Setter spørsmålstegn ved Forskningsrådets tildelingspraksiser

Norges forskninsgråd har en avgjørende posisjon i Norge for finansieringen av forskning. Hva slags forskningsprosjekter prioriterer Forskningsrådet på området psykisk helse?

I en studie som i dag er publisert i Scandinavian Psychologist, blir tildelingspraksisen gjennomgått av en gruppe forskere fra Universitetet i Agder og Høgskolen i Sørøst-Norge. De har sett på hvordan Forskningsrådet fordelte sine midler i programmene for mental og psykisk helse i perioden 1995–2015.

De siste femti årene har det skjedd store omveltninger i hvordan pasienter med psykiske lidelser blir ivaretatt i Norge. Desentralisering og desinstitusjonalisering har ført til økt behandling i befolkningens nærmiljø, og det har vært en holdningsendring i hvordan pasienter skal møtes. Temaer som stigma, tvang, likeverd og ansvar har fått en ny klang. Det har også vært en økende satsing på en tverrfaglig tilnæming. Stemmer Forskningsrådets tildelingspraksiser innenfor psykisk helse overens med helsepolitiske føringer?

Forskerne leste og analyserte 138 prosjektsammendrag for prosjekter som ble innvilget støtte. De fant at:

1. 80 ut av 95 prosjektledere hadde enten lege- eller psykologbakgrunn.
2. Ni prosjektledere (seks psykologer og tre leger) mottok hele 30 % av alle midlene i denne perioden.
3. Deltakerne i de forskjellige studiene var hovedsakelig valgt ut ifra kriteriene sykdom og symptomer.
4. Av forskningsområder som ble prioritert, handlet flertallet om årsaker til at sykdom oppsto, eller om risiko for få en sykdom.

Ikke samsvar mellom politiske føringer og satsingsområder

Anders Johan W. Andersen, dekan ved Fakultet for helse- og idrettsvitenskap ved Universitetet i Agder og en av forskerne bak studien, mener det har oppstått et motsetningsforhold mellom hvordan psykisk helse blir forstått av norske helsemyndigheter og hvilke forskningsprosjekter som støttes økonomisk gjennom Forskningsrådets program for psykisk helse. Han frykter at den kunnskapen vi utvikler ikke nødvendigvis treffer de samfunnsutfordringer kunnskapen er ment å opplyse.

I perioden 1995–2015 var det overordnete målet for de politiske programplanene å fremme den psykiske helsen i befolkningen. Samtidig har disse løftet fram tverrfaglighet og flerfaglighet i forskningsmiljøene som viktig. Programplanene har understreket behovet for mer forskning knyttet til samfunnsvitenskapelige og humanistiske perspektiver innenfor psykisk helse. Likevel går midlene fra Forskningsrådet i all hovedsak til forskning av biomedisinsk karakter, innenfor etiologi, sykdom og behandlingseffekt.

Hvorfor har ikke de helsepolitiske føringene vist seg nevneverdig i Forskningsrådets tildelingspraksiser, Anders Johan W. Andersen?

– Det handler om hva vi anser som gyldig kunnskap i spørsmål om psykisk helse. I vår kultur har vi en lang tradisjon for å feste lit til naturvitenskapen og naturvitenskapelige forskningsmetoder når vi skal forstå mennesket og særlig helsemessige utfordringer. Vi fortolker fort innover og gir biologien forrang også i spørsmål som handler om psykiske og psykososiale utfordringer i livet. Slik kan samfunnsskapte helseproblemer bli avpolitisert og ensrettet gjort til spørsmål som kun gjelder den enkelte og dens familie, sier Andersen.

Uheldig bruk av definisjonsmakt

Andersen mener det må en systemendring til i Forskningsrådets tildelingspraksis:

– Vi må erkjenne at psykisk helse er et flervitenskapelig og tverrfaglig forskningsfelt, det handler ikke bare om psykologi og medisin/psykiatri. En bredde her er viktig. Forskningsrådet vil tjene på å trekke veksler på fagmiljøer ved høgskolene og de nye universitetene. Ikke minst når det gjelder å fremme medforskning, der folk som selv har erfaring med psykiske helseproblemer, trekkes med i utformingen og gjennomføringen av forskningsprosjektene.

Hvorfor har ikke Forskningsrådet støttet medforskning i særlig grad?

– Jeg tror grunnen er at de dominerende fagtradisjonene i det psykisk helsefeltet historisk sett har satt spørsmålstegn ved folks vurderinger av egne liv. Det har svekket tiltroen til at folk selv kan ha og ta kontroll. Dermed har de dominerende fagtradisjonene også makten til å definere hva som er relevant kunnskap blitt overlatt til og i stor grad også overtatt av andre, sier Anders Johan W. Andersen til Psykologisk.no.

Vil du lese mer om Forskningsrådets tildelingspraksis i perioden 1995–2015? Gå videre til artikkelen «Mer av det samme? En studie av tildelings­praksiser i Program for psykisk helse, Norges forskningsråd i perioden 1995–2015» i Scandinavian Psychologist.