Man trengte godkjenning fra instituttstyreren for å få tilgang til Internett, og man måtte kjenne noen som kjente noen for å bli med på multiplayer-gaming. Og det var DOOM som gjaldt. DOOM var det råeste «first person shoot em up»-spillet på 90-tallet. Det hender fremdeles at jeg får mareritt av de klaustrofobiske korridorene. Den gangen var spillet som dop for meg. Virkeligheten forsvant, og en annen verden tok over. I denne verdenen var jeg alene og omringet av vesener fra helvete. Samtidig var jeg «a man with a mission». Jeg kjempet for mitt liv og for jordens fremtid.
På denne tiden var jeg, som så mange andre på min alder, opphengt i Søren Kierkegaard: «At man, naar det i sandhed skal lykkes en at føre et menneske hen til et bestemt sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der.»
Insisteringen til Kirkegaard er sannsynligvis en av de mest siterte setningene i psykologi og filosofi. For en ung mann fra fattige og ikke-akademiske kår var det ikke vanskelig å forstå hvorfor så få gutter og menn henvendte seg for å få psykologisk behandling.
Psykiske lidelser ble forstått som uttrykk for svakhet, og det var vanskelig å forstå hva psykoterapi var. De få guttene som møtte opp til universitets poliklinikk, møtte ofte kvinnelige psykologer som var flinke med følelser og ord, og som satt pyntelig på andre siden av små bord i feminiserte kontorer. Det er en situasjon mange menn vil føle seg ukomfortable med. Man var i samme rom, men i hver sin virkelighet. En boks med «gråtepapir» sto som regel også i rommet. Det var godt ment, men ikke det beste eksempel på hvordan en skal utøve hjelpekunst med unge forvirrede menn.
Tradisjonell psykoterapi
Hva er psykoterapi? Det er et spørsmål som jeg ofte stiller utover salen når jeg foreleser. Noen ganger er det ingen som svarer. Andre ganger får jeg gode svar. Men de er sjelden gode og samtidig forståelige for personer som ikke vet noe om temaet på forhånd. I psykologi og psykoterapi brukes mange ord, men ofte uten innhold. For meg handler psykologi og psykoterapi om å hjelpe folk til å få det bedre. Det er ufattelig mange der ute som har det vondt. Hver dag tar ett eller to mennesker livet sitt her til lands. Med andre ord har en person allerede gått bort når du leser denne teksten i dag.
Man sier at verden går fremover, men det er lite som tyder på at ting blir bedre. I det siste har undersøkelser vist at langt flere blir utsatt for vold i nære relasjoner enn tidligere antatt, at voldtektstallene er langt høyere enn vi tror, og at selvskading er mer vanlig enn fryktet. Etter å ha vært psykolog i snart 20 år er jeg ikke overrasket over at folk har det vondt. Jeg blir imidlertid overrasket hver gang folk ikke bryr seg eller ikke forstår. Jeg blir lei meg når jeg tenker på det. Så blir jeg sint. På mange måter er det bedre å være sint enn lei seg, for det er tristhet og depresjon som stjeler energi.
Psykoterapi kan hjelpe når en har det vondt, men vi vet ikke helt hvorfor. Jeg har tatt en rekke videreutdanninger i kognitiv terapi, psykodynamisk terapi og familieterapi, og er alltid interessert i å lære nye teknikker. Derfor hender det at jeg, når jeg møter tidligere og smilende pasienter, spør om hva de syntes hjalp mest i terapien. Da er det sjelden at de kommenterer på teknikkene mine. De nevner heller små ting fra tidlig i terapien. For eksempel kan de si «jeg husker at du hadde så snille øyne», eller «du virket som du visste hva du drev med», eller «det gjorde inntrykk at du hentet kaffe og skjenket i koppen min først».
Tidligere ble jeg satt ut av slike tilbakemeldinger. De er jo alle sammen eksempler på såkalte ikke-spesifikke faktorer i alle former for psykoterapi. Kanskje burde Staten brukt penger på kosmetisk øyekirurgi for snille øyne heller enn årevis med universitetsutdanning for å bli psykolog? Eller betyr dette at ord er overvurdert? Jeg tror i hvert fall at psykologisk behandling handler om så mye mer enn ord, og at det var nettopp det Kierkegaard viste til med sin insistering på at «Dette er hemmeligheden i al hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en anden». Ord er ikke annet enn midler for å nå et mål. Målet er å hjelpe den anden.
For meg kan psykoterapi defineres som planlagt forandringsarbeid etter anerkjent teori og metode. Man må ha en plan om hva som skal endres, og man må ha et rammeverk og en felles forståelse for å komme dit. Behandlingen må planlegges slik at den møter pasienten der han/hun er. Hittil har det ikke i tilstrekkelig grad vært tilbudt behandling på pasientenes premisser. Ord levert over et bord på et kontor er riktignok en måte å behandle på, men det finnes også andre måter.
Nye muligheter
Så langt har jeg nevnt mine erfaringer med DOOM og Kierkegaard. På samme tid prøvde jeg Eliza. Eliza er en datasimulering av psykoterapiformen til den humanistiske psykologen Carl Rogers (1902–1987), med et tekstvindu der «samtalen» foregår. I dag vil de fleste raskt forstå at det ikke er en ekte person som svarer deg, men slik var det ikke på 1980-tallet. Opplevelsen kan likevel være overraskende realistisk, og mange opplever Eliza som empatisk. Selv om Eliza ikke er en virkelig person, kan det hjelpe å snakke med henne. Jeg ble til slutt lei av både DOOM og Eliza, men erfaringen lærte meg at skillet mellom virkelighet og ikke-virkelighet er mindre tydelig enn vi ofte tror.
Jeg er ingen filosof. For meg er det enkelt: Virkeligheten er det som virker. Datamaskiner kan hjelpe oss med å hjelpe mennesker. Derfor bør vi utforske mulighetene denne teknologien gir.
Jeg tror det var dette jeg forsto den gangen da jeg var strandet på Phobos. Jeg befant meg i en vanskelig situasjon. Begge korridorene var stengt av demoner. Jeg hadde kun ett skudd igjen. Og jeg var smertelig klar over at en av mine menneskelige motspillere lette etter meg for å drepe meg. Men jeg hadde et hemmelig våpen, en juksekode. Ved å taste inn koden, kunne jeg i noen få sekunder se verden gjennom min motspillers øyne. Det gjorde at jeg kunne finne ut hvor han var og være klar for ham uten at han visste hvor jeg var. Jeg fulgte Kierkegaards råd om «at finde ham der, hvor han er». Jeg drepte ham, drepte demonene og reddet verden.
I 2012 laget jeg min første app. StopSelvskade var den første i STOP-serien min. Siden har firmaet jeg etablerte, SuperEgo, utviklet apper og digitale helseløsninger både for kompetansesenteret for barn som pårørende, BarnsBeste, og utenlandske interesseorganisasjoner. Det finnes i dag en rekke nettressurser og dataløsninger på markedet (Bluepages, Moodgym), og i land som Australia og USA brukes disse stadig mer. Målet med disse er ikke å erstatte psykologisk behandling, men å bruke teknologien som et supplement.
Jeg skal ikke kjede deg med tekniske beskrivelser eller en gjennomgang av alt jeg har prøvd ut, men var tidligere særlig opptatt av såkalte avatarbaserte løsninger. Allerede i 2007 skrev jeg i Tidsskrift for Norsk Psykologforening om mine erfaringer som psykolog i den virtuelle verdenen Habbo.no. Siden har jeg hatt privatpraksis i SecondLife og samarbeidet med Insight Telepsychiatry om videreutvikling av simuleringsprogrammer. Nå er jeg mest opptatt av å utvikle sikre krypterte løsninger for videokonferansebasert e-terapi og å utvikle STOP-serien videre. Og endelig ser det ut til at stadig flere hører på mitt mas om at teknologien kan være psykologiens venn. I januar i år kom den første norske boken om digital terapi ut – Fra offline til online av Kit Lisbeth Jensen. En undersøkelse fra Hordaland viser at e-terapi kan ha like god effekt som standard terapi.
Jeg tror ikke lenger så sterkt på at avatarbaserte virtuelle verdener er den beste løsningen for psykologisk behandling, men jeg tror at vi kan lære av spillindustrien. Å spille er engasjerende, det er motiverende, og det gir en opplevelse av mestring. Første mål i en terapi er som med DOOM og AngryBird å få brukeren til å komme tilbake. Deretter handler det om gradvis å gjøre det vanskeligere samtidig som brukeren lærer seg noe nytt. I dag går de aller fleste rundt med en kraftig datamaskin i lomma (også kalt en telefon), og vi ser en stadig mer sømløs integrering av trådløst Internett («internet of things»). Teknologien raser av gårde, og tempoet øker år for år.
Ja, jeg vet at det er mye dritt på Internett, at man kan bli «nettavhengig», og at teknologi i verste fall kan gjøre verden kaldere. På den annen side kan også elektrisitet, biler, mikrobølger og mobilstråling være farlig, men vi fokuserer vanligvis mest på nytteverdien av disse oppfinnelsene. Psykologer er ofte konservative, og bra er det. På den annen side handler psykologisk behandling om å finne arenaer som pasientene opplever som nyttige.
Jeg tror at det er den som har mest makt i en relasjon, som har plikt til å tilpasse seg, ikke omvendt. Dersom pasienten er mest komfortabel med å møtes via chat eller å bruke en app, så bør psykologen være den som tilpasser seg. Selv om det er utrygt eller ubehagelig for psykologen. For igjen å si det med Kierkegaard: «… al sand hjælpen begynder med en ydmygelse; hjælperen maa først ydmyge sig under den, han vil hjælpe, og herved forstaae, at det at hjælpe er ikke det at herske, men det at tjene…».
Datamaskiner kan hjelpe oss med å hjelpe mennesker.
Jeg utfordrer deg til å utforske den nye generasjonen emosjonelle overlevelses-videospill som The last of us og evidensbaserte «psy-apper» som PsychMeUp. Det er på tide at psykologer og andre hjelpere beveger seg ut av sine trygge kontorer og møter pasientene der de er. Det kommer ikke til å bli kjedelig heller.