Dette er en ytring. Den gir uttrykk for skribentenes meninger.
«Samværssabotasje» er, ifølge regjeringen, en alvorlig utfordring.
Problemet er at vi fortsetter å gjøre mer av det som ikke fungerer i foreldrekonflikter.
Det eneste som hjelper barn fanget i lojalitetskonflikter, samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring, er å korrigere de vrangforestillingene de påføres.
Når barn trekkes inn i konflikten og utsettes for samværssabotasje, utvikler de ofte symptomer som ligner på delusional disorder: vrangforestillinger knyttet til den fiendtliggjorte forelderen som følge av manipulasjon.
Gjennom manipulering opplever barnet den fiendtliggjorte forelderen som sint, farlig og ond. Det ser bare de harde uttrykkene som kommer av konflikten, de falske anklagene og den psykiske volden – og mister evnen til å registrere kjærligheten som også finnes der.
Når hjelpeinstanser lar barnet slippe samvær med forelderen det vegrer seg for, bygger systemet i praksis opp under barnets vrangforestillinger og lidelse.
Det er en tilnærming med fatale konsekvenser – både for barnet og for den utsatte forelderen.
Uttrykket hos barn som utsettes for foreldrefiendtliggjøring ligner det vi ser hos barn som opplever fysisk vold – men med én forskjell: skråsikkerheten er sterkere.
Barn som rammes av omsorgssvikt, fysisk avstraffelse eller seksuelle overgrep føler ofte skyld og ambivalens overfor den som utøver volden. Barn i en fiendtliggjøringsprosess har ikke den tvilen. Manipulasjon og bekreftelse fra den saboterende forelderen gjør dem urokkelige.
I psykiatrien beskriver vi slike fastlåste forestillinger – som ikke lar seg korrigere av fakta – som delusional disorder. Symptomer er overfølsomhet for avvisning, tendens til å bære nag, mistenksomhet og feiltolkning av andres handlinger som fiendtlige. Barn i foreldrefiendtliggjøring viser nettopp disse tegnene, og utsatte foreldre kan utvikle lignende reaksjonsmønster når systemet svikter.
Som samtaleterapeut ser jeg konsekvensene hos voksne som vokste opp i dysfunksjonelle relasjoner – eller som lever i dem nå. Behandlingen handler i stor grad om å korrigere vrangforestillinger og roe ned et overaktivert nervesystem.
Påvirkningen begynner ofte lenge før samlivsbruddet. Flere har sterk angst som hemmer oppmerksomheten med forstyrrende tanker, som gjør det vanskeligere å ta inn ny informasjon. Den kognitive funksjonsforstyrrelse går ut over prestasjon med redusert evne til planlegging, organisering, eller kunne romme informasjon i arbeidshukommelsen til å reagere fleksibelt og kreativt.
Hos barn gir den psykiske volden – samværssabotasje og fiendtliggjøring – konsentrasjonsvansker og et konstant aktivert sentralnervesystem.
De fleste har et meget strekt aktivert sentralnervesystem, ofte som respons på stress eller fare. Dette kan føre til en rekke fysiske reaksjoner som redusert tålegrense, raskere hjertefrekvens, økt blodtrykk, og økt produksjon av stresshormoner.
HPA-aksen, også kalt kroppens stressakse, blir overbelastet. Det øker hjertefrekvens, blodtrykk og stresshormoner, og kan i lengden gi fysiske helseproblemer.
Forskning viser at selv mindre ubehagelige hendelser – som falske anklager – kan utløse en potent immun- og kardiovaskulær respons. Barn som stadig hører at den andre forelderen er «sint» eller «farlig», får samme biologiske alarmberedskap.
Beskrivelsene er kun noen av de fysiske symptomene av å stå i fornærmelser, degradering, beskyldninger, hjelpeløshet, maktesløshet, manglende trygghet og isolering.
Når samværet stanses, kan stressresponsen avta, men dersom vrangforestillingen ikke korrigeres, lever den videre og smitter over i nye relasjoner.
Ved hjelp av etablerte kartleggingsverktøy kan vi tidlig fange opp barn som utsettes for psykisk vold gjennom manipulering, samværssabotasje og foreldrefiendtliggjøring. Frontlinjearbeidere må få opplæring i risikovurdering, slik at riktige samtaler, tiltak og behandling iverksettes tidsnok.
Å skjerme barna og korrigere vrangforestillingene er ikke bare mulig – det er helt nødvendig om vi vil forhindre livslange traumer.