Jeg er en av de psykologer som mener mye, men som tar lite ansvar. I alle år siden 1987 har jeg vært medlem av Norsk psykologforening fordi jeg mener det er viktig, og fordi jeg mener det er en solidaritetshandling for alle mine yrkesbrødre og yrkessøstre. Jeg har vært opptatt av å unngå å få noen form for verv i mine lokalavdelinger og aldri vært på et landsmøte. Jeg har ofte vært kritisk til min egen forening og noen ganger forbannet. Jeg vil at min forening skal være skikkelig og redelig, og ikke minst at den skal være styrt av medlemmene.
Siden 2019 har jeg gått rundt og trodd at jeg hadde en riktig god president i Håkon Kongsrud Skard og en fin visepresident i Arnhild Lauveng. Så kommer det en valgkomité ledet av Arne Holen og forteller meg at jeg har tatt feil. Valgkomiteen innstiller noen helt andre til de mest sentrale vervene i «min» fagforening. I utgangspunktet er det svært oppsiktsvekkende at en valgkomite innstiller andre når de sittende ledere ønsker å fortsette i sine verv. Det betyr at valgkomiteen bør ha veldig gode begrunnelser for et slikt valg.
Når jeg leser valgkomiteens begrunnelser så finner jeg ingen virkelig gode begrunnelser. Det de sier er vagt og utydelig, og skaper for meg ingen forståelse av deres innstilling. I de følgende innlegg om saken fra andre vises det til et par saker som jeg opplever som «småsaker», og der det ser ut til at all skyld legges på presidenten. Videre antydes det at Skard er «udemokratisk», selv om fem medlemmer av det nåværende styret er tydelig på at dette er en påstand de på ingen måte kjenner igjen.
Det som skjer opp mot landsmøtet gir meg, men også mange andre, en følelse av at dette ikke dreier seg om sak, men om et maktspill. At noe som ikke er sagt eller uttalt ligger bak det hele. En følelse av en form for uredelighet, en følelse jeg ikke liker. Det framføres i tidligere innlegg i Psykologisk.no en påstand om at her er det relasjoner mellom medlemmer av valgkomiteen og de foreslåtte kandidatene – uten at det konkretiseres hva slags relasjoner. Alt dette kan se ut som om det kan knyttes til en avdeling i foreningen, nemlig Oslo-avdelingen.
Det er viktig i en fagforening at tillitsvervene utfordres, og all ære til dem som påtar seg å stille som motkandidater. Jeg vet ingenting om Hanne Indregard Lind, hun er sikkert en utmerket person. Jeg vil heie på at hun knyttet til et landsmøte stiller opp som motkandidat til Skard, og jeg ville (hvis jeg var delegat) stemt på henne hvis jeg mente at hun var en bedre kandidat med bedre visjoner for foreningen enn Skard. Det jeg ikke liker er når Lind i en mulig allianse med valgkomiteen blir satt opp som toppkandidat. Slik tror jeg at det er for de fleste psykologer. Vi liker ikke det som kan se ut som maktspill, uredelighet og manipulasjon. Forhåpentligvis er det nettopp valgkomiteens innstilling som gjør at Lind ikke blir valgt.
Utover dette vil jeg også mene at vi lever i en krevende tid. Psykologprofesjonen er utsatt. Vi er på vei til å miste vår rett til selv å utdanne spesialister. Overalt skjæres det inn på rammene til de strukturer der det arbeider psykologer. Foretaksmodellen står for fall. Private (og dyre) bemanningsbyråer er på vei til å overta jobbene ute i distriktene der det er vanskelig å rekruttere fagfolk, og gjennom dette rasere stabile arbeidsmiljøer. Vi har fått nye retningslinjer for det psykososiale arbeidsmiljøet som gjør at foreningen må være veldig «på» når det kommer til psykologenes arbeidsforhold. AI er på vei inn, og alt skal gjøres raskere, billigere og mer effektivt. I slike tider tenker jeg vi trenger en stabil ledelse som makter å skape relasjoner. Jeg tror Skard er en slik person.
Så håper jeg også at valgkomiteen skiftes ut på det kommende landsmøte.