Seriemorder – eller rusavhengig bløffmaker?

Sverige opplevde i fjor sin største rettsskandale. Mannen i sentrum for skandalen kalte seg en periode for Thomas Quick. I løpet av 1990-tallet ble Quick dømt for åtte drap, nå er han frikjent for samtlige.

I august 2012 utkom den avdøde journalisten Hannes Råstams bok, Fallet Thomas Quick: Att skapa en seriemördare. På overbevisende vis dokumenterte Råstam at Quick var feilaktig dømt for samtlige drap. Råstam lyktes å få Sture Bergwall (som var Quicks egentlige navn) i tale. Overfor Råstam innrømmet Bergwall at ingen av hans 39 drapstilståelser var riktige. De var bare oppspinn. I tiden som fulgte, ble Bergwall frikjent for drap etter drap, og i juli 2013 ble han formelt frikjent for det åttende og siste drapet.

Råstam dokumenterte at domfellelsene av Bergwall var feil. Journalisten og forfatteren Dan Josefsson går steget videre. Hans bok Mannen som slutade ljuga: Berättelsen om Sture Bergwall och kvinnan som skapade Thomas Quick kom ut i oktober 2013. Der forteller Josefsson hvorfor alt gikk så galt. Han viser hvordan psykologi og psykiatri utgjør mye av forklaringen på hvordan den nokså forsofne Sture Bergwall ble skapt til seriemorderen eller «monsteret» Thomas Quick.

Ifølge Josefsson var det en hovedårsak til Quick-skandalen: Sekterisk blind tro på at terapi rettet mot fortrengte minner var en ufeilbarlig metodikk, og at terapeutene som bedrev terapien, selv mente at de var verdensledende innenfor sitt felt. I den over 500 sider lange boken kommer Josefsson med en spennende, nærmest thrilleraktig, versjon av det som skapte seriemorderen Thomas Quick.

Bekreftet teoriene

I 1991 ble Sture Bergwall dømt til tvungen psykiatrisk behandling etter et mislykket bankran, et ran han begikk for å finansiere sitt rusmiddelmisbruk. Behandlingen av Bergwall skulle foregå på den rettspsykiatriske klinikken Säter. Bergwall hadde allerede vært domfelt flere ganger, blant annet for seksuelle overgrep mot mindreårige gutter. Etter en tid på Säter ble Bergwall engstelig for å bli skrevet ut – for han hadde det riktig bra der. Fri utgang, mat, husly og nok av rusmidler som han lett skaffet seg. Når han ble utskrevet, fryktet Bergwall at han ville bli ensom, russugen og bostedsløs. Derfor måtte han finne på noe som kunne utsette utskrivningen.

Samtidig var store deler av behandlerstaben ved Säter sterkt inspirert av en kvinne. Hun het Margit Norell. Ifølge Josefsson hadde hun en uvanlig psykologisk utstråling med stor tro på at de fleste psykologiske problemer skyldtes fortrengte minner om vold og seksuelle overgrep i barndommen. Bare terapeuten pløyde dypt nok, ville man alltid finne store traumer som var fortrengt av pasienten. Terapien bestod i å finne veien til de traumatiske minnene. Norell omga seg med et hoff av beundrende terapeuter, som både gikk i analyse og ble veiledet av Norell. Flere av disse dedikerte terapeutene jobbet på Säter.

Bergwall var ikke dum. Etter en stund forsto han at de som virkelig betød noe på Säter, var de som fikk terapi. For å bli på Säter måtte han gjøre seg interessant for terapeutene. Metoden var å antyde at han stod bak noe forferdelig. Forsiktig indikerte han at han kunne ha drept noen. Da begynte ballen å rulle. Bergwall fikk terapi, og i terapien begynte han å «huske» de mest groteske overgrepsminner fra egen barndom. Gradvis «husket» han å ha begått det ene drapet etter det andre, og jo flere drap og minner, desto mer interessant ble han. Thomas Quick, som han nå kalte seg, ble stjernepasienten som bekreftet Norells teorier om fortrengte minner.

Fortrengte minner

Samtidig ga Quick uttrykk for at han fikk angst av å minnes så mye drap og overgrep. Løsningen var å gi ham skyhøye doser beroligende medisiner – altså til en rusmiddelmisbruker. Ifølge Josefsson var Quick i lange perioder kraftig overmedisinert. Politiet ble koblet inn for å etterforske Quicks påstander om drap. De ble raskt overbevist om at Quick hadde mange fortrengte minner, som måtte lokkes frem. Det faktum at han aldri klarte å peke ut et eneste sted hvor likene skulle befinne seg, ble forklart med at Quick hadde for mye angst til å peke ut de rette stedene. Josefsson er ikke nådig i sin skildring av det skuespillet som tok form:

Quick hade mödosamt avtäckt minnesfragment efter minnesfragment och en skrämmande helhet hade tonat fram. I tjugofem års tid hade han mördat människa efter människa, utan att själv veta vad som pågick. Bortträngningens barmhärtiga glömska hade lagt sig som ett svart sammetsskynke över varje vidrig detalj i hans långa mordserie. Hur många han mördat visste han lika lite som nogon annan.

(s. 12.)

For riktig å få fart på minnene hentet etterforskerne inn en ekspert på hukommelse, psykologen Sven Åke Christianson. Det var Christianson med sin akademiske tyngde ifølge Josefsson som overbeviste det svenske rettssystemet om at Quicks tilståelser var ekte. Til tross for vage og dels helt feilaktige beskrivelser av offer, gjerningssted og tidspunkt ble Quick dømt for åtte drap. I 2001 begynte en ny overlege på Säter. Han besluttet å stanse (over)medisineringen av Quick. Som et mottrekk stoppet Quick å tilstå. Han stanset samarbeidet med politiet, tok tilbake sitt opprinnelige navn og sluttet i terapien. Siden vet vi hva som hendte. Frikjennelsene til tross: I desember 2013 anså tre rettspsykiatere at Bergwall stadig var alvorlig psykisk syk, og at han fortsatt burde være underlagt psykiatrisk behandling. Imidlertid anså de at behandlingen kunne fortsette i «åpen form», som det heter i deres rapport.

I tillegg til å være en rettsskandale som skaper riper i svensk rettssystem, er Quick-/Bergwall-affæren en historie som illustrerer psykologifagets innflytelse og kraft. Både beslutningsteori, vitnepsykologi og sosialpsykologi kan bidra til å forklare det som skjedde. Samtidig er saken en påminnelse om betydningen av at terapeuter besitter både etisk og kritisk sans.

Beslutningsteori kan bidra med vesentlig forståelse av det som skjedde. Skal vi legge Josefsson sin versjon til grunn, så ble all tilståelse, alle tegn, inkonsistenser og Quicks næmest nonsensuttalelser tolket i en og samme retning. Terapeutene fortolket Quicks uttrykk som en eneste lang bekreftelse på at deres teori om fortrengning var korrekt. Etterforskerne tolket alt som bekreftelser på at Quick var skyldig. Dette fenomenet kalles i engelsk terminologi «confirmatory bias». På norsk kalles det gjerne bekreftelsesfelle. Det innebærer at en søker opp data som bekrefter ens egen tese eller ide. Motargumenter og opplysninger som taler imot egen ide, forkastes. I praksis kan vi eksemplifisere med: Politikeres fortolkning av at deres politikk alltid er riktig, etterforskere som er overbevist om at en siktet i en straffesak er skyldig, og terapeuters overbevisning om at deres egen terapimetode er suveren. Tesen kan være riktig, men våger man å snu saken på hodet for å dobbeltsjekke fakta?

Manglende fagkunnskap

Hadde terapeutene på Säter og etterforskerne satt seg inn i oppdatert vitnepsykologisk kunnskap? Neppe. Da kan det hende at noen av dem ville vært i stand til å være mer kritiske til sin egen oppfatning om fortrengte minner. For det første er det uhyre vanskelig å fortrenge spesielle og dramatiske minner. For det andre er det godt mulig å huske hendelser som aldri har skjedd.

Quick skal angivelig ha vært 14 år da han begikk sitt første av sine 39 tilståtte drap. Likevel påsto han at han knapt kunne huske noen av dem. Det han trengte, ifølge terapeutene, var intensiv terapi for å lokke frem minnene. Imidlertid har forskning gjentatte ganger vist at det er uhyre vanskelig å fortrenge sterke minner som f.eks et drap (Magnussen, 2004). Tvert imot viser det seg at ubehagelige minner er vanskelige å bli kvitt, de sitter uhyre sterkt (Porter, Woodworth & Doucette, 2007). Flere kapitler i boken Offenders’ memories of violent crimes fremhever at det finnes solid empirisk evidens for at spesielle minner vil være vanskelige å bli kvitt. Minnene vil heller «klebe» seg til hukommelsen fremfor å bli fortrengt.

Temmelig pikant er det å finne at redaktøren for den boken heter Sven Åke Christianson. Det er samme mann som fungerte som politiets ekspert i Quick-saken, og som tok utgangspunkt i at Quick fortrengte sine dramatiske minner. Det er påfallende at Christianson var villig til å løpe etterforskernes ærend på denne måten. Nettopp han burde visst bedre. Christianson hadde faktisk arbeidet med den svært kjente amerikanske forskeren Elizabeth Loftus noen år tidligere. Hennes forskning hadde demonstrert at det er mulig å få mennesker til å huske ting som faktisk ikke har skjedd, et fenomen som er godt dokumentert (Magnussen, 2002).

Sosialpsykologi kan forklare hvorfor vi løper i flokk og følger autoriteter. Gruppetenkning (eller flokkløping) er et psykologisk fenomen der en liten, sluttet gruppe har høy grad av konformitet, og hvor gruppens tenkning og handlinger resulterer i uriktige beslutninger. Gruppens medlemmer minimaliserer indre konflikt og søker enighet uten kritisk vurdering av alternative ideer/synspunkter. Samtidig vil de ofte stenge av for ytre påvirkninger (Janis, 1982). I Quick-saken anså terapeutene på Säter seg som blant verdens beste terapeuter for pasienter med traumer og fortrengte minner ifølge Josefsson. Man kan spørre seg hvor de fikk den ideen fra, og om de noen gang dobbeltsjekket validiteten i sin antagelse. Blant politietterforskerne var det riktignok noen som ga uttrykk for at de mente at alle tilståelsene ble for mye av det gode. Men de ble raskt skjøvet ut av etterforskningsteamet.

Kritisk og alternativ tenkning passet ikke inn. Gruppetenkning og flokkløping er et kraftig fenomen. Også ressurssterke mennesker går i fella. Enkelte politikere, mediefolk og fagfolk ga temmelig raskt uttrykk for rasismeanklager mot ambulansesjåfør Erik Schjenken etter at han ved et tilfelle i 2007 valgte å ikke ta med en person i ambulansen. Schjenken ble senere tilkjent erstatning, blant annet fra Dagbladet. Etter min mening løp journalister i flokk i saken om utvisningen av Marie Amelie i begynnelsen av 2011. Alle var rørende enige, senere våget flere seg frempå med litt selvransakelse. Knapt noen er immune mot gruppetenkning.

Autoritetstro fagfolk

I lydighetseksperimentene fra 1960-tallet demonstrerte den amerikanske psykologen Stanley Milgram hvor lett det er for mennesker å følge en autoritet. Terapeutene på Säter fulgte sin mentor og veileder Margit Norell nærmest blindt. Politiet på sin side slukte terapeutenes ide om at Quick fortrengte minner. Når politietterforskerne til og med hentet inn en ekspert på hukommelse, Christianson, var det få som våget å tro noe annet enn at «monsteret» Quick sine minner var ekte, og at de sto overfor en seriemorder. Heller ikke retten som dømte Quick, satte foten ned. Christianson må ha vært overbevisende.

Elizabeth Loftus sin forskning bringer oss, i tillegg til vitnepsykologi, inn på terapi og terapiforskning. Fortsatt mener et flertall av norske psykologer og psykiatere at traumatiske barndomsminner kan fortrenges fullstendig (Magnussen & Melinder, 2012). Selv om mye tyder på at dette er feil, trenger det ikke å medføre alvorlige konsekvenser for den enkelte terapeuts virksomhet. Det ligger likevel en risiko i at overbeviste terapeuter kan suggerere sine klienter til å tro at de har opplevd ekstreme hendelser i barndommen selv om det ikke har foregått noe slikt. Det er malpraksis, men det har skjedd (Magnussen, 2004; Magnussen & Melinder, 2012). Konsekvensene kan være store. Å tro at en har vært utsatt for overgrep en faktisk ikke har opplevd, bringer neppe et menneske til bedre psykisk helse.

Hva kan vi lære av Quick-skandalen? Etter min mening er det å ha blind tro på egen metodes fortreffelighet uten å forankre slik overbevisning i aktuell forskning sterkt uheldig. I mange beslutningsprosesser bør det finnes en person eller instans som tar på seg en rolle som djevelens advokat, det være seg i terapeutiske miljøer, etterforskningsteam, i styrer i store konsern eller i politiske beslutningsfora, for å nevne noe. Å tro på egen dømmekraft uten kritisk vurdering kan lede helt galt av sted – Quick-/Bergwall-saken er god illustrasjon på det.

Samtidig er det lett å dømme i ettertid. Etterpåklokskap er en vanlig menneskelig feilslutning. Når vi bedømmer et fenomen, så dømmer vi ofte ut fra at premissene vi kjenner i dag også var kjent før. Det var de jo ikke. Heller enn å fordømme mennesker som tross alt mente vel, bør vi ta lærdom av deres feiltrinn. Vanskelig, men viktig.

Kilder

Janis, I. L. (1982). Groupthink: psychological studies of policy decisions and fiascoes: Boston: Houghton Mifflin.

Josefsson, D. (2013). Mannen som slutade ljuga: Berättelsen om Sture Bergwall och kvinnan som skapade Thomas Quick. Stockholm: Lind & Co.

Magnussen, S. (2002). Falske minner – når vitner husker ting som aldri har hendt. Lov og rett, 41.

Magnussen, S. (2004). Vitnepsykologi. Oslo: Abstrakt forlag.

Magnussen, S. & Melinder, A. (2012). Vitnepsykologisk sakkyndighet i norsk rett: Hva vet norske psykologer og psykiatere om påliteligheten av vitners hukommelse? Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 49, 338–347.

Porter, S., Woodworth, M. & Doucette, N. L. (2007). Memory for murder: The qualities and credibility of homicide narratives by perpetrators. I Christianson, S. Å. (red.), Offenders’ memories of violent crimes (s. 115–134). Hoboken, NJ: John Wiley & Sons.

Råstam, H. (2012). Fallet Thomas Quick: Att skapa en seriemördare. Stockholm: Ordfront Förlag.