I Tove Ditlevsens novelle, Ansvar, møter vi en mann som blir overveldet av angst og tvil etter at han og kjæresten Minna bestemmer seg for å gifte seg.
Novellen beskriver en psykologisk prosess hvor hovedkarakteren river seg løs fra noe godt fordi han ikke tror han klarer å leve opp til det. Minnas lykke og tillit gjør ham ikke trygg, tvert imot føler han seg fanget og truet av det. Han klarer ikke å håndtere presset ved å være den som skal gjøre henne lykkelig, og tankene hans blir mer og mer katastrofepreget.
Til slutt bryter han sammen og skriver et brutalt brev til henne hvor han avviser henne fullstendig og påstår at han ikke elsker henne lenger. Han poster brevet og rømmer til et hotell, tom og utslitt.
Novellen skildrer hans kamp med angsten for at kjærligheten kan ta slutt. Han er usikker på om han kommer til å klare å bære det ansvaret det innebærer å være noen annens trygghet og fremtid. Han føler seg fanget, ikke fordi han ikke elsker Minna, men fordi kjærligheten nå krever mer enn bare følelser. Den krever lojalitet, ansvar og kontinuerlige valg.
Teksten illustrerer godt at kjærlighet ikke er en tilstand man bare befinner seg i, men et aktivt valg man må ta og stå ved, med alt det innebærer av ansvar og risiko.
Gamofobi er en intens frykt for forpliktelse, spesielt i nære relasjoner, og gjør det vanskelig for en person å opprettholde langvarige, romantiske forhold. «Gamos» er det greske ordet for ekteskap og «phobos» betyr frykt.
I motsetning til en mer generell frykt for å ta langsiktige valg, handler gamofobi spesifikt om romantisk forpliktelse. De som sliter med dette kan ha store problemer med å knytte dype bånd, opplever sterk angst i forhold og bekymrer seg konstant for at forholdet skal ta slutt. De blir urolige av å se andre lykkelige par og ofte trekker de seg unna eller avslutter forholdet brått.
Gamofobi inngår i en større gruppe angstlidelser der man har irrasjonell frykt for situasjoner som egentlig ikke er farlige.
Både personlighet og et misforhold mellom moderne liv og vår evolusjonære bakgrunn spiller en viktig rolle i frykten for å binde seg. Forskere har undersøkt hvordan faktorer som personlighetstrekk, selvfølelse, evnen til å tiltrekke seg og holde på partnere («mating performance»), samt kvaliteten på tidligere eller nåværende forhold, henger sammen med frykt for forpliktelse og det å være singel.
Det viste seg at personer som scorer lavt på trekk som omgjengelighet og åpenhet oftere kjenner på en sterkere frykt for forpliktelse. I tillegg fant forskere at lav selvfølelse og lite utadvendthet henger sammen med dårligere evne til å finne og beholde en partner, noe som i neste omgang kan forsterke frykten for å binde seg og øke sannsynligheten for å forbli singel.
Studien bygger på evolusjonsteori og peker på at dagens samfunn stiller helt andre krav til romantiske relasjoner enn det miljøet våre forfedres paringsstrategier ble formet i. Tidligere var ekteskap ofte arrangert, og sterke bånd var livsnødvendige for overlevelse. Dermed spilte det mindre rolle hvor god man var til å flørte eller hvor følelsesmessig tilpasningsdyktig man var. I dag derimot kan nettopp slike ferdigheter, eller mangel på dem, være avgjørende for om man lykkes i kjærlighetslivet.
I en studie som tar for seg forpliktelse i romantiske forhold, undersøkte forskerne hvor avgjørende forpliktelse er for stabile relasjoner. Forpliktelse handler om viljen til å holde fast ved et forhold over tid. Den vokser gjerne frem etter hvert som partnere blir mer knyttet til hverandre, påvirket av hvor fornøyde de er, hvor mye de har investert i forholdet, og hvor attraktive eventuelle alternativer virker. Med tiden utvikler det seg ofte en felles identitet, en sterk følelse av et «vi».
Forfatterne skiller mellom to sider ved forpliktelse: ønsket om å satse og det som holder en igjen. Ønsket om å satse handler om den indre motivasjonen til å bevare og styrke forholdet fordi man vil hverandre vel og ser verdi i det man har sammen. Det som holder en igjen, derimot, er ytre eller indre faktorer, som økonomi, barn eller sosialt press – som gjør det vanskelig eller kostbart å gå fra hverandre.
Selv om slike hindringer kan bidra til at forholdet varer, kan de også gjøre at folk blir værende i relasjoner som ikke lenger føles gode.
Studien fremhever at det å gi av seg selv i et kjærlighetsforhold er et tegn på ekte engasjement og trygghet. Når man iblant setter egne behov til side for partnerens skyld, kan det bidra til å veie opp for de tøffere periodene i forholdet. Nettopp dette, å gi og investere i hverandre, er noe av det som holder kjærligheten levende over tid.
I psykologien handler tilknytning først og fremst om følelsesmessig trygghet, noe som formes tidlig i livet gjennom erfaringer med omsorgspersoner. Mennesker er i utgangspunktet skapt for å knytte bånd, og mønstrene vi lærer som barn, tar vi ofte med oss inn i voksenlivet.
Disse tidlige erfaringene utvikler det som kalles indre «arbeidsmodeller», våre forestillinger om hvorvidt andre vil være der for oss når vi trenger dem. Slike modeller legger grunnlaget for tre typiske tilknytningsstiler: trygg, engstelig og unnvikende. Trygge personer stoler på at andre vil stille opp, engstelige frykter avvisning og å bli forlatt, mens unnvikende ofte holder avstand og vegrer seg for for mye nærhet.
I tillegg til den psykologiske betydningen brukes «tilknytning» ofte mer uformelt for å beskrive et sterkt følelsesmessig eller romantisk bånd mellom voksne.
Etter hvert som et forhold utvikler seg, spiller forpliktelse en viktig rolle i å styrke denne tilknytningen. I begynnelsen er det vanlig å være usikker. Man vet ikke om forholdet vil vare, eller om partneren virkelig er der for en. Når forholdet blir mer seriøst, vokser også båndet mellom partene, men samtidig kan det oppstå en frykt for å miste den andre. Forpliktelse virker beroligende fordi det skaper en følelse av trygghet og stabilitet.
Men er romantisk tilknytning og forpliktelse egentlig det samme? Den grunnleggende forskjellen ligger i at forpliktelse handler om en bevisst beslutning om å bli i forholdet og jobbe for det, mens romantisk tilknytning først og fremst dreier seg om å føle en dyp forbindelse. Man kan altså føle seg nært knyttet til noen uten nødvendigvis å ønske en felles fremtid. Derfor er romantisk tilknytning viktig, men det i seg selv er ikke nok til å sikre at begge faktisk ønsker å bli og bygge noe varig sammen.
Folk med unnvikende tilknytningsstil trekker seg ofte unna når forholdet begynner å bli mer seriøst, fordi de helst vil unngå for mye nærhet og ansvar. Dette kan gjøre at de ikke kjenner så mye på frykten for å miste partneren, men det kan også hindre at det utvikler seg en felles forpliktelse i forholdet.
Når en unnvikende person er sammen med en som har en engstelig tilknytningsstil, kan det lett oppstå gnisninger. Det som gir trygghet for den ene, kan føles kvelende for den andre. Klare og gjensidige tegn på forpliktelse kan dempe uroen hos den engstelige, mens det for den unnvikende kan vekke ubehag, selv om de innerst inne kanskje også lengter etter tryggheten som følger med et stabilt forhold.
En studie tyder på at frykten for å binde seg i kjærlighetsforhold ofte kan spores tilbake til barndommen. Forskerne fant at folk som vegrer seg for intimitet og forpliktelse, ofte har vokst opp med foreldre som enten var følelsesmessig fraværende eller altfor kontrollerende.
Studien viser at det å holde avstand i forhold ikke nødvendigvis betyr at man ikke vil være nær. Det er heller en slags forsvarsmekanisme som oppstår når behovene man hadde som barn ikke ble møtt. Disse personene har gjerne mindre tilfredsstillende forhold og opplever lavere livskvalitet generelt. Livserfaringer kan imidlertid bidra til at man utvikler mer stabile relasjonsmønstre over tid.
En annen studie fant at kvinner i gjennomsnitt er noe mer tilbøyelige til å forplikte seg enn menn, noe som stemmer overens med tidligere studier. Forskjellen var imidlertid liten. Resultatene viste også at viljen til å binde seg øker med alderen, men dette mønsteret snur etter fylte 60, hvor mange viser mindre interesse for forpliktelser. Overraskende nok hadde det å ha barn ingen tydelig effekt på forpliktelsesviljen, noe som skiller seg fra tidligere funn.
Selv om menn generelt fremstår som mer tilbakeholdne når det gjelder forpliktelser, peker forskerne på at dette kan skyldes flere ulike faktorer, som oppdragelse, samfunnets forventninger til kjønn, og muligens evolusjonære drivkrefter. Studien fremhever derfor behovet for mer forskning for å få dypere innsikt i hva som ligger bak forskjellene mellom kjønn og aldersgrupper når det gjelder holdninger til forpliktelse.
Det er likevel godt mulig at det noen ganger ikke handler om «frykt for forpliktelse», men snarere en måte å rettferdiggjøre at vi egentlig ikke ønsker akkurat den typen forhold vi står overfor. Det handler kanskje ikke om frykt i seg selv, men mer om ubehag knyttet til sosiale forventninger, som å gifte seg, flytte sammen, få barn.
Når folk velger et liv uten romantiske forhold eller den tradisjonelle kjernefamilien, tolkes det gjerne som at de er redde for forpliktelse, i stedet for å bare akseptere at folk har ulike preferanser for hvordan de vil leve. Tvil om en spesifikk partner eller relasjon blir ofte misforstått som frykt, når det egentlig kan være snakk om manglende kjemi eller uforenelige verdier.
I stedet for å prøve å «fikse» en påstått frykt, burde vi heller bruke energien på å finne relasjoner og mennesker som faktisk passer med den livsstilen og de verdiene vi ønsker å leve etter.
Samtidig viser både forskning og litteratur tydelig at frykten for forpliktelse ofte er langt mer sammensatt enn en enkel angstreaksjon. Den springer like mye ut av de forventningene vi møter, erfaringene vi har med oss, og de valgene vi står overfor.
Kjærlighet og forpliktelse handler ikke bare om følelser – de krever mot til å ta ansvar, håndtere usikkerhet og inngå kompromisser. Når vi forstår at forpliktelse er et bevisst og aktivt valg, snarere enn en automatisk følge av kjærlighet, får vi bedre innsikt i både våre egne og andres relasjoner.