Spilleavhengighet betegnes i den psykiatriske diagnosemanualen DSM-V som en avhengighetslidelse, i likhet med alkoholisme og rusavhengighet. Blant symptomene er at man har behov for å øke innsatsen i spillet for å føle samme spenning, at man har prøvd gjentatte ganger å slutte eller redusere spillingen uten å lykkes, at man blir rastløs og irritabel under slike forsøk, og at man ofte spiller i vanskelige perioder, som når man har angst, er deprimert eller har dårlig samvittighet.

Spilleavhengighet er et omfattende problem på verdensbasis og i Norge, ifølge forskningsinstituttet Sintef, rådgivningstjenesten Hjelpelinjen og pårørendeorganisasjonen Spillavhengighet Norge:

• 25 500 personer har spilleproblemer i dag.
• 62 000 har eller har hatt spilleproblemer en gang i livet.
• Unge menn spiller mest og har oftere spilleproblemer.
• De som utvikler spilleproblemer debuterer tidligere (14,9 år) enn andre (18,7 år).

Spilleavhengighet får ofte svært negative følger for den det gjelder. Det mest åpenbare er de økonomiske problemene. Det er flere eksempler på at spilleavhengige har gjort seg skyldige i lovbrudd som underslag og tyveri, for å kunne fortsette spillingen sin. Avhengigheten kan også gå ut over den lidendes relasjoner, og særlig ekteskapet, på grunn av hemmeligholdelse og svik som problemspillingen ofte innebærer.

Parforholdet kan være nøkkelen

Men det finnes også forskning som viser at ekteskapet kan være sikkerhetsnettet som redder den spilleavhengige. Til nå har det ikke eksistert noen klar formulering av hvordan. Det motiverte psykologene Tom Strong og Inés Sametband ved University of Calgary til å skrive en vitenskapelig artikkel om hvordan man kan bekjempe spillavhengigheten som et parprosjekt – som noe man skal klare sammen.

I artikkelen som i dag publiseres i fagtidsskriftet Scandinavian Psychologist, gir de konkrete råd om hvordan parforholdet kan være en avgjørende ressurs. Strong og Sametband tar for seg hvordan paret sammen må bekjempe de kommunikasjons- og atferdmønstrene som har blitt etablert som følge av lengre tids spillavhengighet.

Tom Strong sier til Psykologisk.no at han er overbevist om at det å være i parrelasjon gjør det lettere å overvinne spilleavhengighet. – Det viktigste forholdet i altfor mange spilleavhengiges liv er forholdet til spillingen. Noe av det som gjør det så vanskelig å slutte, er at dette forholdet er fullstendig lukket, man deler ikke opplevelsen med noen. Men i et ekteskap, eller i et godt vennskap for den saks skyld, har man ikke den samme lukketheten. Det gir flere muligheter til utvikling. Nye impulser kan slippe inn. Det åpner for hjelp til å slutte.

Begge får eierskap

Nære forhold kan bidra til at den spilleavhengige ikke mister kontakten med en normal hverdag, ifølge medforfatteren Inés Sametband: – Det hjelper å ha en samlet front mot de mange hverdagslige utfordringene rehabiliteringen fører med seg. To viktige grunner til at spilleavhengige ikke makter å slutte, er ensomhet og at man ikke klarer å opprettholde en normal hverdag. Det kan man motvirke i parforhold der man greier å samarbeide om å bekjempe avhengigheten.

«Parprosjektet» innebærer at begge parter får eierskap til problemet, ifølge de canadiske forskerne. Det skiller seg fra tradisjonelle terapiformer ved at man ikke kan legge børen på bare den spilleavhengiges skuldre. Problemet blir begges, og de vinner eller taper sammen.

Strong og Sametband understreker viktigheten av å ta et steg tilbake og erkjenne hvordan kommunikasjonen i ekteskapet har blitt «koreografert» av spilleavhengigheten. Gjennom aktiv veiledning og terapi kan man bryte den onde sirkelen, sammen. Da kan nye kommunikasjonsmønstre utvikles og gi håp om at avhengigheten overvinnes og ekteskapet reddes, skriver de to psykologene i sin artikkel.