Om kort tid stemmer Stortinget over ny barnelov. Av de 105 høringssvarene familie- og kulturkomiteen har mottatt, kommer 75 fra institusjoner og organisasjoner med reell påvirkning på rettspraksis, faglig forståelse og offentlig politikk. Vi har analysert disse.
«Barnets beste» er det mest brukte begrepet, men i praksis brukes det ofte for å forsvare status quo: en skjev og kjønnsubalansert fordeling av foreldreskap etter samlivsbrudd – stikk i strid med lovarbeidets intensjon.
Barn med to samarbeidsvillige og omsorgsdyktige foreldre nevnes knapt. Dermed forsvinner flertallet av barna ut av bildet. Premissgrunnlaget Stortingets lovgivning skal bygge på, er skjevt og ufullstendig. Uten bevissthet om dette, vil lovforslaget feile.
Et bredt, men skjevt utvalg
I alt 105 høringssvar ble altså sendt inn.
Vi valgte å utelate 29 svar fra enkeltpersoner, ettersom analysen retter seg mot aktører med institusjonell innflytelse på rettspraksis, politikkutforming og offentlig meningsdannelse.
Ni av svarene – fra blant annet departementer, direktorater, Språkrådet, Utlendingsnemda og Husbanken – omhandlet utelukkende administrative forhold og tok ikke stilling til selve lovforslaget.
I tillegg hadde fire aktører ingen merknader. Det etterlot 63 substansielle bidrag til analysen.
Disse representerer en bred samling av samfunnsaktører, inkludert:
- Domstoler og dommermiljøer, som Oslo tingrett, Dommerforeningen og Domstoladministrasjonen.
- Psykologiske og sakkyndige fagmiljøer, som Psykologforeningen, RKBU Vest og Barnesakkyndig kommisjon.
- Advokatforeninger og juridiske miljøer, samt fakulteter og uavhengige fagpersoner.
- Likestillings- og kvinneorganisasjoner, som Norges kvinnelobby, Krisesentersekretariatet og Kvinnefronten.
- Helse- og sosialfaglige aktører, som Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Mental Helse Ungdom og Voksne for Barn.
- Barnerettslige og barns rettighetsmiljøer, som Redd Barna, Barneombudet og Stine Sofies Stiftelse.
- Likestillings- og familieorganisasjoner, som MannsForum, Foreningen 2 Foreldre og Reform.
- Fagforeninger, som FO, LO og Unio.
- Akademiske miljøer og forskningsmiljøer, som Universitetet i Oslo, VID vitenskapelige høgskole og OsloMet.
Sammensetningen gir grunnlag for en omfattende og balansert diskursanalyse.
En flerdimensjonal analyse
For å analysere disse 63 høringssvarene benytter vi en kritisk diskursanalyse, som undersøker hvilke fortellinger og antakelser som preger argumentasjonen, og som kan peke på underliggende maktforhold i hvordan virkeligheten konstrueres.
Analysen bygger på tre utfyllende perspektiver:
- Tematisk analyse kartlegger hvilke argumenter og hensyn som går igjen på tvers av høringssvarene.
- Narrativ analyse undersøker helheten i hvordan en aktør framstiller sin virkelighetsforståelse.
- Retorisk analyse ser på hvordan språkbruk og begreper benyttes for å fremme eller svekke bestemte posisjoner.
Samlet gir dette innsikt i hvilke underliggende antakelser og utelatelser som former høringenes fortellinger om «barnets beste». I det følgende trekker vi eksplisitt veksler på disse tre analyseformene, for å tydeliggjøre hvor ulike innsikter stammer fra.
Fem kategorier: Et ujevnt landskap
For å synliggjøre mønstre i argumentasjonen og tydeliggjøre hvordan ulike aktører forholder seg til reformforslaget, har vi delt de 63 høringssvarene inn i fem hovedkategorier:
- Mot likestilt foreldreskap (36 svar): Avviser eller advarer sterkt mot sentrale grep som skal fremme delt foreldreskap.
- Kritiske til barnelovens monogame utgangspunkt (1 svar): Påpeker hvordan lovverket bygger på forestillingen om at barn bare har én kjernefamilie.
- Svært forbeholden støtte (5 svar): Tilkjennegir støtte til reformens intensjon, men uttrykker sterk skepsis til de viktigste virkemidlene – og står dermed i spennet mellom «mot» og «betinget støtte».
- Betinget støtte/positive (12 svar): Støtter i hovedsak forslagene, men med viktige forbehold.
- Positive til likestilt foreldreskap (9 svar): Tydelig støtte til de foreslåtte grepene og prinsippene bak loven.
En fortelling med blindsoner
Den tematiske og narrative analysen av høringssvarene viser et gjennomgående mønster: Argumentet om barnets beste brukes ofte for å avvise reformen. Men samtidig neglisjeres det store flertallet av barna – nemlig dem med to omsorgsfulle, ikke-voldelige og samarbeidende foreldre. I stedet dominerer en fortelling om risiko, vold, omsorgssvikt og konflikt.
Disse eksemplene brukes som hovedargument mot tiltak som ellers kunne bidratt til mer likestilt foreldreskap – som delt bosted uten krav om særlige grunner, bedre beskyttelse mot flytting, eller mer likestilt beslutningsmyndighet.
Denne praksisen har tre konsekvenser:
- Den underkommuniserer at det finnes barn av to trygge, samarbeidsvillige foreldre, som i dag ofte får en skjev foreldrefordeling ved brudd.
- Den sammenblander høyrisiko- og normalsaker, og overfører løsninger for førstnevnte til sistnevnte.
- Den framstiller status quo som nøytral, til tross for at dagens praksis favoriserer mødre sterkt, og dermed har en likestillingspolitisk slagside, som frarøver barn omsorg fra den ene forelderen.
Eksempelvis hevder flere høringsinstanser at delt bosted «ikke egner seg ved høyt konfliktnivå» – men uten å drøfte at mødre i slike saker i dag gis hovedomsorg, og fedre dermed mister innflytelse og tid med barnet. Dermed normaliseres skjevfordeling, uten vurdering av de negative konsekvensene dette får for barna og fedre.
Ulike virkeligheter, ulik legitimitet
Narrativ analyse avdekker hvordan forskjellige grupper rammer inn problemstillingen på grunnlag av ulike erfaringer, verdier og virkelighetsoppfatninger – og hvordan dette resulterer i ulike konstruksjoner av hva problemet er, hvem det gjelder (hvilke foreldre og hvilke barn som loven bør utformes med tanke på), og hvilke løsninger som fremstår som legitime.
Flere kvinne- og barnerettsorganisasjoner starter med vold, krenkelser og risiko som grunnfortelling. Dette er en alvorlig og legitim bekymring. Men den brukes ofte som et generelt utgangspunkt for hele lovarbeidet – også når det gjelder foreldre uten risikofaktorer. Fortellingene bygger på erfaringer fra høyrisikosaker, og brukes som argument mot lovendringer som kunne styrket barns tilgang til to gode foreldre der det er trygt.
På motsatt side finner vi familie- og likestillingsorganisasjoner, samt enkelte faginstanser. Narrativets utgangspunkt er her barnets behov for kontakt og tilknytning til begge foreldre – og hvordan dagens lovgivning kan føre til at denne tilknytningen svekkes og i verste fall opphører etter samlivsbrudd.
Psykologiske og rettslige aktører – for eksempel Norsk psykologforening og Oslo tingrett – inntar en mellomposisjon, men med tydelig skepsis til flere av forslagene. Fortellingene deres vektlegger behovet for faglig skjønn og hensynet til barnets beste i hver enkelt sak, og advarer mot at lovendringer kan føre til mer rigid praksis og økt konflikt. RKBU Vest er blant få som etterlyser mer nyansering – særlig med tanke på barn som lever med to trygge og samarbeidende foreldre.
Et selektivt felles språk
Retorisk analyse avdekker et mønster i språkbruken: «Barnets beste» er det mest brukte uttrykket, men sjelden konkretisert. Det brukes ofte for å avvise konkrete tiltak uten nærmere drøfting – eller for å understøtte dagens praksis, uten å drøfte alternativer.
På samme måte benyttes «konflikt» som et signalord som fritar aktørene fra å støtte reform – uten å spesifisere hvorvidt det handler om høyrisiko (vold, rus) eller høykonflikt (samarbeidssvikt mellom ellers omsorgsfulle foreldre).
Få høringssvar skiller eksplisitt mellom disse konfliktene og tilhørende grupper. Refleksjoner rundt hvem eller hva som er årsak til konflikten, og hvordan den kan løses, er i stor grad fraværende. Det samme gjelder erkjennelsen av at reell eller påstått konflikt kan gi én forelder en prosessuell fordel.
Domstolene og sakkyndige vil i utgangspunktet ikke tilrå delt bosted dersom det fremstår som høy konflikt og dårlig samarbeid. Når konflikt dermed brukes som argument mot likestilt foreldreskap, kan det i praksis skapes sterke incentiver til å opprettholde konflikten snarere enn å finne løsninger. Slike mekanismer diskuteres knapt i høringssvarene.
Som analysen viser, fører disse retoriske uklarhetene til at lovarbeidet tar utgangspunkt i et premissgrunnlag som både er skjevt og mangelfullt.
Et skjevt og ufullstendig premissgrunnlag
Når majoriteten av høringssvarene ignorerer barn med to gode foreldre, samtidig som «barnets beste» brukes til å forsvare status quo, er det ikke bare skjevheten i foreldrefordelingen som opprettholdes – men også legitimiteten i beslutningsgrunnlaget for ny lov.
Lovgiverne bør være klar over dette. Dagens praksis er ikke nøytral, og en ny barnelov vil neppe oppnå intensjonen om likestilling og barnets beste, dersom det ikke tas høyde for hvordan premissene har blitt formulert i høringsprosessen.
Mange av høringsuttalelsene fremstiller barnet utelukkende som utsatt og sårbart – og far som en potensiell trussel. Barn med to trygge, samarbeidende foreldre er fraværende i store deler av materialet.
Når slike barn og fedre ikke nevnes, forsvinner også behovet for reform. Dette gjelder ikke bare kvinneorganisasjoner, men også barnevern- og psykologfaglige miljøer så vel som i domstolsapparatet, som utgjør viktige autoriteter i prosessen.
Når rettspraksis former politikken – i stedet for omvendt
Domstoler og sakkyndige fremstår ikke bare som aktører med faglig tyngde, men også som sentrale premissleverandører for hvordan foreldreskap etter samlivsbrudd skal forstås.
I analysen ser vi hvordan psykologiske og juridiske miljøer henviser til hverandres vurderinger for å støtte egne argumenter og praksiser – en diskursallianse der profesjonsmakt bidrar til å opprettholde status quo.
Når disse aktørene omtaler lovforslaget som politisk motivert – og samtidig uttrykker bekymring for at det kan innskrenke skjønnsrommet i rettsanvendelsen – fremstår de selv som politiske aktører med et sterkt ønske om å beskytte en praksis de selv har vært med på å forme.
Men praksisen kan true maktfordelingsprinsippet, og det viktige skillet mellom lovgivende og dømmende makt. Uttalelsen til Hordaland tingrett kan illustrere utfordringen:
Domstolen omtaler, på side 1, forslaget om likestilt foreldreskap som «politisk motivert», «ikke forankret i forskningsbasert kunnskap», de hevder at «forslaget om likestilt foreldreskap som hovedregel er i strid med barnets beste.», og vektlegger at «familieretten må ikke reguleres av politiske slagord».
Denne typen uttalelser er interessante, fordi de viser hvor fastlåste enkelte institusjonelle virkelighetsforståelser er, og hvor krevende det vil være å endre praksis uten tydelige og bindende lovpålegg.
Lovgiverens ansvar
Når lovarbeidet formes av unntak og overser det store flertallet av barn, uthules barnerettens fundament: prinsippet om barnets beste.
Skal dette prinsippet gjelde for alle barn, må politiske myndigheter ta et tydelig oppgjør med praksiser som opprettholder skjevhet under dekke av faglighet.