før var innbakt i nettverket (såkalt taus kunnskap) har ikke lenger samme betydning. Dette har kanskje gitt økonomisk effektivisering, men har det også styrket sosialkapitalen?

«Det du måler er det du får!», er et slagord fra organisasjonslivet. Det finnes andre målesystemer enn konvensjonell bokføring, som for eksempel balansert målstyring, intellektuell kapital eller miljøregnskap. Men det er først og fremst i det finansielle regnskapet at hva som er virkelig og vesentlig, blir konstruert. Har det direkte effekt på topplinjen eller bunnlinjen, så teller det. Hvis det ikke er talt noe sted, finnes det heller ikke. Grunnen til at det blir slik, er ikke at næringslivsledere har en tallfiksert personlighet og har kvartalssummer som fetisj. Snarere er årsaken at det vi velger å måle, bestemmer hva vi snakker om og hvordan vi snakker om det. Det er enklere å snakke vedvarende og strukturert samt å fatte beslutninger om de sakene som det fins klare måltall for.

Det er noe rart med tall. De virker så konkrete, faktanære, uimotsigelige. Men tall viser ikke til en objektiv verden der ute. De er først og fremst språk. Måltall er en effektiv form for tale; å telle noe og bokføre det er såkalte talehandlinger. Disse fyller vår felles bevissthet og styrer våre felles handlinger. Tallene konstruerer virkeligheten, og vi får det vi måler. Tallene får den makten vi gir dem, og de taler tilbake til oss med denne makten.

Vi finner en parallell til denne dobbeltheten mellom å telle og tale i det engelske ordet for bokføring, accounting. Mens count er å telle, betyr to account for å forklare eller redegjøre for bakgrunnen til noe. Når vi skaper en konto for noe, en account, så har det dypere sett å gjøre med at vi ønsker å kjenne nærmere til historien. En tredje betydning finner vi i ordet accountable – å være ansvarlig.

Grenser for ansvar og eiendeler synliggjøres gjennom bokføringen og uttrykkes i balansen. Balansen sier noe om den økonomiske identitet eller tilstand på ethvert tidspunkt. Men for mange er det vanskelig å forstå eller få tak i selskapets økonomiske sjel gjennom summene for aktiva og passiva i balansen. Det kreves fotnoter, tillegg og forklaringer. Alt dette må komme sammen i en fortelling om utfordringer, tap og seire, resultater og endringer. Før var vi slik, nå er vi sånn.

På tide med en ny type bokettersyn?

Problemet med bokføringen er at den, som mange andre systemer skapt ut fra gode intensjoner, begynner å leve sitt eget liv. Den vokser seg stor og sterk og blir et monster. Den spiser hva som helst av økonomisk liv, stapper det inn i den mekaniske fordøyelsen og etterlater kolonner med tall som vanskelig lar seg gjenfortelle slik at det skaper mening for interessenter og ansatte. Bokføringssystemene blir et slags Frankenstein-monster – en menneskelig konstruksjon som vender seg mot sine skapere.

Tallene fremstår etter hvert som en sannhet like uunngåelig som skjebnen. Tallenes rumlende tale overdøver det faktum at dette er noe vi selv har konstruert fordi noen en gang fant ut at dette var en måte å gjøre det på. Ikke spør hvorfor; dette er måten det skal føres på. Dermed basta. En standard ble skapt, og vi innordner oss og føyer oss etter dette språket, uansett hva vi driver på med.

En instituttleder jeg kjenner, fikk bokettersyn en regntung høstdag. Instituttet er ledende i Norge på bruk av kunst- og uttrykksmetoder i psykoterapi. Det utdanner psykoterapeuter og kunstpedagoger, gir forelesninger og arrangerer workshops og seminarer. Men de må følge akkurat samme regnskapsmal som en industribedrift eller en pølsebod ved riksvei 4. Når bokettersynet så kommer, spiller det ingen rolle hva man driver med, for regnskapsspråket må snakkes helt bokstavelig korrekt.

I dette tilfellet var enkelte ord på fakturaen feil (for eksempel administrasjon eller seminar i stedet for undervisning), det ble lange møter og diskusjoner om merverdiavgift og tilleggsskatt. Alle bilag måtte gjennomgås på nytt, kostnadene som gikk til regnskapsførsel gikk til himmels, og det ble knapt tid til faglig utvikling, kreative workshops eller ekstra veiledning til psykoterapeuter. Den kreative, nyskapende entreprenøren av en instituttleder brukte all sin tid til å slåss mot Frankensteins uhyre. Mange og lange runder senere var det eneste som kom ut av dette, at skattemyndighetene henla saken. I slike tilfeller kommer skyggesiden til bokføringssystemene tydelig frem.

Det ligger stor makt i hvordan man definerer noe og hvordan man teller det. Når samfunnet endrer seg, må også begreper og tellemetoder endre seg. Dette taler for reformer i bokføringen slik at den gjenspeiler de verdidimensjonener som betyr noe for dagen og fremtiden, og ikke henger fast i gamle og lite aktuelle formål.