Det er få nullvisjoner og handlingsplaner som har en umiddelbar moralsk og affektiv appell. Men høyregjeringens innføring av «nullvisjonen for selvmord» i 2020, er et unntak.
Den treffer en livsnerve i oss. For hvem har innsigelser mot et mål om at vi har ingen flere å miste?
Likevel vil jeg helle kaldt vann i blodet. Tross nullvisjonens umiddelbare appell, viser den seg å være problematisk, sågar kontraproduktiv. Kanskje er det på tide å erkjenne at nullvisjonen har spilt fallitt?
Går løs på selve livet
Visjonens grunnleggende problem, slik jeg ser på det, ligger i dens ordlyd. Om vi forfølger den, leder begrepsbruken og ordlyden til en undertekst som implisitt sier at det skal være en nulltoleranse for dødsønsker i samfunnet.
Hvor realistisk er det å forestille seg et samfunn hvor ingen noen gang nærer tanker om døden, eller lengsler om å ta sitt eget liv? Dette er ikke kun urealistisk, men direkte menneskefiendtlig.
Dødsønsker har og vil være en del av den menneskelige eksistensen, uttrykt i alt fra litteratur, poesi, filosofi til hverdagslige uttrykk som «jeg orker ikke mer». En nullvisjon som søker å behandle og eliminere menneskets dødslengsel, innebærer mildt sagt en fornektelse av et særegent menneskelig trekk.
For å si det på en mer direkte, lakonisk måte: det er å gå løs på selve livet.
Intet utenfra eller innenfra
En annen problematisk dimensjon ved nullvisjonen, har å gjøre med dens inspirasjonskilde. Nullvisjonen for selvmord henter sin inspirasjon fra veitrafikken. Overføringen av nullvisjonen fra veitrafikk til selvmordsforebygging, avslører etter mitt syn en grunnleggende misforståelse og en brist i vår tilnærming til hvordan vi velger å møte menneskets dødsimpulser.
I veitrafikken opererer vi med objektive, målbare faktorer. Når staten reduserer fartsgrenser eller innfører strengere promillegrenser, påvirkes de kausale mekanismene som kan føre til dødsulykker.
Slike dødsulykker er i prinsippet et resultat av identifiserbare, tekniske eller menneskelige feil som kan korrigeres gjennom reguleringer i lovverket, teknologiske og innovative løsninger i veitrafikken og av kjøretøy og atferdsendringer.
Menneskets dødsimpulser, derimot, utspiller seg i et notorisk komplekst og dynamisk psykisk landskap som unndrar seg kausale årsakssammenhenger og prediksjoner av statistisk karakter.
Her er det verdt å sitere filosofen Albert Camus, som sier noe vesentlig om denne indre dødsprosessen: «Ormen befinner seg i menneskets hjerte. Det er der man må lete etter den. Den dødelige bevegelse som fører fra klarsyn når det gjelder eksistensen, til flukt bort fra lyset, den må vi følge og forstå.»
Når et menneske nærer dødsønsker, er det ikke mangel på ytre, materielle barrierer eller en patologi som fører til dødsspranget, denne dødelige bevegelsen som Camus skriver om, men et aktivt valg om å overstyre den mest potente biologiske driften, vårt overlevelsesinstinkt.
Om det er rasjonelt eller irrasjonelt er en annen sak, og det undergraver ikke valgets betydning som sådan.
For å parafrasere forfatteren Jean Améry, det er mennesker selv som legger hånd på seg selv (som avslutter sitt eget liv). Intet utenfra eller innenfra besetter oss eller overstyrer vår vilje. Etter mitt syn er det lurt å innse at dødsønsker og vår selvdestruktive impuls ikke er et teknisk eller medisinsk problem som kan løses på lik linje med reduksjon av dødsulykker i trafikken, eller behandlinger av somatiske sykdomsforløp.
Og her må jeg legge til en presisering for å unngå misforståelser: Jeg mener ikke at dette betyr at vi skal skrinlegge og oppgi vår innsats en gang for alle fordi vår nåværende tilnærming til dødsønsker og forebyggende arbeid ikke holder mål.
Etter mitt syn innebærer en proaktiv innsats å tone ned fokuset på å eliminere dødsønsker, og heller betone viktigheten av å fostre en samfunnskultur og livsbetingelser hvor livet (igjen) kan bli til et aktivt valg. Skjønt, med den allestedsværende risikoen for at mennesker kan velge sin egen undergang.
Flykter til illusorisk trygghet
Nullvisjonen for selvmord bør skrotes, ja. Men kampen for et mer menneskelig samfunn, som betjener våre eksistensielle behov, skal og bør fortsette med fornyet innsats og mer faglig og politisk frimodighet.
Slik jeg ser på det, representerer nullvisjonen en regressiv søken etter forføriske tilfluktssteder.
Dette er en kollektiv fantasi, en fantasi som er forståelig, om at vi kan eliminere det som vekker et sterkt ubehag i mennesker. For det er ikke til å legge skjul på at vår selvdestruktive kapasitet, denne radikale kraften til å overstyre våre overlevelsesinstinkter, fører til en slags urangst i oss.
Vi blir konfrontert med vår dødsdrift og våre skyggesider. Og i stedet for å møte denne angsten og lære å leve med den som en del av livets iboende muligheter, flykter vi til den illusoriske tryggheten i en nullvisjon.
Det er som om vi ønsker å returnere til en slags uskyldig tilstand hvor vår selvdestruktivitet ikke eksisterer som et potensial som definerer oss på godt og vondt.
Men denne fornektelsen og fortrengningen av vår radikale og uhyggelige evne til selvutslettelse, gjennom å forskanse seg bak nullvisjonen, gjør oss ikke tryggere av den grunn. Snarere tvert imot.
For det er et tankekors at vi som setter frigjøring øverst på den politiske agendaen, og frihet som den øverste, urokkelige verdien, likevel utviser en så massiv kulturell aversjon mot menneskets dødsønsker og evnen til å gi oss selv en dødsdom. Motviljen varsler mer om sjelelige pinsler enn genuin frigjøring, vil jeg påstå.
Det virker som om vi ganske enkelt misliker å være frie vesener, og at vi, gjennom blant annet nullvisjoner og medikalisering av livet, setter oss imot utsiktene til den fundamentale erkjennelsen av at å respektere menneskets verdighet også impliserer å respektere at de kan velge på tross av livet.
Denne fraspaltningen fører til mer fremmedgjøring fra vår egen menneskelighet.
Og gjør oss mindre rustet til å møte det grenseoverskridende potensialet i oss når det først oppstår, med det alvoret, den dybden og den menneskeligheten det fortjener.
Denne ytringen er en opptakt til Arendalsuka 2025, hvor Farhan Shah vil delta i en panelsamtale om nullvisjonen for selvmord.