Det tar cirka 300 milisekunder å føre et sanseinntrykk eller en tanke fram til bevisstheten. I dette tidsrommet pågår det en «kamp» mellom de forskjellige modulene i hjernen for å få med sitt bidrag. Om et element taper i denne kampen, betyr det ikke at informasjonen er uten innvirkning; underbevisstheten kan reagere på for eksempel synet av et smil selv om du ikke er klar over at du så ansiktet. Kanskje var et glimt så kort at du ikke bevisst oppfattet det, kanskje befant fjeset seg utenfor det synsfeltet du fokuserte på – det «usynlige» smilet gjør deg i ørlite bedre humør uten at du vet hvorfor.

Bevisstheten innebærer, ifølge nevrovitenskapen, en sammenslåing av bidrag fra en rekke hjernemoduler. Det dreier seg om blant annet synsinntrykk, lyder, følelser og tanker. Den endelige versjonen utgjør «livets film» – den er deg, og den er på en måte alt du har. Din livskvalitet avhenger av hva hjernen serverer deg av opplevelser. Nevrovitenskapen har utviklet modeller som antyder hvilke deler av hjernen som genererer opplevelsene og hva som foregår der. Selv er jeg mest opptatt av hvorfor evolusjonen utstyrte oss med en slik egenskap, samt hvordan vi kan påvirke ubevisste prosesser slik at de leverer best mulige opplevelser.

Hjernens moduler

Jeg bruker begrepet moduler om funksjoner som evolusjonsprosessen har lagt inn i hjernen. Modulene utgjør ikke nødvendigvis et avgrenset område, men benytter gjerne spredde nervebaner som overlapper med andre moduler. Heller ikke er de uforanderlige over tid, de blir formet av erfaring. Det interessante i denne sammenhengen er at evolusjonsprosessen, trolig for rundt 300 millioner år siden, la inn en helt ny type moduler hos våre forfedre: følelser. Følelsene dukket opp fordi de ga dyrene en bedre mulighet til å vurdere forskjellige adferdsalternativer. Adferd dreier seg grovt sett om to muligheter: å bevege seg mot noe som er gunstig for genene (som føde), eller vekk fra det som er ugunstig (som rovdyr). Denne dikotomien gjenspeiler seg da også i følelsene: De er enten gode eller vonde, belønning eller straff.

Det som skjedde den gangen, har hatt enorme konsekvenser. For det ene så tror jeg disse humørmodulene skapte grunnlaget for bevissthet, fordi følelser trenger å bli opplevd for å ha noen verdi. For det andre så ga de oss muligheten til nytelse og smerte. Uten følelser ville ord som lykke og livskvalitet ikke ha noen betydning, vi ville vært som blomster og bier der det ikke er noe annet mål for vellykkethet enn antall gener som går videre til neste generasjon. Slik jeg ser det, er det følelseskomponenten, altså aktiviteten i humørmodulene, som avgjør hvor «gode» dine bevisste opplevelser er. Mitt mål for vellykkethet blir da ikke antall barn, rikdom eller evnen til å løse kompliserte problemer, men derimot livslykke – noe som bestemmes av kvaliteten på det hjernen serverer.

Vi vet en del om humørmodulene. Det synes riktig å dele følelser inn i to komponenter, den ene dekker selve det positive eller negative aspektet, den andre står for «smaken» – det mer spesifikke innholdet. Hjernen har, rasjonelt nok, laget felles moduler for å generere nytelse eller smerte. Det betyr at å spise sjokolade aktiverer til dels de samme nervebanene som det å være sammen med en god venn, og å slå seg stimulerer de samme smertesentrene som det å bli avvist av andre. Summen av aktiviteten i humørmodulene bestemmer på en måte ditt humør – altså hvor godt eller vondt du har det.

Hjernens moduler er som sagt plastiske. Grovt sett innebærer det at en funksjon vil vokse om den stadig blir aktivert. Det blir omtrent som med muskler, du kan trene dem opp til å bli store og sterke. Vi vet fra dyremodeller at «hjernetrim» gjerne gir en reell økning av volumet til de underliggende nervebanene, men det sentrale her er at treningen styrker disse modulene i kampen om å føre sitt bidrag fram til bevisstheten. Hvis du stadig aktiverer gode følelser, for eksempel ved å delta i latterterapi eller smilekurs, så skal det litt mindre til før belønningsmodulene får fram sitt budskap. Du blir, sånn i snitt over tid, litt gladere.

«Av»- og «på»-brytere

Den viktigste forskjellen mellom muskler og hjernemoduler blir da at noen hjernemoduler helst ikke skal trenes. Straffmodulene er viktige, det å mangle evnen til å føle smerte er en livstruende tilstand, men med tanke på livskvaliteten er det lite gunstig at disse modulene fyrer løs i utrengsmål. Dessverre synes dette å være svært vanlig i dagens samfunn. Angstlidelser er i mitt vokabular uhensiktsmessig aktivitet i fryktmodulen, depresjon tilsvarende for lavt humør-modulen, mens kronisk smerte gjerne innebærer at smertesystemet er hyperaktivt. Til sammen sliter rundt halvparten av befolkningen i Norge med minst en av disse tilstandene.

Evolusjonen ga oss ikke følelser for at vi skulle nyte tilværelsen, de ble til som et ledd i å skape adferd som fører genene videre. Samtidig er det opp til den enkelte å gi blaffen i genene og gjøre det beste ut av de tilbøyelighetene naturen har gitt oss. Slik jeg ser det, har vi all grunn til å prøve å utvikle livskvaliteten i en positiv retning. Dette dreier seg om å påvirke hvilke følelsesmoduler som leverer bidrag til bevisstheten – kort sagt å styrke belønningsmodulene og dempe unødvendig aktivitet i straffmodulene.

Hjernens moduler blir gjerne slått av eller på ut fra behov. Du lukker øynene for å slippe å se noe og snuser med nesen hvis du lurer på om kjøttet er bedervet. Dessverre har vi begrenset mulighet for å betjene bryterne for humørmodulene. De er der jo for å styre din adferd, det er ikke meningen at du skal styre dem. Du klarer derfor ikke å velge å være i godt humør. For genene ville det være svært uheldig om du for eksempel valgte å avstå fra redsel – for dermed å spasere utfor et stup. Samtidig har alle modulene sine «av»- og «på»-brytere. Det er uhensiktsmessig at fryktmodulen skal fortsette å sende impulser til bevisstheten hvis det egentlig ikke fins grunnlag for frykt – slikt er med på å fjerne fokuset fra mer presserende oppgaver. Ønsket trening går dermed ut på å styrke på-bryteren for gode følelser og av-bryteren for vonde følelser. Kognitiv terapi rettet mot angstlidelser dreier seg om dette, pasientene øves opp til å slå av sin angst for eksempel ved å beherske gradvis sterkere utløsende stimuli.

Som sagt er disse bryterne, i motsetning til syn, ikke direkte underlagt bevisst kontroll. Det interessante, og viktige, i denne sammenhengen er at tilsynelatende de fleste modulene i hjernen – også de som er basert på reflekser eller annen form for ubevisst styring – faktisk kan påvirkes fra ditt ståsted i det bevisste deg. Denne påstanden passer med vår forståelse av hjernens konnektom (forbindelsene mellom nerveceller). Hver nervecelle er knyttet til flere tusen andre celler, og særlig i menneskehjernen er det ofte snakk om forbindelser til celler langt unna. I praksis betyr det at det er relativt få ledd fra én nervecelle til en tilfeldig annen celle. Bevisstheten engasjerer et stort antall celler, og samlet vil de kunne påvirke aktiviteten i store deler av hjernen.

Påstanden er også støttet av empirisk forskning. Professor Bruno Laeng ved Universitetet i Oslo har for eksempel vist at det holder å tenke på et lyst objekt for å stramme inn pupillen. Ved hjelp av biofeedbacksignaler er det dessuten mulig å lære seg å påvirke hjertefrekvens. Det er grunn til å tro at så sant vi klarer å måle aktiviteten til en modul, og dermed servere tilbakemeldinger i form av biofeedback, så kan vi trene på å styrke denne modulen.

Mentale øvelser

Det store spørsmålet blir da: Hvordan kan vi trene opp på-knappen for gode følelser og av-knappen for de vonde? Foreløpig er vi nødt til å klare oss uten avanserte biofeedback-virkemidler. Det mest aktuelle er dermed å bruke ord, indre bilder og selvmanipulering – litt som i forsøkene med pupillstørrelse. Lykke-coacher serverer slike øvelser – smil, si positive ting til deg selv, tenk på deg selv som glad – alt dette gir små drypp av treningseffekt. Lykkemodulen blir styrket og leverer dermed flere bidrag til de bevisste opplevelsene. For mange mennesker fungerer dessverre slike øvelser dårlig. Hvis de negative modulene knyttet til angst, depresjon og smerte går på høygir, synes det vanskelig å få trent positive tanker. Vi trenger med andre ord øvelser som slår av disse. De aktuelle bryterne er dessverre spesielt vanskelige å nå fram til, ettersom de negative følelsene er knyttet til forsvar mot farer, og dette er langt viktigere for overlevelse enn å utnytte muligheter.

Jeg tror at meditative teknikker er et nyttig hjelpemiddel for å komme ett hakk videre med trening. I en meditativ tilstand kobler man ut de negative følelsene ved at man roer ned sinnet og går ut av tankebaner. Det alene innebærer å nå fram til de rette av-bryterne. I tillegg gir tilstanden et godt utgangspunkt for spesifikt å aktivere ønskede moduler. Under meditasjon kan man for eksempel si setninger som «Slå av bekymringer» og «Jeg har det bra» – samtidig som man prøver å engasjere de tilhørende fornemmelsene. Jeg har benyttet slike treningsstrategier i en Happiness exercises-app jeg nylig designet for iPhone. Jeg tar svært gjerne imot tilbakemeldinger og råd om dette treningsopplegget.