14. mai publiserte Psykologisk.no mitt innlegg Gaza har blitt psykologens blindflekk. 2. juni publiseres psykologspesialist van der Weele og psykoterapeut Haas sitt tilsvar Når Gaza blir sett – og andre blir glemt.
Forfatterne etterlyser prinsipiell og konsekvent etisk tenkning i psykologifeltet. Jeg deler dette ønsket. Det avgjørende er ikke hvorvidt slike prinsipper er nødvendige, men hvordan de praktiseres.
Det er tilsynelatende her vi skiller lag.
Fekting med affekt
Van der Weele og Haas omtaler mitt innlegg som preget av emosjonell kraft, og det kan virke som om forfatterne anser emosjonell kraft som et feiltrinn.
Forfatterne gjør et forsøk på å transformere tekstens logos til patos; tekstens argumentasjon forvandles til et uttrykk for affekt. I påpekningen av innleggets emosjonalitet er også en implikasjon til stede: emosjon og fornuft kan ikke sameksistere.
Det er et urimelig premiss.
Innlegget bygger på psykologisk teori, historisk kunnskap og dokumenterte forhold. Det er et forsøk på faglig analyse – ikke en personlig reaksjon.
Et umulig krav forkledd som etisk standard
Van der Weele og Haas understreker at deres poeng er å «etterlyse prinsipiell konsekvens», og at «hvis vi uttaler oss om lidelse, må det skje med samme standard for alle».
Jeg er helt enig. Men: å avvise ett behov fordi det finnes flere, er ikke god praksis.
Ingen (fag)person kan samtidig tematisere alt. Det ville vært å fraskrive seg muligheten til å mene noe som helst.
Det er en logisk urimelighet å kreve at man må nevne all verdens urettferdigheter samtidig for å ytre seg om en. Det er også en blindvei, enten poenget er faglig standpunkt eller etisk handling. Faglig og etisk ansvar utspiller seg alltid i konkrete situasjoner. Å dempe ett behov fordi det finnes mange, forandrer ikke realiteten i noen av dem.
Det er altså ikke forskjellsbehandling av lidelse som er problemet – det er mengden av lidelse.
Ambisjonen i mitt innlegg er å skrive i forlengelsen av en faglig tradisjon som knytter psykologien til et samfunnsmessig ansvar. Dersom noen skriver om uigurene, Jemen eller skeives rettigheter – slik som forfatterne viser til – ville det vært meningsløst å kritisere teksten for ikke å ta for seg Palestina.
Det avgjørende er hvorvidt teksten åpner for innsikt, er faglig redelig og etisk fundert.
Den samme målestokken må gjelde her. Dermed blir også forfatternes «hvor var vi da»-argument fanget i et paradoks: Om en psykolog hadde sagt noe om en av eksempelsakene van der Weele og Haas lister opp, kunne de etter forfatternes posisjon også bli kritisert for å være «selektive».
En avstand fra fagets dybde
Vi kan ikke gjøre alt, men vi kan gjøre noe. Jeg velger det siste.
Andre velger å la være – men når fagets prinsipper brukes for å begrunne stillhet, er det et faglig valg med implikasjoner. Det avdekker et avgjørende skille: Skal psykologiens kompetanse og prinsipper være en bidragende, eller en begrensende faktor til å forebygge lidelse og fremme velvære?
Van der Weele og Haas viser til pasienters opplevelse av trygghet i terapirommet som en målestokk for faglig ytringsansvar. Men psykologers kompetanse og ansvar strekker seg utover terapirommet. Når psykologien blir redusert til å kun dreie seg som individ og introspeksjon, løsrevet fra strukturelle og historiske forhold, svikter vi vår egen kompetanse og faghistorie.
Lidelse oppstår ikke i vakuum, og det gjør heller ikke heling. Koloniale, kapitalistiske og patriarkalske maktforhold preger menneskers erfaringer, og må bli adressert, anerkjent og inngå i fagets forståelseshorisont – både i møte med enkeltmennesket og det samfunnsmessige aspektet.
Jeg har ikke en ambisjon om at alle skal mene det samme som meg, men jeg ønsker at den innsikt og kompetanse som er til stede i fagmiljøet blir satt ord på av flere.
Da kan vi sammen utvikle en bredere fenomenologisk forståelse – og kanskje også konkrete intervensjoner som virker både individuelt og strukturelt. Dette forutsetter nærvær. Og nærvær er ikke lett. Da trenger vi hverandre (som fagfolk).
«Å velge side» – eller å nekte å benekte?
Van der Weele og Haas skriver at dersom solidaritet er selektiv, er den ikke rettferdig. Det er sant, men forfatternes resonnement fører til en deduktiv feilslutning.
Fordi det følger ikke av resonnementet at alle må forholde seg likt til alt, eller at man må unnlate å handle for ikke å virke urettferdig. Hvis én skriver om Palestina, en annen om Sudan, en tredje om skeives rettigheter og en fjerde om arbeidsmigranter – da utøves prinsipiell konsekvens som fellesskap.
Faglig engasjement er ikke et nullsumspill.
Van der Weele og Haas mener at mitt ønske om nærvær i praksis innebærer en forventning om å velge side. Dette forutsetter en feilaktig, forenklet og fordreid forståelse av virkeligheten vi står i. Det er uklart på hvilket grunnlag forfatterne baserer sine argumenter på, men det synes å være en antakelse av at det aktuelle er en konflikt mellom to jevnbyrdige parter, løsrevet fra historisk kontekst.
Jeg forstår det annerledes, som en kontinuering av den historiske imperialismen og motstandskampen for frigjøring og autonom selvbestemmelse. Uavhengig av vårt ståsted må vi alle forholde oss til noen fakta: Gaza har vært under ulovlig blokade i 18 år. Palestina har vært under okkupasjon i 80 år.
Det er viktig at leseren forstår at dette ikke er påstander, men dokumenterte forhold.
Dikotomien om å velge «side» er en fundamental forenkling. Det er en konstruksjon. Det er semantikk. Jeg taler ikke fra eller for én side, men jeg forsøker å bidra med en analyse som per nå er påfallende fraværende.
Min analyse forstås av van der Weele og Haas som et uttrykk for selektiv aktivisme, som om det å mene noe om folkemord og okkupasjon er å velge side. Som om å velge denne siden ikke er forenlig med å være psykolog.
Dette blir etter min mening forskyvning fra en prinsipiell tilnærming til nettopp en selektiv bruk av prinsipper.
Begrepet «selektiv aktivisme» benyttes i denne konteksten som et moralsk korrektiv. Det blir et spill med ord og følelser, uten meningsbærende innhold.
Samtidig forblir en annen selektivitet uadressert: selektiv stillhet. Det er ikke bare hva som blir tematisert som bør vekke mistanke – men hvilke typer temaer som regelmessig ikke blir tematisert. Når van der Weele og Haas i tillegg bruker sin stemme for å dempe andres, så blir det tydelig hvem som egentlig bedriver selektiv politisk aktivisme.
Fra språk til alvor
Våre holdninger formes av språket rundt oss. Bruken av begreper som «side» og «selektivitet» hos Van der Weele og Haas illustrerer hvordan språket ikke bare beskriver, men også kan forskyve oppmerksomheten.
Denne type retorikk er ikke uvanlig, og er også å finne i et overordnet mønster: Vestlige mediers dekning av Gaza har vært systematisk skjev og asymmetrisk. En analyse fra The Intercept viste at begreper som «slakt», «massakre» og «horribelt» ble brukt henholdsvis 60, 61 og 9 ganger oftere om israelske ofre, til tross for høyere palestinske dødstall.
Språklig skjevhet er også blitt påpekt i hvordan israelere «drepes», mens palestinere «dør», og hvordan betegnelsen «barn» langt sjeldnere brukes om palestinske ofre. New York Times har pålagt sine journalister til å unngå begreper som «folkemord» og «okkupasjon».
I Norge ser vi lignende tendenser. En skjev fremstilling på det deskriptive nivået former det normative – og dermed også hva som kan aksepteres. Dette preger offentlighetens opinion. Psykologer er ikke immune.
En faglig diskusjon om selektivitet og solidaritet bør løftes videre til hvordan ulike former for strukturelle skjevheter lettere anerkjennes i offentligheten. For eksempel er fordommer mot muslimer svært utbredt, men dette tematiseres langt sjeldnere enn for eksempel antisemittisme.
En underliggende årsak gjenfinnes i selve begrepsdannelsen. I dag blir islamofobi og antisemittisme ofte omtalt som to separate fenomener, løsrevet fra hverandre. Men som jeg har kommet inn på i en tidligere tekst, har både islamofobi og antisemittisme en felles underliggende funksjon hvor de blir projeksjonsflater for majoritetens ambivalens.
Om det felles fenomenologiske grunnlaget – som både islamofobi, antisemittisme, og andre xenofobier springer ut av – ble allment anerkjent, kunne også «selektiv aktivisme» for én gruppe blitt forstått som gunstig også for den «andre» gruppen.
Det samme gjelder Gaza. Argumentet om selektiv aktivisme avslører da mindre om reell selektivitet, og mer om fraværet av psykologisk forståelse for hvordan slike prosesser utspiller seg – og hvilke strukturer som gjør dem synlige eller usynlige.
Skal psykologien spille en rolle i samfunnsdebatten, må den bidra til å avdekke konstruerte konfliktlinjer. Dette er ikke perifert arbeid – men et kjerneoppdrag for vårt felt.
Tilføre eller tilsløre?
Det vi nå bevitner i Gaza, illustrerer hvordan forskyvninger og skjevheter har følger.
Er vi fortapt i de dominerende narrativene? Ikke nødvendigvis. Min mening er at psykologisk empiri og teori kan gi et springbrett til å forstå verden forbi reduksjonistiske narrativer; til å se det som skjules i språket – og det som forties – til å bli oppmerksomme på det som forstyrrer vår intuisjon.
Vi har forutsetningene for å se bak og under overfladiske beskrivelser, og til å undersøke hvilke dynamikker som kan være til stede. Dette er en annen type kunnskap og forklaringsmodell enn det som ofte er til stede i nyhetsbildet, og i politiske diskurser. Verden er ikke så enkel, og ultimate sannheter er sjeldne å finne.
Men å stanse analyse og handling fordi det fører en risiko om å «velge side», er fagvitenskapelig selvsabotering.
Om psykologer anvender faget sitt logisk, prinsipielt og stringent, har vi mye å tilføre samfunnsdebattene. Om vi derimot anvender faget naivt og defensivt for å forsvare egne privilegier, undertrykke diskurser, og genererer intellektuelle nonsense-setninger for å understøtte dette – uten en analyserende og refleksiv holdning – har vi blitt redusert til karikatur av vårt ideal.
Et Frankesteins monster av vitenskapelige disipliner. Et felt som har mistet både sitt etiske og sitt faglige kompass.
Hvis psykologer kan kritisere stillheten rundt tidligere overgrep, så må vi også kunne snakke om samtidens overgrep – uten å gjemme oss bak prinsipper vi former etter vår egen posisjon og affekt. Fagets og kunnskapens troverdighet henger sammen med dets evne til å forholde seg til relevante samfunnsfenomener, uten å trekke seg fordi det er blitt politisert. Dette er etos.
Mitt motsvar er derfor ikke primært rettet mot to enkeltpersoner, men mot en holdning som snevrer inn rommet viten kan operere i.
For Gaza – for faget
Gaza – ved siden av å være en katastrofe under imperialisme, økocid, rasisme, «scholasticide», etnisk rensing og folkemord – er også en intellektuell utfordring for psykologien: Det blottlegger hvor sårbart vårt begrepsapparat er – hvor raskt det blir brukt for å dekke over, fremfor et redskap for å innse.
Slik blir Gaza en lakmustest på vår fagutøvelse og fagintegritet.
Vi trenger en psykologi som tydeliggjør sitt ståsted – og anvender det vi sikkert vet. Ikke for å definere det moralske landskapet, men for å ta del i det.