– I det øyeblikket det glipper, og mistenkte i familien får vite om at barnet skal til politiavhør, og det er bekymring for at barnet har vært utsatt for seksuelle overgrep eller vold, så har vi masse fenomenkunnskap om at barnet kan bli satt under administrasjon, og truet til taushet.
Det sier Jørn Thomas Martinsen (50), som har jobbet på Statens barnehus Bodø siden åpningen i 2013.
Seniorrådgiveren er klinisk barnevernspedagog, familieterapeut, kognitiv terapeut, veileder og master i sosialt arbeid.
Han er også den første som har forsket på barns erfaringer ved barnehus i Norge.
– Det er stort apparat i sving i mange av sakene, forteller han til Psykologisk.no.
Han presiserer at det er kun i sakene med mistanke om vold eller overgrep i familien at barnet får beskjed samme dag – på det Barnehuset kaller aksjonsdag. Når barn er utsatt for andre kriminelle handlinger utenfor hjemmet, som f.eks. nettovergrep, kan informasjon om avhør gis i forkant av avhørsdagen.
Fortsatt finnes det bare tolv barnehus i Norge, med underavdelinger. Barnehuset i Bodø, med underavdelingen i Mosjøen, dekker hele Nordland fylke, en flate nesten like stor Danmark. Nordland er i tillegg langstrakt og splittet opp av fjord og fjell.
Bruker god tid på forberedelser
Barnehuset i Storgata 6 er underlagt Bodø politidistrikt og byens politimester, men her ser publikum ingen politi i uniform. En grunnoppgave er å ta vare på de som møter til tilrettelagte avhør i straffesaker.
Det kan dreie seg om tunge volds- og sedelighetssaker, ofte innad i familien.
– Derfor bruker vi god tid når barnet først får beskjed.
Barnet får med seg en trygghetsperson på reisen – en barnet kjenner. Det kan være læreren. Dette må planlegges god tid i forveien.
– Følgepersonen må sette av god tid til å snakke om hvorfor barnet skal til Bodø, hva barnet skal snakke om.
Martinsen beskriver bruddstykker fra samtalen:
– I dag blir det ikke matematikk, i dag skal du på flyet om en time.
(…) – Jo, det var det du fortalte om i forrige uke, at pappa gjorde noe, eller mamma gjorde noe. Det vil politiet vite mer om, og da skal læreren din følge deg med fly til barnehuset i Bodø.
– I dag skal du snakke med en som heter (…)
Så får barnet navnet på avhører.
– Og her er det bilde.
Barn i krysspress
– Vi prøver å gjøre det så forutsigbart som mulig, på en uforutsigbar dag, forteller seniorrådgiveren til Psykologisk.no.
Martinsen har erfart, av og til, at barnet blir så redd av den beskjeden at de ikke vil av gårde.
– Det skjer sjelden, men det har skjedd. Og det må vi respektere. Vi kan ikke tvinge barn til å fortelle.
Det er mange grunner til at barn også velger å ikke fortelle.
Martinsen legger til:
– De er modige. De barna som opplever dette, står i et krysspress, med umulige valg.
– Det er heftige mekanismer i sving innenfor husets vegger noen steder, forteller den erfarne seniorrådgiveren.
Hjemmefra kan barna kan bli formidlet:
- Du havner i fengsel hvis du forteller.
- Du blir fratatt din familie.
- Du vil aldri få se søsknene dine igjen.
Martinsen har så langt vært med på over 700 politiavhør. Han sier det vanskeligste ikke er å høre alle avhørene.
– Nei, det er ikke det vanskeligste, svarer jeg når folk spør. Det er å ikke vite hva som skjer med dette barnet. Ikke minst når barnet har fortalt at det foregår ting som det ikke kan si.
Det gjør at politiet ikke har nok bevis til å gå videre, og det kan være for vagt til at barnevernstjenesten kan gjøre noe.
– Da er vi i en limbo-tilstand der vi ikke har helt kontroll og ikke helt vet hva som foregår. Det synes jeg er det vanskeligste. Da har vi satt i gang noe, og så har vi ikke fått sydd det helt i hop.
Finner ikke alltid fasit
Martinsen erkjenner at Barnehuset ikke alltid lykkes med å få en klar fasit på noen historier og opplevelser.
– Vi må strekke oss ytterst i alle saker til å legge til rette for at barn skal få mulighet til å prate. Men vi kan ikke tvinge barn til å prate. Å stille ja/nei-spørsmål holder heller ikke rettslig. Da må andre gå inn og se om de kan få barnet i tale, men da blir det utenfor en rettslig kontekst.
Martinsen har vært med på enkelte saker der barn forteller at etter at de kom hjem fra Barnehuset, skjedde det grusomme ting der barnet ble truet til taushet. Likevel turte barnet å fortelle en gang til.
Martinsen forklarer at det å skape trygghet er essensielt.
En av grunnpilarene til Barnehuset er at barna skal slippe å fortelle historiene sine om og om igjen til ulike instanser.
Mye av jobben går derfor på å ha nær kontakt med lokale hjelpere. Det er i de lokale tjenestene mesteparten av hjelpen gis til barn og familier, med den lokale barnevernstjenesten som koordinator.
Koordinert innsats
Barnehuset planlegger alt så godt som mulig innen fem-seks dager før avhørsdagen.
– Vi holder et samrådsmøte der alle aktører møtes på Teams. Det kan være påtalejuristen som leder avhøret, avhøreren selv, en etterforsker som skriver resymé, en bistandsadvokat, en barnevernansatt og en rådgiver fra barnehuset.
I Nordland politidistrikt er det en rådgiver ved Barnehuset leder disse samrådsmøtene, mens i andre distrikt kan det være påtalejuristen som gjør dette. Men avhørsleder leder alltid selve avhørsdagen.
– På samrådsmøtet planlegger vi alt. Når skal barnet reise hit? Hva blir reiseruten? Hva skal barnet gis av informasjon? Hvem skal følge dette barnet? Og hvem tar imot barnet her? Alle slike detaljer må vi ha avklart.
Barn skal flys inn fra for eksempel Leknes i Lofoten, etter at de har fått beskjed på skolen om at de i dag skal til Statens barnehus i stedet for å ha undervisning.
– Det er mye logistikkarbeid knyttet til alle avhør, det tror jeg ikke alle er helt klar over, forsetter Martinsen.
Han gir et eksempel: Å sikre flybilletter.
– Vi må forholde oss til de flyrutene som eksisterer. Etter at Widerøe satte ned prisene, ble det en større utfordring å finne billetter og få plass på flyet.
Samkjørte prosesser
Samtidig som barnet flys til Bodø, innkaller det lokale politiet den mistenkte inn til avhør hos seg.
Så kjører man de to prosessene parallelt: Informasjon fra fornærmede-avhøret av barn kan rettes inn mot spørsmålsstilling i mistenkt-avhøret. Det har skjedd at barn forteller at de er blitt slått med en gjenstand, beskriver gjenstanden og forteller hvor den ligger. Så rykker en patrulje ut og ransaker stedet samtidig.
Og nå kommer Martinsen til det kanskje viktigste å ta stilling til: Hva skjer etter avhøret? Skal barnevernet gripe inn? Hvem tar imot barnet når det er tilbake fra Bodø? Skal barnet hjem igjen etter avhøret, til barnevernstjenesten, eller skal barnet akutt-plasseres?
– Vi på barnehuset kan ikke bestemme hva som skjer videre med barnet, påpeker Martinsen.
– Vår største og viktigste samarbeidspartner er barnevernstjenestene.
Barnevernet gjør egne vurderinger
Er mistenkte i hjemmet, er barnevernstjenesten alltid involvert i avhørene på Barnehuset. De gjør sine egne vurderinger etter barnevernsloven.
I straffesaken er det høy grad av bevisførsel. Politiet må bevise at straffbare handlinger er begått. Det er ikke alltid barn vinner når det bare står ord mot ord. Da må det andre skritt til i etterforskningen. I barnevernssaken er kravene til bevisførsel lavere.
Martinsen sier at han ikke ser noe klart bilde på hvem som blir voldsutøver eller overgriper.
– Etter 700 avhør ser du ikke den stereotypiske mistenkte?
– Nei. Mistenkte kan være hvem som helst. Alle samfunnslag er representert. Mange kan ha en idé om den stereotypiske overgriperen, men den ser ikke jeg.