I fagartikkelen «Foreldres intuitive omsorgsatferd» får vi innblikk i studier med ringvirkninger langt utover psykologifaget. Det er godt kjent at spedbarn kommer til verden med egenskaper som muliggjør et fint synkronisert samspill med omsorgsgiverne. Mindre kjent er det at foreldre spontant viser en særegen væremåte som støtter opp om kommunikasjonen med spedbarnet, allerede fra første møte.

Det gryende samspillet bærer preg av didaktikk, eller undervisningslære. Dette kommer til uttrykk i det Lars Smith kaller protodidaktiske situasjoner, der forskjeller mellom liten og stor gjør begge parter til lærer og elev. Foreldrene regulerer spedbarnets affekt og formidler omsorg gjennom speiling og finjustert tilrettelegging av omgivelsene. Fra spedbarnets side kommuniseres behov for vekselvis bevegelse og ro gjennom grimaser, imitasjon, kroppsbevegelse og etter hvert vokalisering.

Endring av omsorgsatferd er ofte målet når helsepersonell tar initativ til å styrke samspillet mellom barn og foreldre. Tidlige intervensjoner bygger på forskning som viser at foreldrenes sensitivitet sterkt påvirker barnets tilknytningsmønster. Smith er redd for at ensidig vektlegging av sensitivitet fra foreldrenes side kan sette betydningen av intuitiv kommunikasjon i skyggen. At fagfolk prøver å justere omsorgsgiverens spontane evne til å lese og håndtere barnets signaler, kan ifølge han fremkalle en usikkerhet som i seg selv er forstyrrende for kommunikasjonen. Hva blir følgen hvis barnet ikke lenger opplever speiling av sitt gryende selv, men den voksnes usikkerhet rundt egen atferd?

Fortjener forskning

– Lars Smith redegjør godt for at det tidlige samspillet mellom spedbarnet og omsorgsgiveren er av intuitiv art, sier Willy-Tore Mørch, professor ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge ved Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. – Hvis man betrakter samspillet i et evolusjonsperspektiv, er det nærmest åpenbart at medfødte evner hos både barn og foreldre er avgjørende for artens overlevelse. Man kan med ganske stor sikkerhet si at de individer som har hatt disse samspillsegenskapene intakte, har blitt selektert og danner et utviklingsbiologisk fundament for at dagens fedre og mødre på en intuitiv måte gjør dette samspillet riktig.

Samtidig mener Mørch at Smith går for langt i sin advarsel mot å veilede foreldre som søker hjelp. – Smiths varsku mot veiledning mener jeg er overdrevet. Jeg velger å se det i lys av hans nylige utspill om eksperttyranniet, der han advarte mot at eksperter gir offentlige råd som spriker i alle retninger. Smiths påstand om at veiledning kan forstyrre de intuitive mønstrene og skade mer enn gagne, er fremdeles på hypotesestadiet og fortjener forskning.

Balansegang

– Jeg tenker at Smith har et poeng i det at en rekke samværsformer mellom mennesker kan få redusert kvalitet dersom partene bli for tenkende eller instrumentelle, sier Helge Holgersen, førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen. Han tror de fleste kan være enige om at for mye tenking og instrumentalitet tar bort den umiddelbare opplevelsen av å være fri og nær. – Psykologiske intervensjoner har vanligvis ikke velfungerende situasjoner som utgangspunkt, men søker snarere å avhjelpe situasjoner hvor den intuitive omsorgen er satt ut av spill, sier han.

Holgersen mener at debatten om foreldreveiledning synliggjør et viktig skille. – På den ene siden har vi den type intervensjoner som tar utgangspunkt i at foreldre intuitivt vil gjøre gode handlinger for barnet sitt hvis de i større grad blir i stand til å mentalisere, det vil si å forstå sitt barns handlinger ved å sette seg inn i dets indre motivasjon og følelsestilstander. Et eksempel på dette er intervensjonsprogrammet «Minding the Baby», utviklet av Arietta Slade, og mentaliseringsbaserte intervensjoner for øvrig. Dette kan i stor grad sies å følge Smiths ideer om intuitiv omsorg, for mentalisering foregår i stor grad automatisk og ubevisst. På den andre siden har vi programmer som i tillegg vektlegger foreldrenes «sosiale kompetanse», det vil si evnen til å omsette ens forståelse til beste for barnet. «De Utrolige Årene», som Mørch har arbeidet med, er et eksempel på dette. Begge typer programmer vektlegger intuitive, mentaliserende elementer og mer rådgivende kompetansehevende tiltak. Det er først og fremst et spørsmål om hva som vektlegges mest. De fleste klinikere vil i møte med barn og foreldre balansere mellom tiltak som støtter opp om intuitiv omsorg og tiltak som styrker foreldrenes kompetanse, sier Helge Holgersen.

Naturlig rytme

– Jeg er glad for at Lars Smith setter fokus på det intuitive foreldreskapet og er enig i at man som helsearbeider skal være litt tilbakeholden med å gi familier råd hvis de ikke spør direkte om noe bestemt, sier Kari Slinning, psykolog og forskningsleder ved Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse, RBUP Øst og Sør.

– Det mange foreldre trenger, er omsorgsfull støtte og empatisk tilstedeværelse fra trygge voksne som evner å lytte til de tanker, bekymringer, spørsmål og gleder foreldre opplever i møte med barnet sitt og seg selv som forelder. Det er ikke bare barnet som trenger et støttende, eller «holdende», miljø i sin vekst og utvikling, også foreldre trenger dette i sin utvikling av foreldreskapet, fortsetter hun.

– Svangerskapsomsorgen har fortsatt svakt fokus på psykologiske aspekter sammenlignet med de somatiske. Med en til to liggedager på sykehuset er det knapt med tid for å gjøre seg kjent med spedbarnet i trygge omgivelser før man reiser hjem og må klare seg på egen hånd. Etter fødselen er det naturlig med noe utrygghet, fordi barn og foreldre ikke kjenner hverandre. Dette er en tilpasningsprosess, litt som å danse; i begynnelsen tråkker man hverandre litt på tærne, før man finner sin felles rytme. Det er lett å miste tiltro til at man kan finne sin måte, og at barnet er med på å vise veien.

Når foreldre stiller helsepersonell spørsmål, gjelder det ifølge Slinning å se barnet i sine naturlige omgivelser og sammen prøve å finne veien.

En premissleverandør

Slinning peker på et interessant paradoks, sier Lars Smith. – På den ene siden føler mange moderne spedbarnsforeldre seg utrygge, kanskje fordi de har manglet et «holdende miljø» i utviklingen av foreldreskapet. På den andre siden er intuitiv omsorgsatferd en egenskap som finnes på tvers av alder, kjønn og kultur. Så hvor ble det av den intuitive omsorgsevnen underveis i utviklingen av det moderne foreldreskapet?

Smith understreker at forstyrrelse av det intuitive samspillet ikke nødvendigvis skader utviklingen, men mener at utillatelige inngrep kan frata foreldrene gleden over å ha fått barn og gjøre dem mer usikre i foreldrerollen. I kombinasjon med et vanskelig temperament hos barnet vil usikkerhet hos foreldrene om samspillets betydning kunne ha uheldige konsekvenser. Også han er opptatt av at dette er noe som fortjener mer forskning.

Psykoanalytikeren Donald W. Winnicott (1896–1971) har hatt stor innflytelse på dagens forståelse av spedbarnets utvikling. Hans beskrivelser av «den gode nok mor» og «et holdende miljø» kan minne om det Smith kaller «intuitiv omsorgsatferd». – Winnicott er kanskje mest kjent for begrepet «holding environment», sier Smith. – Denne tanken skapte en møteplass for tilknytningsteoretikere og mer empirisk orienterte spedbarnsforskere. Gjennom mikroanalytiske studier maktet spedbarnspsykologene å kaste lys over det intuitivt styrte samspillet mellom voksne og barn. Slik jeg ser det, er det et av spedbarnsforskningens aller viktigste bidrag at man har klart å gi så mange sentrale psykodynamiske begreper konkret innhold. Jeg ser på Winnicott som en sentral premissleverandør for moderne spedbarnsforskning.

Derfor byr Psykologisk.no også på en artikkel om Winnicotts bidrag til utviklingspsykologien.