Noen ganger føles livet som venting. Vi venter på svar. På at noe skal falle på plass. På at veien skal bli klarere.
Samtidig lever vi i et samfunn der tempoet er høyt og forventningene mange. Kalenderen fylles, og overalt møter vi bilder av alt vi «bør» få til i jobb, familieliv og fritid. Mange unge snakker åpent om stress og press, og vi merker det alle, på ulikt vis. Kanskje er det ikke alltid lett å skille mellom presset utenfra og de forventningene vi lager for oss selv.
Jeg kom over ordtaket «áigi boahtá», som på samisk kan forstås som «tiden kommer». Det rommer en enkel, men dyp visdom: Vi kan ikke alltid presse frem neste steg. Noen ting må modnes i sitt eget tempo.
I den samiske tradisjonen ser man på tid på en annen måte enn vi ofte gjør i vår kultur. Der vi gjerne måler og planlegger, handler samisk tankegang mer om å være i rytme med naturen. Årstidene, lyset, mørket og reinsdyrenes vandring følger en naturlig orden.
«Áigi boahtá», tiden kommer, handler ikke om å vente passivt, men om å stole på livets egen bevegelse. Noen prosesser trenger tid, og vi kan ikke alltid fremskynde dem – uansett hvor mye vi ønsker det. Det er nettopp når tiden får lov til å modne oss at vi kan bli tryggere i våre valg og retning i livet. Da blir det ikke en passiv tilstand, men et verktøy til innsikt.
Når alt går for fort, setter det spor i oss. Søvnen glipper. Kroppen blir rastløs. En tretthet legger seg, som ikke lar seg hvile bort. Kanskje er det bare livets egen måte å hviske: «Stans litt, gi ting tid».
Vi kan se det i arbeidshverdagen: møter som legges tett i tett, beslutninger som tas før vi har rukket å lande. Kroppen følger med, men hodet vil videre.
Når vi haster, mister vi ofte kontakt med egne behov og grenser. I gestaltterapi kaller vi dette å hoppe for fort videre – før vi har rukket å kjenne etter hva som faktisk skjer i oss. Når vi hopper for fort, mister vi muligheten til å registrere hva vi egentlig kjenner og trenger. Det er nettopp i denne oppmerksomheten gestaltterapi søker å støtte mennesker.
Å være til stede kan gi oss mer rom. Mer pust. En påminnelse om at vi ikke må løse alt på en gang, og at svaret noen ganger kommer når vi minst venter det.
Det minner meg om «tiden kommer». Når vi lar ting få puste, kan neste steg tre frem av seg selv uten at vi presser det frem.
Samtidig er det i mellomrommene vi kan få best kontakt med det som virkelig betyr noe for oss. Det gir oss en retning videre i livet.
For ofte er det nettopp i mellomrommene det viktigste skjer. Mellom ordene vi sier. Mellom planene vi legger. Mellom de store overgangene i livet. Det er der vi får øye på små nyanser vi ellers overser.
Det er ikke alltid enkelt å akseptere at ting tar tid. Men kanskje kan det hjelpe å minne oss selv på at prosesser – både våre egne og de vi står i sammen med andre – ikke alltid følger kalenderen vår.
Kanskje kan vi øve oss på å slippe litt taket. Puste mer. Lytte mer. Ikke fordi vi skal gi opp, men fordi livet ofte beveger seg i sitt eget tempo – og fordi ikke alt kan kontrolleres.
For kanskje er det nettopp i de øyeblikkene vi våger å stå stille at vi ser ting tydeligere.
Mellom slagene.
Mellom pustene.
Mellom det som var og det som skal bli.
Tiden kommer.
Alltid.